Foto: Redd Barna/Kari Magnussen
Historie er ett av fagene hvor elevene har delt undervisning. Her er en bosnisk og en kroatisk lærebok i historie. De er ulike ikke bare i språk, men også i innhold.

- Det hadde vært bedre om vi kunne være i samme klasse, men hva kan vi gjøre?

De som spør er Ena, Alma og Ana, alle tre 14 år gamle, og Benjamin, som er 13 år. Alle fire er elever ved en barneskole i Vares, som ligger i kantonen Zenica i Bosnia-Hercegovina. Rundt dem stimler andre elever fra skolen, nysgjerrige på hva som skjer.

- Jeg tror vi har samme innhold i undervisningen, men vi undervises på ulike språk, sier Ena.

Deler av skolesystemet i den unge nasjonen er bygd opp etter en modell der barna deles inn etter hvilket språk de snakker: Bosnisk, kroatisk eller serbisk. Skjønt, noen mener at de tre egentlig er samme språk, bare med litt ulik aksent og noen ulike ord. Systemet har eksistert siden 2002, og i dag er 34 skoler bygd opp etter denne modellen, som kalles ”to skoler under ett tak”.

En splittet nasjon

Foto: Redd Barna/Kari Magnussen
På vei fra Sarajevo til Zenica kan man se flere ruiner etter krigen. Mange bygninger har ikke blitt bygd opp igjen, tjue år etter at krigen startet.

Krigen i Bosnia-Hercegovina brøt ut 6. april 1992, etter at republikken i det tidligere Jugoslavia erklærte seg uavhengig som følge av en folkeavstemning i mars samme år. De neste tre årene krevde kampene mellom serbere, bosniere og kroater over 100 000 liv - halvparten av dem var sivile.

Fredsavtalen som skulle få partene til å legge ned våpnene, Daytonavtalen, ble undertegnet 14. desember 1995. De serbiske, kroatiske og bosniske lederne godtok å dele inn landet etter etniske skillelinjer. Bosnia-Hercegovina ble dermed delt i to, én for serbere (Republika Srpska) og én føderasjon for bosniere og kroater. I føderasjonen har hvert av de ti kantonene sin egen folkevalgte forsamling og juridisk selvstyre.

- Det er et tungt byråkratisk og kostbart system med sterke ledere. Ingen av dem ønsker å bringe dette sammen, fordi de har interesse av å beholde et fragmentert system. Det sier Bjørn Hagen, som har ledet Redd Barnas arbeid i Bosnia Hercegovina siden 2010.

- Redd Barna ville være med på å jobbe mot splittelse og segregering, og skape samlingspunkter for elevene. Derfor tok vi i 2010 initiativ til et samarbeid med skolen i Vares, og etablerte flere utenomfaglige aktiviteter for barna, forteller Hagen på sitt kontor i den bosniske hovedstaden.

Sporene etter krigen

Foto: Redd Barna/Kari Magnussen
I Sarajevo er det reist et minnesmerke for barna som døde under krigen i Bosnia fra 1992-1995. I gjennomsnitt ble byen truffet av 300 bombenedslag hver eneste dag, og mange barn ble drept under disse trefningene.

På en vandring gjennom Sarajevo ser vi fortsatt mange synlige arr etter krigføringen. De fleste bygningene har kulehull, noen hus mangler vegger og tak etter bombingen, og flere steder kalles fortsatt "sniper valley". Det nasjonale biblioteket som ble bombet under krigen er i dag dekket av presenninger, og gjenoppbyggingen tar lang tid. Oppe i åsene rundt byen ser man flere store, hvite felt. Det er gravplasser for tusenvis av ofre etter krigen.

Når vi kjører ut av byen og gjennom dalene på vei til kantonen Zenica halvannen times kjøretur unna, ser vi også utallige hus uten tak og vegger. Eierne har enten forlatt landet, eller flyttet til et annet område. Den lille byen Vares ligger vakkert til ved elva Stavnja, og er omkranset av høye fjell. Byen har rundt 9000 innbyggere, men stadig flere må forlate stedet på grunn av mangel på arbeidsplasser.

