Foto: Lisbeth Michelsen/Redd Barna

Det er Redd Barna og Norsk barnebokinstitutt som står bak prosjektet, hvor flere forfattere har skrivekurs for ungdom i tre kommuner i Norge. Barnebokforfatter Camilla Kuhn har gjennomført skriveøkter med elever på Holte skole i Kristiansand. Nå holder elevene, sammen med teaterlærer Maria Kaalaas ved Kristiansand Kulturskole, å sette opp en teaterforestilling som tar utgangspunkt i disse tekstene. Denne forestillingen skal vises 5. juni.

Det er ungdommene som har bestemt hva tekstene deres handler om, men alle tekstene tar opp hvordan det oppleves å være utenfor, særlig i forhold til fritida.
Med dette prosjektet ønsker vi å la barn og unge selv sette ord på erfaringer og utfordringer de opplever. Barn er selv de fremste ekspertene på sine egne liv, og gjennom å lytte til deres erfaringer og meninger blir budskapet og politiske beslutninger mer treffsikre. Det er barn selv som vet hvordan det er å være barn, og hvordan de skal føle seg som en del av laget og få være med i fellesskapet.

Denne saken og tekstene fra ungdommene ble først publisert i Lokalkulturen i Fædrelandsvennen. Du kan se oppslaget her.

Ungdommenes egne tekster om utenforskap

Emma Kristiansen Løken

«Jeg begynner å kjenne på en stor klump i halsen sombare vokser og vokser og blir større og større. Det kjennes som den kveler meg.»

Jeg er med! Endelig er jeg en av de kule, en som sikkert kan få alle guttene hvis jeg vil.

Hvorfor? Det forstår jeg ikke, at de bare sånn helt plutselig ville være med meg. Helt siden jeg inviterte hele klassen hjem til meg for å spise sveler forrige uke, har de vært urolig klengete på meg, hver gang jeg går alene kommer de bort til meg eller så roper de hei, og spør om jeg joiner de etter skolen. Det er helt fantastisk, jeg har alltid ønsket meg å henge med de kule og populære i klassen. Nå spør de alltid om vi kan dra hjem til meg etter skolen, jeg føler meg så med. Selvfølgelig sier jeg ja til at vi kan dra hjem til meg. Nå som jeg endelig er en del av gjengen!

Fredrik stakk innom meg i dag med noen kompiser av seg. Jeg hadde ikke sett dem før, men det er jo hyggelig att de kommer på besøk, att de lizzom vill stikke innom å si hei ... Selv om jeg hadde fortalt Fredrik på skolen i dag att jeg hadde planlagt med pappa å dra på senteret med han og kjøpe bursdagsgave til bestemor. Men altså det gjør jo ingen ting, at de kom innom. Bestemor er jo ikke SÅ viktig, dessuten velger jo sikkert pappa en fin gave, han.

Fredrik og kompisene hans glemte å ta av seg skoene sine. Jeg sa det ikke så høyt, jeg mumlet det vel bare lavt for meg selv, det med at man alltid tar av seg skoene før man inn. Så jeg tror ikke det var noen som hørte meg. Men altså det gjør jo ikke noe, jeg må bare vaske og skrubbe litt. Men jeg tenker, det er verdt det, å få lov til å henge med de populære, det er det jo nesten ingen som får lov til det. Så å vaske og skrubbe litt det kan jeg ikke klage på. Teppet til mamma, det ble også ganske ødelagt, etter att han der kompisen til Fredrik fikk klippet det, mens de satt i finstuen til mamma og pappa. Jeg prøvde jo å si ifra om att han ikke kunne klippe i det dyre designer teppet og att de ikke kunne sitte der, i finstuen. Ingen får lov til å sitte der, ikke jeg engang. Men det var jo ingen som så på meg engang så hvordan kunne de høre meg da?

