Foto: Redd Barna/ Mai Simonsen
- Gang på gang reagerer verdenssamfunnet for sent når slike kriser oppstår. Med Afrikas horn friskt i minne, har vi nå muligheten til å gjøre det riktige, skriver Redd Barnas generalsekretær, Tove R. Wang, i denne kommentaren.

Niger står igjen overfor en ny sultkatastrofe. Tre millioner barneliv er truet. Sammen med fem andre land i Sahel har de varslet om at situasjonen nå er så ekstrem at de trenger hjelp fra verdenssamfunnet. De siste tiårene har tørkeperiodene kommet stadig hyppigere i regionen. Befolkningen finner måter å tilpasse seg ekstreme tørkeperioder, men det blir stadig vanskeligere å overleve. Tørke alene skaper ikke sult - konflikt og dårlig politisk styring gjør at landene ikke er forberedt på å takle krisene.

Gang på gang reagerer verdenssamfunnet for sent når slike kriser oppstår. Med Afrikas horn friskt i minne, har vi nå muligheten til å gjøre det riktige. Vi vil gjerne se Norge reagere før det er for sent denne gangen. Vi kan finne fram brev sendt til Støre og Solheim i 2010 og sende dem på nytt nå. Vi kan sende ut de samme pressemeldingene vi sendte da. Vi kan dra fram de samme poengene vi hadde om Afrikas horn i fjor. Eller skal vi heller tenke litt lenger denne gangen? Vi må spørre: Hva skal til for å få slutt på den dødelige runddansen der sultkatastrofer oppstår igjen og igjen? Verdenssamfunnet vet svaret på dette: Vi må reagere tidligere og satse veldig mye mer på katastrofeforebygging.

Norge har politikken på plass, og er viktige talspersoner for økt fokus på klimatilpasning og katastrofeforebygging. Men ifølge Norads statistikkportal gikk bare fem prosent av nødhjelpen til katastrofeforebygging og beredskap i 2010. Dette er feil prioritering. Vi vet at én krone investert i katastrofeforebygging er sju kroner spart i nødhjelp. Norge må komme tidlig på banen for å forebygge hungersnød og bygge opp lokal motstandskraft. Samtidig må de få verdenssamfunnet med på et kraftig løft for katastrofeforebygging og klimatilpasning. Slik sparer vi både liv og penger.

Kommentaren stod på trykk i Dagbladet 21.02.2012