Felles aktiviteter

Foto: Redd Barna/Kari Magnussen
Alma og Benjamin liker at alle elevene kan være sammen utenom timene. Redd Barna legger til rette for aktiviteter, og til at foreldre, lærere og elever kan samarbeide.

Elevene ved skolen i Vares har noen fag sammen, slik som matte og naturfag. Men i fagene historie, språk og geografi er de adskilte, og har ulike skolebøker. Derfor er de glade for å kunne møtes og gjøre ting sammen utenom den vanlige undervisningen.

- Vi har forskjellige typer sport, som fotball og basket. Nylig hadde vi turnering i volleyball. Vi har også musikk og dans, reiser på turer sammen og feirer ulike høytider, forteller Alma (14).

Elevene ba om å få flere aktiviteter gjennom skolen, men fikk beskjed om å finne et tilbud utenom skolen.

Tenker dere selv på hvilke grupper dere tilhører?

- Nei, vi bryr oss ikke om det. Hadde vi kunne bestemt over skolesystemet ville vi vært samlet, sier Ena.

- Vi har elevråd, og der diskuterer vi alt mulig. Men ikke inndelingen i skolen, for det er litt tabu. Vi er ikke oppdratt til å si fra om hva vi mener om det, selv om vi gjerne skulle gjort det, sier Benjamin (13).

Hvordan tror dere dette systemet vil være i fremtiden?

- Vi tror ikke det vil bli noen forandring, sier elevene forsiktig.

- Vi tenkte aldri på etnisitet

Foto: Redd Barna/Kari Magnussen
Da Fahra Ćatović og Snježana Kokor vokste opp gikk de i samme klasse. I dag blir døtrene separert fordi de tilhører ulike etniske grupper. - Vi tenkte aldri på etnisitet da vi gikk på skolen, sier foreldrene.

To av foreldrene til elevene ved skolen misliker også inndelingen. De to mødrene, den ene bosnisk og den andre bosnisk kroat, gikk i samme klasse da de vokste opp. Ingen tenkte på hvilke grupper den andre tilhørte, og alle hadde samme undervisning og samme pensum.

- Etnisitet hadde ingenting å si, det var aldri et tema. Grunnen til at det har blitt slik som det er i dag er at de som bestemmer ikke er høyt utdannet, og ikke tenker uavhengig av politikk, sier Snježana Kokor, som er moren til Nikolina (13).

- Jeg vet ikke hva forskjellen på pensumet er utenom språket, men det er ikke riktig hvis det er ulike versjoner. Vi ble ikke oppdratt til å skille mellom ulike grupper, og det bør heller ikke barna våre bli, sier Fahra Ćatović, som er moren til Alma.

Hun tror både foreldre og lærere som er imot systemet med to skoler under ett tak ikke tør å si fra, av frykt for hva konsekvensene kan bli. Man kan blant annet miste jobben, forklarer hun.

Vil utvide skoleprosjektet

Foto: Redd Barna/Kari Magnussen
Mødrene til Alma og Nikolina gikk i samme klasse, og ingen brød seg om etnisitet. I dag følger Alma bosnisk undervisning, og Nikolina kroatisk.

Prosjektet med å samle elever utenom skolen i Vares er et pilotprosjekt i regi av Redd Barna.

- Vi ønsker å utvide dette til å gjelde alle de 34 skolene i Bosnia-Hercegovina som er delt inn på denne måten, sier utdanningsrådgiver for Redd Barna i Bosnia, Fatima Smajlovic.

Da Bjørn Hagen kom til Bosnia-Hercegovina for tre og et halvt år siden var over 50 skoler omfattet av dette systemet. De fleste på landsbygda, men også i Sarajevo og andre store byer. Det finnes håp om endring, mener Hagen, til tross for at ungdommene selv ikke ser noen tegn til det.

- Håpet ligger i det vi ser i Vares, nemlig at utdannede foreldre ikke er enige med skoledirektøren, som følger politiske retningslinjer. Og barna sier tydelig at de mener dette er feil. Jeg tror at mobilisering av barn, foreldre og andre fornuftige mennesker i fellesskap er veien forover for å skape en kritisk masse mot systemet, og for landets beste, sier Hagen.