Han ene ba au pairen vår finne fram litt chips og noe å drikke. Au pairen vår, Gladys så på meg som ett spørsmålstegn, og jeg, jeg turte ikke å gjøre noe annet enn å nikke mot henne. Gladys gikk ut på kjøkkenet og fant fram litt snacks. Og jeg tenkte «jeg ER jo en av de kule nå?»

Jeg sitter på tuppen av den ene sofaen litt forvirret og hører de baksnakke Isabell. Jeg sitter bare der på enden, jeg vet ikke hva jeg føler lengre eller hva jeg skal si. Selvsagt er det dødskult å få henge med dem som har så stor makt på skolen. Alle ser jo opp til de og ønsker å være en del av det. Jeg prøver bare å ta på ett smil og nikke rolig, og være stolt over att selveste Fredrik kom innom meg sammen med noen kompiser av egent initiativ. Men det går. Bare ikke. Jeg ser bare ut om en eller annen forstoppet elefant som har ticks. Så hører jeg Fredrik si navnet mitt, jeg ser opp på han med store øyne. Han begynner å snakke med meg:
«Var ikke du og ho derre Isabell nerden gode venner før?»

«Jo» sier jeg. Jeg begynner å kjenne på en stor klump i halsen som bare vokser og vokser og blir større og større. Det kjennes som den kveler meg. Halsen min prøver å få tak i noe oksygen. Men det går ikke. Den store klumpen er i veien. Øyene mine blir blanke, jeg prøver alt for å holde igjen. «Må være kul» tenker jeg. Jeg sier det til meg selv flere ganger «Må være kul» «Dette er drømmen din» «Ikke fuck det til nå».

Er det sånn det skal være? Jeg har alltid trodd de ikke ville være med meg, fordi jeg ikke var bra nok for de. Men her sitter jeg med den kuleste gutten på hele skolen hjemme hos meg, sammen med kompisene hans. Men, skal jeg smile eller skal jeg gråte? Jeg ser opp på de andre, de sitter der og smiler, ler og hører på høy musikk, en russelåt mens de spiser chips, den med ekstra mye salt, og drikker energidrikker. De spør om jeg kan gå. Jeg ser bare på de, klumpen i halsen vokser bare enda mere. Er det sånn det er å ha besøk? Jeg prøver å få fram noen ord, men jeg klarer det ikke. Ordene stokker seg om i munnen. Jeg lar bare være å si noe. Snur bare ryggen, går og lukker døra bak meg. Jeg hører att døra låser. Jeg stirrer på døra. Døra er låst. Jeg kommer meg ikke inn. Hører dunkelyder fra musikken. Det var ikke dette jeg forventet meg, da jeg inviterte klassen hjem til meg. Men det er likevel så fint å være en av dem som for lov til å henge med de kule.

Mia Bjørnbakk Sigridnes
«Jeg er tretten og kan fortsatt ikke svømme. Så flaut!»

Jeg satt ved strandkanten og så på når vennene mine badet.

«Kom igjen da Marius! Det er ikke så dypt. Du kan stå i vannet!» sa de. Jeg turte ikke. Denne strandturen hadde jeg gruet meg til lenge. Jeg kan ikke svømme, og vennene mine hadde lovt å ikke bade. Men nå hadde de glemt det likevel.

Men hvordan skulle de greie å huske det? Jeg er tretten og kan fortsatt ikke svømme. Så flaut! Uansett, hvorfor skal jeg bestemme om de skal få ha det gøy eller ikke? Kanskje jeg bare skulle hoppe i det? Bokstavelig talt. Jeg gikk opp mot brygga, og hoppet ut i vannet.

Jeg gjorde det faktisk.

Ine Sofie Drivdal
«Jeg er jo med i gjengen, men samtidig ikke.»

Jeg vet at jeg alltid har vært en god rytter. Jeg vet at jeg ikke skal klage selv om jeg ikke har egen hest.

