Foto: Redd Barna/Rebecca Jafari
Margreth Olin kjemper for de barna som er utenfor i samfunnet. I sin nyeste film «de andre» er det enslige mindreårige asylsøkere hun tar opp kampen for.

- Barn skal ikke bære livene sine alene, sier Margreth Olin med en bestemt tone i stemmen.

Filmen ”De andre” har nettopp hatt premiere på norske kinoer. Redd Barna møter filmskaperen etter den første pressevisningen av filmen. Olin sitter rett i ryggen med blikket på et punkt litt fremfor seg. Fokusert, rolig og bestemt fortsetter hun:

- Når barn, alene uten omsorgspersoner, sviktes av samfunnet må noe gjøres. Med denne filmen leverer jeg fra meg en bekymringsmelding for alle de ungdommene som har fått midlertidige oppholdstillatelser. Noen må si ifra.

Ønsker å bli lyttet til

Foto: Norsk Filmdistribusjon
Redd Barna har i flere år jobbet for at barnevernet skal overta omsorgsansvaret for alle barn – også for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år.

Og det er nettopp det Margreth Olin denne høsten har gjort. Hun har sagt i fra. Eller på mange måter har hun gjort mer enn å si i fra. Hun har tatt sats og hoppet ut i en betent debatt om norsk asylpolitikk. Hun ønsker å påkalle myndighetens vilje til å lytte og forventer å bli tatt seriøst.

- Barn og ungdom trenger å bli sett og hørt som hvem de er. Det er så viktig. De trenger å få bekreftelse på sin eksistens og plass i denne verden. Men mine gutter er det ingen som ser. Ingen som hører. ”Who should we shout to? No one can hear us” sier en av guttene i filmen, sier hun.

”Margreth sine gutter” er tyve gutter hun har fulgt tett siden de fikk midlertidige oppholdstillatelser. Ungdom som i 2009 fikk beskjed om at de måtte forlate landet på 18-årsdagen sin og returnere til det de flyktet fra. En virkelighet preget av krig, redsel og usikkerhet.

- Da regjeringen satte i gang en rekke innstramningstiltak i 2008 tenkte jeg at noen måtte vise de menneskelige omkostningene av denne inhumane politikken.

To krav

Hun startet den lange veien for å nå målet om å løfte ungdommenes historier opp og fram. Resultatet har blitt en sterk dokumentarfilm om hvilke konsekvenser midlertidige oppholdstillatelser har for ungdommene det gjelder. I disse dager er filmen ute på kino i hele landet. Men Margreth gir seg ikke der. Hun gir seg ikke før hun har fått til en endring.

- Jeg har to krav: Midlertidige oppholdstillatelser må vekk. Og barnevernet må ta overta ansvaret for enslig asylsøkende barn mellom 15 og 18 år. Nå behandler vi barn på flukt som om de var mindre verdt. Sånn kan vi ikke ha det. Det må gjøres noe med og det er vårt felles ansvar som samfunn.

Foto: Norsk filmdistribusjon
Margreth Olin har en unik evne til å gjøre filmene sine gjeldende og til å få det hun sier til å høres så enkelt ut.

Med Redd Barna i ryggen

Margreth Olin har en integritet som tilhører det sjeldne. Hun har en unik evne til å gjøre filmene sine gjeldende og til å få det hun sier til å høres så enkelt ut.

- Du virker så sikker. Så sikker på endring og på framgang. At alt kommer til å ordne seg.Tviler du aldri?
- Nei.

Igjen denne integriteten. Igjen den rette ryggen og blikket som ikke viker.

- Nei, det gjør jeg ikke. Ja, det er et vanskelig politisk felt. Og Roma ble ikke bygd på en dag og alt det der… Men dette handler om menneskers liv. Hvis ikke Stortinget vedtar å flytte ansvaret for asylbarn mellom 15 og 18 år over til barnevernet, må det i mellomtiden settes inn mer personale og flere personer med barnefaglig kompetanse på mottakene. Rettighetene til barna må bli oppfylt og det er udiskutabelt. Og jeg gir meg ikke før målet er nådd.

Redd Barna har støttet ”De andre” både økonomisk og faglig. Margreth Olin sier at Redd Barna har spilt en viktig rolle for gjennomføringen av filmen.

- Redd Barna representerer en faglig tyngde på dette feltet. De har oversikten og detaljkunnskapene på asylfeltet og barns rettigheter. Men ikke minst har de vært en viktig støtte for meg. Det å ha med seg andre i ryggen som vet nødvendigheten og betydningen av en slik film, er uvurderlig.

Foto: Norsk Filmdistribusjon
I «De andre» møter vi 10 ungdommer som alle har fått midlertidige oppholdstillatelser

Sorg som deles

”De andre” er en film som slår en så hardt i magen at det til tider ikke er til å holde ut. Etterpå føler man seg så sliten og tappet for energi på grunn av alle historiene som fortelles og urettferdigheten som avdekkes.


Når filmen er så vondt å se, hvordan har det da verdt å lage den for så å leve med den?
- Til tider ufattelig tøft. Men hele tiden har jeg vært sikker på at det har vært det riktige. At disse historiene må frem og ut.

Margreth trekker fram en episode som satte spesielt preg på henne. Det er vinter og snart jul i 2010. Hun er på Haukeland sykehus i Bergen og har nettopp intervjuet 16-årige Hussein som på det tidspunktet var så psykisk ødelagt at han ikke klarte verken spise eller drikke.

- Da jeg var på vei ut av sykehuset i Bergen, etter å ha intervjuet Hussein i filmen, sier han til meg. ”Takk for at du tar med deg så mye av min sorg ut av dette rommet”. I det jeg kommer ut kjenner jeg, helt fysisk, hvordan hans sorg sitter i kroppen min.

Hun tar en kort pause før hun forstetter:
- Når glede deles, så spres den. Men når sorg deles, avtar den. Guttene i filmen min har ingen å dele sorgen sin med. Og da er det som om det vonde aldri har skjedd. Det er først når lidelsen anerkjennes at den kan bli borte.

Hva skjer med barn når de ikke får omsorg?
- Da mister det håpet. Og når noen mister håpet mister de også evnen til å leve.

En setning som ikke trenger flere ord. En setning som trenger en Margreth Olin. Hun avslutter:
- Jeg gir meg ikke. Rett og slett. Så enkelt er det.