Foto: Redd Barna
4 år gamle Safiya leker med dragen hun har laget av en brukt plastpose. Den lille jenta bor nå i huset til en onkel i Peshawar etter å ha måttet flykte sammen med familien sin fra Khyber Agency-området nær grensen til Afghanistan.

Som hjelpearbeider er det viktig å ha det store bildet i hodet hele tiden. Ellers vil man lett kunne bli overveldet av alle enkeltskjebnene man møter. Som del av Redd Barnas nødhjelpsteam var jeg en av de første ekspertene som ble med i nødhjelpsoperasjonen for å hjelpe de som har måttet flykte fra volden under militæroperasjonen i Khyber Agency-området i Pakistan.

Nå har jeg tilbrakt tid sammen med kvinner og barn som har flyktet hit til Peshawar – jeg har snakket, ledd og lekt med dem for å lære mer om opplevelsene deres.

Uovertruffen gjestfrihet

I dag har jeg møtt flere familier i Peshawar. Aldri har jeg følt meg mer velkommen. Pashtunere er viden kjent for sin gjestfrihet, og disse familiene, som er en del av den pasthunske Afridi-stammen, levde opp til det gode omdømmet. 

I ett av husene jeg besøkte bor Suraya (ikke hennes virkelige navn) og familien hennes. Hun bor sammen med sine to svigerinner i et leid hus, som koster dem 35 dollar eller i overkant av 300 kroner i måneden. Å kalle hjemmet deres et hus er egentlig en overdrivelse. Inkludert ektemenn og barn, bor de til sammen 126 mennesker i ett lite rom med en smal gårdsplass og et bad som ikke fungerer.

Foto: Redd Barna
En far tar med sin 14 måneder gamle sønn Salman til Redd Barnas lege, som gir den lille gutten en grundig helsesjekk etter den strabasiøse flukten fra Khyber Agency.

Surayas tre år gamle datter, hennes kusiner, fettere og søsken lekte med en tom pappeske mens de tre kvinnene snakket med meg. De var fascinert av tanken på en ung kvinne som kom alene som deres gjest – og de hadde massevis av spørsmål til meg. I et forsøk på å tilfredsstille nysgjerrigheten deres, svarte jeg som best jeg kunne. Har jeg barn? Hva, ikke gift? Hvorfor ikke? Hvis du ikke gifter deg snart, kan du ikke få barn! Hva gjør du når du er hjemme? Det ene spørsmålet tok det andre.

Fryktelig flukt

Jeg nippet til den grønne teen som Suraya serverte med mens jeg svarte på spørsmålene deres. Vertinnen min var flau og unnskyldende fordi hun ikke kunne servere melk i teen.

– Du skjønner, vi har ikke hatt noe melk etter at vi flyktet hit for en måned siden, sa hun.

For å overbevise Suraya og svigerinnene hennes om at jeg foretrekker teen bar uansett, drakk jeg to kopper mens jeg hørte historien om deres rystende flukt til sikkerheten. Hvordan en nabo og hennes tre døtre ble skadet til det ugjenkjennelige av en rakett og hvordan en god venn døde etter å ha tråkket på en landmine. I løpet av en time lo og gråt jeg sammen med dem ettersom de fortalte om sorgene de har opplevd. Jeg lyttet spent – sjokkert av opplevelsene deres.

Foto: Redd Barna
Guttene kobler av med fotball. De bor sammen med slektninger i Peshawar etter å ha flyktet fra militæroperasjonen i Khyber Agency sammen med familiene sine under dels svært dramatiske omstendigheter. Lek sammen med jevnaldrende er en god måte for barna å bearbeide traumer på.

Valnøttene jeg aldri glemmer

Mens jeg så på barna som lekte uforstyrret, tenkte jeg på alt det grusomme de har vært vitne til i så ung alder.

Da det var på tide å dra, takket jeg hvert enkelt familiemedlem for sjenerøsiteten mens Suraya blygt presset en liten pose inn i hånden min. Da jeg så spørrende på henne, sa hun: ”Dette er valnøtter fra vårt vakre land. De er alt jeg har igjen, og jeg vil at du skal ha dem. Tusen takk for at du kommer hit og hjelper oss å tenke på noe annet enn problemene våre. Kan du ikke komme tilbake?”

Jeg smilte og takket på nytt – jeg turte ikke å fornærme dem ved å avslå gaven. Jeg tror aldri jeg kan spise valnøtter igjen uten å tenke på Suraya og familien hennes.