Jeg vet at hest er en dyr hobby og sport, men det blir liksom altfor dyrt å ha egen hest, spesielt når man går på ridekurs. Jeg er kjempeglad for at jeg får lov til å drive med hest og sånn, og god har jeg også blitt etter 7 år med ridning. Det er jo ikke alle som har råd til å gå på ridning en gang. Men det er bare at de som starter stevner har hest, vennene mine i stallen har, men ikke jeg. Jeg er jo med i gjengen, men samtidig ikke.

Med i stallgjengen, men ikke med i «har egen hest» gjengen. Vennene mine rir nesten hver dag, steller og ordner i stallen og sånn. Mens de andre rir, leier jeg Ylvis rundt stallene, og koser med han i boksen sin. Det er koselig, men jeg skulle jo ønske at jeg kunne være med vennene mine å ri. Ha et eget ansvar for noe.

Det fins selvfølgelig et par andre i stallen som heller ikke har hest, men de har i alle fall en på fôr. De prater om juniorlandsstevnet og saler på hestene sine, men det kan ikke jeg være med på. Juniorlandsstevnet er for de med egen hest, så det er altså ingen mulighet for å være med på det heller. Uansett skal jeg ikke være med som publikum, bare glem det liksom. Jeg vil ikke at folk skal se ned på meg bare fordi jeg ikke har egen hest.

Jeg har jo en favoritthest i stallen, Ylvis. Han jeg kan ri på et par ganger i uka om jeg vil. Om jeg fortsatt vil. Om jeg fortsatt vil være den som aldri er helt med.

Katarina Skjølberg
«Men jeg er fortsatt ikke god nok. Når jeg skal legge meg legger jeg med ned på golvet og tar situps til langt ut på natten.»

Pappa klager over at jeg bare sitter inne på rommet mitt hele tiden, og sier jeg må være mer med venner.

Men han skjønner ikke: Hvis jeg er ute med venner, betyr det at jeg kanskje må spise. Han har jo ikke peiling på hvor mye usunt de jentene putter i seg, jeg skjønner ikke hvordan de ikke er tjukke, etter alle de kaloriene og fettet de putter i kroppen sin. Noen av dem har nok litt for mye fett rundt magen og lårene, men er kanskje ikke akkurat tjukke. Uansett så kommer de til å merke at jeg ikke spiser hvis jeg drar dit, de kommer til å spørre meg om hvorfor jeg ikke spiser og etter hvert kødde med at jeg har spiseforstyrrelser. De vet da søren ikke hvordan en spiseforstyrrelse foregår, de vet sikkert ikke hva det er engang.

Folk har begynt å merke at jeg har forandret meg. Det startet med at folk sa, «Lise, så slank du har blitt!», da smite jeg bare og sa takk. Etter hvert begynte folk å si, «Lise, så tynn du har blitt», da sa jeg ingenting, men inni meg så ble jeg varm av glede.

Folk har begynt å være mye mer sammen med meg, og jeg har nesten blitt litt «populær». Jeg er stolt av meg selv, foreldrene mine har ikke engang merket noe, og det eneste jeg spiser i løpet av en dag er middag, og det spyr jeg bare opp igjen etterpå. Jeg trener hver dag, og de er bare glad for at jeg gjør det. De jobber litt mye da, så jeg ser dem ikke så mye, og da ser ikke de meg så mye heller, som etter min mening er bra.

Jeg liker å være inne på rommet for å unngå alle fristelser som ellers er rundt meg. Den eneste gangen jeg går opp fra senga er når jeg skal trene og dusje. På trening håper jeg bare å ikke møte på vennene mine. Før trente jeg bare med dem, men så tok de det ikke seriøst nok, så jeg begynte bare å heller gå dit alene. Når jeg står i speilet ser jeg endelig en bedre meg, men fortsatt ikke en god nok meg. Jeg har fortsatt ikke det mellomrommet mellom lårene, eller den fine rumpa, eller midjen, men kragebeinene og ryggraden min har endelig stukket litt fram. Da slipper jeg å være redd for ryggfett og jeg kan endelig gå med noe der kragebeinene viser.

