Foto: Redd Barna/Helle Kjærsgaard
Hani (13 - til høyre) og lillebroren Abdi (10) trives på lekesenteret i flyktningleiren i Dadaab. De kom til leiren for seks dager siden fra Somalia sammen med familien sin fordi de ikke lenger hadde verken mat, vann eller penger.

Hver dag kommer 1500 nye mennesker – 800 av dem barn – til verdens største flyktningleir, Dadaab i Kenya. Den ble bygget for å huse 90 000 mennesker, men nå bor det 370 000 her.

Hani (13) og Abdi (10) kom til Dadaab sammen med moren sin og tre søsken for seks dager siden. De flyktet fra tørken og den akutte mangelen på mat og vann i Somalia.

– Vi gikk i tre dager. Vi var veldig sultne, tørste og slitne. Sola var ekstremt varm. Vi hadde ingen penger. De siste pengene våre ga vi til en mann som lovet å ta oss med til Dadaab. Men han lurte oss, og slapp oss av midt ute i ørkenen. Vi måtte gå det siste stykket, og det tok tre dager, forteller Abdi. 

På flukt for andre gang

Familien har vært på flukt før. Faren til Hani og Abdi er død, og for fem år siden drev krigen i Somalia dem på flukt fra hjemmet sitt. Etter det bodde de i hovedstaden Mogadishu. Da ekstremtørken rammet, kunne de ikke lenger skaffe mat, så da hadde de ikke noe annet valg enn å flykte på nytt.

– Da vi kom hit, måtte vi vente utenfor leiren i to hele dager. Da vi slapp inn, fikk vi litt mat. Da hadde vi ikke spist eller drukket noe på seks dager, sier Abdi.

Familien mottok mat som er forventet å vare i 15 dager da de kom til Dadaab. I løpet av denne tiden skal deres status som flyktninger bli bekreftet. Hvis de får flyktningstatus, kan familien få bli i Dadaab. Da får de tilgang til medisinsk hjelp, mat, rent drikkevann, beskyttelse og skole for barna.

Foto: Redd Barna/Helle Kjærsgaard
Abdi (nummer to fra høyre) synes det er stor stas å spille fotball med de andre barna på lekesenteret til Redd Barna. – Det føles som om vi er søsken, sier han glad.

Hani og Abdi vil antagelig måtte vente enda en måned eller to før de får utdelt mat igjen. Så langt har familien vært i leiren i seks dager, og maten de fikk da de kom er allerede oppspist. Heldigvis deler familiene i leiren mat med de som ikke har noe å spise.

Sover ute

Situasjonen er den samme for alle flyktningene som strømmer til Dadaab: Det er ikke plass til dem inne i selve flyktningleiren. Derfor må de bo i et overfylt område på utsiden av nettinggjerdet som omgir leiren. Der kan de bygge seg en manyatte, som er en knøttliten rund hytte laget av stokker, papp, papir, klær og søppel, men slike provisoriske hjem gir liten beskyttelse. Uten en mann i familien er kvinner og barn spesielt sårbare for voldtekter og voldelige overgrep. Sånn sett har Hani, Abdi og familien vært heldige.

– En familie i leiren deler maten sin med oss. De har også gitt oss lov til å sove i hytta deres til vi får et sted å bo selv. Men nå er vi elleve mennesker i hytta, så ofte sover vi ute, sier Hani.

Gøy å kunne leke igjen

Selv om de ennå ikke har fått flyktningstatus, er Hani og Abdi hjertelig velkomne til Redd Barnas barnevennlige områder inne i leiren. Her kan barna leke og lære i trygge omgivelser under overoppsyn fra voksne, samtidig som de får mat, vann og muligheten til å bearbeide traumatiske opplevelser i forbindelse med flukten og tørken.

Foto: Redd Barna/Helle Kjærsgaard
Abdi drømmer om å bli lærer og Hani vil bli lege, men begge søsknene sluttet skolen i andre klasse. Nå håper de å kunne begynne på skolen igjen i flyktningleiren.

– Da vi kom hit, trodde jeg at vi bare kunne få mat. Jeg visste ikke at vi kunne leke. De voksne leker med oss og snakker med oss på en veldig fin måte, sier Abdi.

Utenfor det trygge lekeområdet til Redd Barna er det en plass der noen barn spiller fotball. Inne er veggene dekorert med tegninger og skulpturer laget av ting barna har funnet i leiren. Noen danser og synger, andre leser og noen leker i en krok. De fleste smiler.  

– Vi er veldig glade for å kunne være her hos Redd Barna. I går var den første dagen vår her. Jeg lekte med Lego og så på bøker. Det har jeg aldri gjort før, sier Hani.

– Og jeg spilte fotball med barn jeg ikke kjenner. Det føles som om vi er søsken. I dag vil jeg tegne, sier Abdi ivrig.

Abdis største ønske er å bli lærer. Søsteren hans drømmer om å bli lege. Begge sluttet skolen etter andre klasse, men håper at de kan begynne på skolen i flyktningleiren.

Se flere bilder fra Dadaab her: