Foto: Redd Barna
Allerede i november fikk Espen Barth Eide penner av norske ungdomsorganisasjoner, så alt skal ligge til rette for signering av tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon.

De aller fleste av oss har hørt om FNs barnekonvensjon, som handler om hvilke rettigheter barn har. Alle landene i verden – med unntak av to – er enige om dette. Men hva skjer om barns rettigheter ikke blir oppfylt? Da bør de få adgang til å klage, mener mange. Men den norske regjeringen har foreløpig ikke sagt seg enig. Saken er komplisert. Vi gir deg derfor ti aktuelle spørsmål og svar om den nye klagemekanismen.

1: Hva er klagemekanismen?

En klagemekanisme er en ordning hvor du kan klage hvis dine rettigheter brytes. Det finnes nasjonale klagemekanismer, for eksempel likestillings- og diskrimineringsombudet om du mener du blir diskriminert, men det finnes også internasjonale klagemekanismer. Klagemekanisme til FNs barnekonvensjon betyr at barn eller andre på barnets vegne kan klage til et internasjonalt organ, FNs barnekomité, dersom man mener at man er offer for brudd på barnekonvensjonens rettigheter.

2: Hva er barnekonvensjonen?

FNs barnekonvensjon er en avtale mellom FN og alle land (med unntak av USA og Somalia) som forplikter landene å overholde barns menneskerettigheter som er beskrevet i selve konvensjonen. Barn er også beskyttet av andre menneskerettighetskonvensjoner, men det spesielle med barnekonvensjonen er at den er tilpasset barn og barns situasjon. Det finnes også rettigheter i denne konvensjonen som ikke finnes i andre konvensjoner, for eksempel at hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn, at barn har rett på god omsorg og at barn skal beskyttes mot alle former av vold og overgrep. Norge sluttet seg til barnekonvensjonen i 1991, og i 2003 ble det bestemt at FNs barnekonvensjon skal gjelde som norsk lov. Dette betyr blant annet at hvis norsk lov er i strid med barnekonvensjonen, går barnekonvensjonens bestemmelser foran den norske loven, med mindre den norske lovbestemmelse beskytter barnet bedre enn barnekonvensjonens bestemmelse.

3: Er det vanlig at internasjonale konvensjoner gir adgang til å klage?

De fleste internasjonale konvensjoner har en klageordning.  FNs barnekonvensjon er den siste av de viktigste menneskerettighetskonvensjonene som har fått en klagemekanisme og gjør det mulig å følge opp brudd på barns rettigheter.

4: Hva betyr det at Norge må ratifisere avtalen, og hva er forskjellen på å ratifisere og signere?

Forskjellen mellom å signere og ratifisere er at når et land signerer, angir de med dette at de er villige å tilslutte seg avtalen, men når en avtale er signert er landet ennå ikke forpliktet å overholde denne avtalen. Bare når den også er ratifisert, trer avtalen i kraft, og staten må overholde den.

5: Hvorfor har ikke Norge gjort dette ennå?

Norge har ennå ikke gjort det, fordi regjeringen ønsket å utrede konsekvensene. Regjeringen har flere innvendinger. Den mener det er betenkelig at en internasjonal klagemekanisme for barn kan komme til å innsnevre Norges «nasjonale handlingsrom». Regjeringen frykter at andre kan overkjøre norske regler og at vi dermed må endre lover som er demokratisk vedtatt. Regjeringen er også redd for at uttalelser fra barnekomiteen kan få store konsekvenser for det nasjonale budsjettet. Noen av bestemmelsene er for vage, og i tillegg sier regjeringen at barns rettigheter allerede står sterkt i Norge.

Foto: Redd Barna/Rebecca Jafari
Tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon sørger for en barnevennlig ordning som sikrer barns klagerett og at barnets eget syn og mening blir fremmet.

6: Hvorfor mener Redd Barna at Norge må ratifisere tilleggsprotokollen?

Det er det flere grunner til. Teksten om klageretten vil være et vedlegg (tilleggsprotokoll) til selve barnekonvensjonen.