Men jeg er fortsatt ikke god nok. Når jeg skal legge meg legger jeg med ned på golvet og tar situps til langt ut på natten. Jeg har fått blåmerker på ryggraden. Jeg skal snart på sjekk hos fastlegen min, så jeg må gå med litt store klær, slik at hun ikke ser meg, og håper at hun ikke ser blåmerkene. Jeg vet at jeg er undervektig, men jeg kan likevel ikke begynne å spise igjen, da vil jeg bare bli overvektig. Nå er jeg endelig den som sitter på andres rygg istedenfor at folk sitter på min. Jeg kan gå på golvet uten at det knirker. Jeg er en annen person, og folk liker meg bedre, jeg liker meg bedre, så bare slutt pappa, slutt å klag, hvis det er på denne måten jeg kan bli lykkelig og fornøyd med meg selv, så burde du være fornøyd med det. Ikke ødelegg, bare slutt pappa!

Vilgunn Astrup
«De nevner aldri meg, for jeg er usynlig for dem. Jeg teller ikke fordi jeg ikke har det de andre har.»

Uansett hvor flink jeg er i stallen og hjelper til da andre trenger det, uansett hvor mange venner jeg har på kurset, så føler jeg meg alltid aleine når det kommer til løp.

Ingen egen hest, ingen veldig dyr drakt eller fint utstyr. Hvorfor skal det være så dyrt? Ponni er dyrt, kurs er dyrt og utstyr er dyrt. Jeg er med, men jeg er som oftest aleine. De andre har alltid foreldre eller venner som hjelper dem. Mamma og Pappa er allergisk mot hest og syntes det er skumle. De kommer alltid og ser på litt, og de og henter med igjen etterpå. Men de sier alltid at det er så dyrt å betale for kurs. I tillegg må de kjøpe utstyr til meg, alltid noe nytt for jeg vokser, og alt blir for smått så fort. Alle har matchende utstyr; sulky og drakt, mens jeg har det ingenting som matcher. Blå drakt som blir for varm om sommeren, en annen farge på underlaget til selen og en svart sulky.

Jeg skulle gjerne vært i stallen hver dag som de andre. Det kan jeg ikke fordi vi har for mye lekser og prøver. Jeg hjelper til på kurs av og til, men det er ikke som å ha egen hest. Det er noe annet. Jeg har ikke en hest som jeg kan komme til hver dag og stelle, trene og snakke med. Jeg vil ha det som de andre som gjør det hver dag. Det er løp hver helg, jeg syntes det er veldig gøy å se på. Men jeg føler meg alltid aleine. Jeg går alltid bort og hilser på ponniene på skolen. De er alltid like søte. Alle prater om NM og hvem de tror kommer med, og hvem de tror vinner.

De nevner aldri meg, for jeg er usynlig for dem. Jeg teller ikke fordi jeg ikke har det de andre har. Det er inngangsbilletten, på en måte. Det som bestemmer om du er utenfor eller innenfor.

Ingrid Elisabeth Holtskog
«Men hva hvis jeg mister plassen. Hva om jeg blir dyttet ut og står her alene. Da kan alle se at jeg står helt alene, hva vil folk tenke om meg da.»

Vi er ringen, vi står skulder mot skulder helt tett inntil hverandre. Det er her jeg vil være, sammen med alle jentene.

Jeg ser rundt på ansiktene, alle virker litt nervøse og stresset. Ingen vil gjøre noe feil for da mister de plassen. Mie og Sophia som liksom er sjefen i gjengen bryter ut i en full latterkrampe, alle ler med de for ingen vil skille seg ut. Jeg kan høre den litt nervøse latteren til alle de andre i ringen. Jeg henger meg på. Vi høres ut som en gruppe med måker på et skjær ute på havet. Men det er ingen som stopper oss, ingen som ser rart på oss, for vi er ringen. Den populære ringen. Vi går tettere for å høre, høre hva de ler av. Vi står så tett, det er ikke plass til alle og noen mister plassen. Jeg dytter meg litt fram, for jeg vil ikke bort fra ringen. Det er i ringen jeg vil være. Jeg forsetter å le måkelatteren ... Men hva hvis jeg mister plassen. Hva om jeg blir dyttet ut og står her alene. Da kan alle se at jeg står helt alene, hva vil folk tenke om meg da. Vil jeg bli den taperen som ingen vil være med og er hjemme med familien hver lørdag mens de andre er på pizzakvelder eller bowling. Vil jeg bli en ingen legger merke til, en som folk glemmer å invitere.