  • Barns rettigheter i FNs barnekonvensjon er grunnleggende menneskerettigheter, og begrensing av det nasjonale handlingsrom er selve meningen med menneskerettighetene. Menneskerettighetene skal nettopp begrense statens muligheter til å bryte dem
  • Protokollen sørger for en barnevennlig ordning som sikrer barns klagerett og at barnets eget syn og mening blir fremmet. Protokollen sikrer at det lages prosedyrer som gjør at det er barnets sak som fremmes, at barnet blir hørt og at barnets beste blir det viktigste utgangspunkt
  • Tilslutning bidrar til større nasjonalt fokus på at Norge overholder bestemmelsene i barnekonvensjonen
  • Tilslutning bidrar til å styrke barns selvstendige posisjon som rettssubjekter, dvs at rettighetene i barnekonvensjonen tilhører barna og at de da også må ha en selvstendig mulighet å klage når de mener at staten har brutt en av deres rettigheter
  • Tilslutning bidrar til varige endringer som styrker barns rettigheter. Barn i Norge vil oppnå en styrket beskyttelse av sine rettigheter og få mulighet til å reise en internasjonal klagesak om brudd på disse rettighetene.
  • Tilslutning fremmer internasjonal utvikling av barns rettigheter. En internasjonal klageordning vil ha stor betydning for barn som er i en svært utsatt situasjon i andre deler av verden med meget svake rettssystemer. Det er disse barn som taper mest om ikke nok land ratifiserer protokollen (det trengs 10 land som ratifiserer før klageordningen kan tas i bruk, til nå er det 38 land som har signert, og 6 som også har ratifisert)
  • Rettspraksis fra FNs barnekomité når de uttaler seg om individuelle saker vil gi tydelighet om hvordan barnekonvensjonens bestemmelser må tolkes. De bestemmelsene som Norge mener er vage, blir bedre utpenslet og gir klarhet. Norge må uansett, selv om de ikke skulle ratifisere tilleggsprotokollen, forholde seg til de prinsipielle avgjørelser fra FNs barnekomité fordi barnekonvensjonen gjelder som norsk lov, og Norge er derfor uansett forpliktet å sørge for at den nasjonale lovgivningen er i samsvar med barnekonvensjonen og dens tolkning.

 

7: Hvilke praktiske konsekvenser får en slik adgang til å klage for barn i Norge?

Dersom Norge slutter seg til konvensjonen vil barn i Norge oppnå en styrket beskyttelse av sine rettigheter og få mulighet til å reise en internasjonal klagesak om disse som de ikke har i dag.

8: Kan dere nevne eksempler der brudd på barns rettigheter kan føre til klager i Norge og i andre land?

Eksempler på brudd på barns rettigheter som kan føre til klager i Norge kan være:

  • Barn som sitter i fengsel, fordi barn ikke holdes avskilt fra voksne i fengselet som barnekonvensjonen krever og/eller at forholdene i fengselet ikke er tilpasset barns behov.
  • Det kan komme klager fra barn som er utsatt for vold eller overgrep i hjemmet og barnevernet hadde kunnskap om dette men lot være å sette inn tiltak
  • Klager mot mobbing kan også tenkes i de tilfellene skolen ikke har fulgt opp og en klage til fylkesmannen (som er en nasjonal klagemekanisme i slike saker) ikke har hjulpet
  • Klagesaker vedrørende barns rettigheter innen utlendingsfeltet, for eksempel om hensynet til barnets beste i asylsaker om utvisning av barn som har vært lenge i Norge.


Eksempler på brudd på barns rettighter som kan føre i andre land kan være: 

  • Når et land ikke sørger for at barn kan gå på skole kan barn klage til barnekomiteen fordi barnekonvensjonen gir alle barn rett til utdanning
  • I land hvor barn ikke blir beskyttet mot seksuelle overgrep, og for eksempel barn kan bli tvunget å prostituere seg, kan barn klage til barnekomiteen fordi barnekonvensjonen gir dem rett til beskyttelse mot seksuell utnyttelse
  • I land hvor det er tillat at lærere slår barn på skole, kan barn komme med en klage fordi alle barn har rett å bli beskyttet mot alle former for vold, også på skoler
  • I land hvor bare rike barn har tilgang til helsetjenester, kan fattige barn komme med en klage fordi barnekonvensjonen sier at alle barn har rett på tilgang til helsetjenester uten diskriminering.

 

9: Hvem er ansvarlig for å oppfylle barns rettigheter, og hvem skal stilles til ansvar hvis en klage tas til følge?

Barnekomiteens uttalelse etter en klage er ikke juridisk bindende, men uttalelser fra FNs organer som overvåker menneskerettighetskonvensjoner tillegges tradisjonelt stor vekt i mange land, også her i Norge. Det er hvert enkelt land som er ansvarlig for å oppfylle barns rettigheter. Det er i første omgang landet hvor klagen har kommet inn, som skal stilles til ansvar hvis en klage tas til følge. Land som har samme praksis som landet det ble klaget på, har likevel et eget ansvar å sørge for at deres praksis er i samsvar med barnekomiteens uttalelse. Et land kan ikke stille seg helt fritt. Selve barnekonvensjonen er juridisk bindende for alle land som har tilsluttet seg konvensjonen, og brudd på den er brudd på menneskerettigheter. Det er likevel opp til et land selv å gjøre noe med dette bruddet.

10: Hvor viktig er denne klageadgangen for barn i verden?

Veldig viktig! Det er mange barn i andre land som ikke blir så bra beskyttet som her i Norge og som er i en svært utsatt situasjon i land med svake rettssystemer. Det er disse barn som taper mest om ikke nok land ratifiserer protokollen.

I juni 2013 ba et samlet Storting regjeringen om å snarest legge fram en sak om norsk ratifisering av tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon som gir barn klagerett