Jeg dytter meg lenger inn i gjengen. Linnea som står ved siden av meg blir dyttet ut. Det var meg eller hun. Det var bare ikke plass til alle.

Martine Jahren
«Helt fra den dagen ulykken skjedde har alle snakket om meg, men ikke med meg, eller til meg.»

La oss gå på bowling» sto det i meldingen fra Pål i gruppechatten. «God idé» svarte Knut og Marie.

«Vi gidder vel ikke å invitere Maja? Ho kommer seg sikkert ikke ut på bowlingbanen, med de krykkene sine» skrev Katrine. «Katrine slettet en melding» sto det på skjermen, meldingen var slettet nå, men jeg hadde sett den. De andre fortsatte bare å sende meldinger om når de skulle møtes, og hvilken buss de skulle ta.

Jeg skrev ikke noe, jeg hadde ikke lyst nå. Jeg hadde lyst før, men ikke nå. Hvorfor skrev Katrine noe sånt? Jeg skrudde av mobilen og la den fra meg. Jeg hatet foten min, hatet, hatet, hatet den! Jeg kunne jo ikke noe for den dumme bilen som kjørte på meg den dagen. Det var en dum mann! Nå må jeg gå på krykker, siden jeg ikke har fått protese enda. Når jeg er ute på byen, stirrer folk på meg og går vekk, mens andre kommer bort til meg og skal hjelpe meg med alt; åpne dører og spise mat, det er til og med noen som spør om de skal handle for meg.

Det er så irriterende og jeg begynner å gå skikkelig lei. Jeg har gått på disse dumme krykkene i ett år nå, og må gå i minst et til, for da er beinene mine ferdige utvokst, så da kan jeg få en tilpasset protese, som jeg skal ha i fem år, før jeg må få en ny. Det verste med disse krykkene og det dumme beinet mitt, er at jeg ikke kan gå på turn lenger, og jeg kan heller ikke ha gym. I tillegg må jeg alltid ha med meg en voksen på skolen, som kan hjelpe meg i tilfelle jeg faller, fordi jeg klarer ikke reise meg igjen fra bakken, og når det ikke er en voksen med meg må jeg ha med meg mobilen hele tiden slik at jeg kan ringe til noen hvis det skjer noe. Ingen klarer å overse beinet mitt, verken familien min eller vennene mine. Alle skal alltid passe på meg, og spør hvordan det går. Men de vet jo at det går fint, jeg svarer det vær eneste gang de spør, det gjør ikke vondt, det er bare veldig stress og irriterende.

Kan ikke folk bare godta at det er sånn det er? Jeg har bare et høyrebein, og et halvt venstrebein. Jeg kan ikke gjøre noe med det, det er MEG som må leve med det for resten av mitt liv, så DE trenger ikke å bry seg! Det er jo MITT problem, ikke DERES! DE trenger ikke å bry seg om det, og DE trenger ikke gjøre noe med det. Helt fra den dagen ulykken skjedde har alle snakket om meg, men ikke med meg, eller til meg. Alle snakker og snakker, men ikke med meg, bare om meg. Jeg føler at jeg er usynlig, men det er bare foten min, og krykkene mine som er synlige.

Ingen ser hele meg, og jeg blir helt sprø! Tror de at jeg mistet munnen min og hjernen min når den dumme mannen kjørte på meg? Er de virkelig så dumme, at de tror det? For sånn føles det! Kan de ikke bare åpne øynene sine litt mer, løfte opp hodet sitt, og snakke til meg?

Mariella Kvanvik
«Med en gang kampen er ferdig er det tilbake til å være den ensomme meg, flokkens svarte får.»

Vennen min Celina er syk, jeg må gå alene til trening. Nå blir jeg den eneste jenta på fotballtreningen.

Den eneste ... Ingen kan se at jeg går alene til trening, jeg tar en omvei for å unngå å møte noen fra treninga. Når jeg kommer til fotballbanen ser jeg meg rundt etter noen jeg kan gå bort til, de andre har ikke kommet enda. Noen gutter går forbi, de ser på meg. Er det fordi jeg er alene? Jeg kjenner panikken strømme på, jeg ser rundt i alle retninger – fortsatt ingen jeg kan gå til.

Bana blir større og større og jeg hører plutselig en kjent stemme «Mia?». Jeg snur meg og ser vennen min Even, jeg kjenner lettelsen og den tunge steinen i magen er borte. Nå hører jeg til igjen. Treningen begynner og treneren ber oss spille ball to og to. Folk begynner å flytte seg sammen, imens jeg leter og leter etter noen å spille med ... alle er tatt. Jeg må sparke alene!

Panikken er tilbake og jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Tanken om å slutte på fotball har slått meg tusenvis av ganger, men jeg er så glad i å spille. Den eneste gangen jeg føler meg trygg på trening er når vi spiller kamp, da har alle en bestemt plass og vi spiller i lag. Guttene roper, skriker og har det gøy ... imens jeg, jeg står på sidelinja. Treneren gjør ingenting, han observerer bare guttene og teknikken deres. Jeg kjenner meg litt ubrukelig og ser på klokka. Nå er det noen jenter som går forbi, de går på skolen min. Jeg hører dem hviske og le imens de ser bort på meg, jeg unngår blikkene deres og ser ned på de slitte fotballskoene mine. Nå skal vi endelig spille kamp og guttene er ferdig med sentreøvelsene sine.

Jeg stiller meg opp på min plass og det er kamptid. Alle de dumme tankene er endelig borte, jeg spiller alt jeg har. «Bra, Mia» hører jeg treneren rope fra sidelinja. «Nydelig», «herlig spilt Mia» hører jeg noen av guttene på laget mitt si. Med en gang kampen er ferdig er det tilbake til å være den ensomme meg, flokkens svarte får. Alt går fra lyst til mørkt, magen min knytter seg sammen igjen og panikken følger med. Guttene har det gøy igjen, uten meg...

Ida Helene Imenes
«Jeg orker ikke å dra på senteret for å bli stirret på, og at alle menneskene skal tenke ting om meg og rullestolen min.»

Det er så få heiser, og så mange etasjer. Det er mest trapper og rulletrapper, men jeg får meg jo ikke opp der.

Det er så irriterende å se at alle forsvinner opp den lange rulletrappa, mens jeg sitter her som et nek og må finne heisen på andre siden av senteret. Alle snur seg og tenker, «stakkars henne» eller «flaks ikke vi har noen i familien som er sånn» Og når jeg er i en butikk så kommer jeg aldri inn eller ut uten at alarmene piper.

Alle snur seg og ser rundt og tenker «hvor er tyven» og ser på meg og tror jeg har stjålet noe, og så sitter jeg der i den idiotiske stolen og ser så dum ut. Men det er aldri like irriterende som når jeg skal fly. Da hater jeg alltid denne tingen jeg sitter i. Jeg husker spesielt godt den gangen vi skulle til Danmark med klassen og vi skulle ta fly, men jeg måtte ta båten alene med mamma. Jeg kom en dag seinere enn alle de andre. Og da hadde jeg gått glipp av akvariet med alle delfinene og pingvinene, som jeg hadde gledet meg så til å se. Når jeg kommer seinere enn alle andre, så blir det en sånn «big deal» og alle lurer på om jeg har det bra og så videre.

Og når vi er i byen, så er det noen av butikkene jeg ikke kommer inn i enten fordi det er for liten dør, eller fordi det er trapp opp til butikken. Det er så irriterende når alle må ta hensyn til meg og den dumme rullestolen min. Jeg legger mobilen mot øret, og hører Marie si «vil du være med på senteret eller ikke? Du er hjertelig velkommen altså, og vi drar kl. 14.00.» Tankene mine skjærer gjennom hodet mitt, jeg vil så gjerne være med, hvorfor kan jeg ikke bare reise meg opp å gå? Jeg har så lyst på nye bein, som ikke er lamme. Jeg orker ikke å dra på senteret for å bli stirret på, og at alle menneskene skal tenke ting om meg og rullestolen min. Hvorfor kan ikke bare senteret komme bort til meg uten alle menneskene, det er jo umulig da. «Jeg vet ikke jeg, men jeg må gå. Vi snakkes.» svarer jeg.

Madelen Andersen Tønnessen
«Det er akkurat som om de lukker meg ute på en måte jeg ikke liker. Jeg føler meg ikke velkommen.»

To hus, to rom, to familier. Den ene uka er ganske stille, mamma bor altfor langt unna og det er vanskelig å finne busser som går derfra.

Hun klager så over at jeg bare sitter på rommet mitt hele tiden, men hva eller skal jeg gjøre? Hjemme hos pappa er det lettere å gå til venner. Vi bor i den gata der alle vennene mine bor. Men det er fortsatt vanskelig der. Ofte kan jeg føle på at pappa bryr seg mer om hans nye familie enn han gjør om meg. Det er derfor jeg vil ut, ut og bort fra huset mitt.

Ut til venner og bare glemme det, glemme alt der inne bare lukke døra og løpe. Jeg ringer og ringer til vennene mine, men ingen svarer. Noen ganger står jeg bare ute midt i rundkjøringen i nærheten av huset og venter, venter på at noen skal ringe tilbake. Bare for å ha en grunn til å ikke gå inn i huset igjen. Jeg føler meg ofte ganske ensom. På skolen hører jeg folk som snakker om meg. Når jeg kommer blir det stille. Det er akkurat som om de lukker meg ute på en måte jeg ikke liker. Jeg føler meg ikke velkommen. Jeg føler meg ikke velkommen i verden, ikke her og ikke nå. Jeg er med i gruppa, gjengen eller, jeg tror det i hvert fall. I det siste har jeg blitt mer og mer usikker. Usikker på vennene mine og min plass i familien. Har de glemt meg?

Leah Korsmo
«Du er på håndball stevne. Du kunne jo spurt meg, men du tenkte sikkert ikke på det.»

Når det kalde vannet siver inn i genseren og kinnet presses ned mot den kalde fuktige asfalten og steinene skjærer inn i huden, og vann og blod blandes, da tenker jeg på deg.

Det blåser, jeg holder så hardt i mobilen, at hendene mine begynner å bli blå. Jeg sjekket klokka 5 på 5. Vi hadde planlagt å møtes klokka 5. Så skulle du hjelpe meg, det var det du sa. At jeg kan jo bare bli med deg, for alene klarer jeg det ikke. Vi to skulle inn på tur i skogen.
Jeg ser på skjermen, jeg ringer deg, jeg ser navnet ditt lyser opp på skjermen, Sandra. Du var bestevennen siden 8 klasse. Jeg går inn på Instagram og ser brukernavnet ditt popper opp. Jeg klikker på storyen din. Du er på håndball stevne. Du kunne jo spurt meg, men du tenkte sikkert ikke på det, jeg klarer ikke å spille håndball, fordi jeg har forstuet armen. Du visste det, men likevel. Er jeg ikke god nok for deg? Jeg beklager jeg gjør alt jeg kan, jeg vil være en god venn, men jeg klarer ikke. Jeg vil gi slipp på deg, men jeg får det ikke til. Noe inni meg holder det igjen.