Foto: Redd Barna/Mats Lignell
- Det verste var ikke å bli slått. Det verste var ydmykelsen: at jeg ble straffet foran klassekameratene mine, forteller 18 år gamle Asila.

Vi sitter i et klasserom i en skole i Mazar-e-Sharif, en av de største byene i Afghanistan. En flokk elever fra ulike klassetrinn samt noen lærere er samlet for en prat med Redd Barna, og elevene er forbløffende åpenhjertige.

Asila og de andre elevene forteller historier som ville vakt stor oppsikt i Norge. Men i Afghanistan letter ingen på et øyebryn. Hver dag blir mange barn i Afghanistan mishandlet, slått og ydmyket. Lærere har faktisk tillatelse til å straffe elevene sine, og det er en utbredt oppfatning at barn ikke lærer dersom de ikke blir slått. I 2005 ble det innført forbud mot vold i skolene, men dette ble ikke fulgt opp med lover som kan forebygge fysisk og psykisk avstraffelse. En lærer som slå kan for eksempel ikke miste jobben.

Slått av medelever

- Den første gangen jeg ble slått var i fjerde klasse. Vi hadde undervisning i et telt midt på vinteren, og det var veldig kaldt. I et friminutt prøvde jeg og noen andre jenter å lage bål i teltet for å varme oss. Da læreren oppdaget det, slo hun oss med en linjal. Jeg gråt veldig, for jeg frøs og linjalen gjorde vondt, forteller Asila.

Foto: Redd Barna/Mats Lignell
En typisk afghansk skole.

Hun er en av flere jenter som raskt reiser seg når vi spør om noen har blitt slått, og er modig nok til å fortelle foran rektor og lærere.

– Den andre gangen var mye verre. Jeg og to andre jenter som ikke var særlige gode til å lese poesi, måtte stå foran klassen mens de tre beste elevene slo oss. Det var så nedverdigende og ydmykende at jeg løp hjem fra skolen og tenkte at jeg aldri ville komme tilbake. Men jeg kom tilbake, for jeg vil bli noe – jeg vil ha en utdannelse, sier hun.

Overfylte skoler

Redd Barna startet i 2008 prosjektet for voldsfrie skoler ved 20 skoler i Mazar-e-Sharif nord i landet og i ti skoler i Jalalabad i sør. Prosjektet har også som mål å forhindre seksuelle overgrep og kjønnsdiskriminerning i skolene. Lærere og skoleadministrasjon får faglig støtte og opplæring, slik at de kan utvikle regler og prosedyrer som kan beskytte barn mot alle former for vold og overgrep.

Foto: Redd Barna/Mats Lignell
– Den første gangen jeg ble slått var i fjerde klasse. Vi hadde undervisning i et telt midt på vinteren, og det var veldig kaldt. I et friminutt prøvde jeg og noen andre jenter å lage bål i teltet for å varme oss. Da læreren oppdaget det, slo hun oss med en linjal. Jeg gråt veldig, for jeg frøs og linjalen gjorde vondt, forteller Asila.

I den store jenteskolen Roshan-e-Balkhi er hvert klasserom fylt til randen, og elevene går i flere skift. Ute i skolegården er det satt opp store telt som fungerer som ekstra klasserom. Det er 3100 elever på denne skolen, og bare 97 lærere.

– Prosjektet er veldig bra for elevene. Både lærere og andre ansatte får økt kompetanse og nye ideer – elevene også, sier rektor Afghani Sharaf, som lytter interessert til hva elevene sier.

Hun må ta imot tøffe historier og til dels beinhard kritikk fra jentene, som alle er kledd i hvite hijaber og fotside svarte kapper og kjoler.

Mye å lære

– Lærerne ved skolen har først og fremst endret holdninger. De har lært om barns rettigheter og barns deltakelse. Det kanskje viktigste er at de har lært å håndtere disiplinproblemer uten å måtte ty til vold, sier rektor, som utover i samtalen nok føler behov for å nyansere og forsvare lærerstaben.

– Vi har vært liten plass her. 3100 elever er presset inn i dårlige klasserom – mange får undervisning i telt som koker om sommeren og er iskalde om vinteren. Av Redd Barna har vi lært å kontrollere den store elevmassen uten å ty til slag og lugging, skriking og spydigheter. Men vi har fremdeles mye å lære. Jeg og lærerne mine er glade for prosjektet og håper det kan fortsette!

Foto: Redd Barna/Mats Lignell
– Den andre gangen var mye verre. Jeg og to andre jenter som ikke var særlige gode til å lese poesi, måtte stå foran klassen mens de tre beste elevene slo oss. Det var så nedverdigende og ydmykende at jeg løp hjem fra skolen og tenkte at jeg aldri ville komme tilbake. Men jeg kom tilbake, for jeg vil bli noe – jeg vil ha en utdannelse, sier hun.

Problemer hjemme

Dette synspunktet får støtte fra en av lærerne.

– Vi behandler elevene annerledes i dag enn for tre år siden, da Redd Barna-prosjektet startet. Ingen flere linjaler, ledninger eller stokker, slår hun fast, og legger til at flere elever nå kommer til henne med klager på brutale lærere. Dette er hun forpliktet til å ta opp med rektor, som igjen tar det opp med den aktuelle læreren.

Jentene kommer også med problemer hjemmefra som de ønsker hjelp til å løse. Dette forteller om økt tillit til lærerne, mener både rektor og lærer.

Redd Barna er tilknyttet skolene og kommer på jevnlige besøk for å se hvordan arbeidet går, samt veilede komiteene og administrasjonen. Det legges opp til at lærere, rektorer og elever i fellesskap løser problemer som oppstår.

Frykter hevn

På skolene som er med i Redd Barna-prosjektet blir det opprettet tre komiteer. En komité for barns beskyttelse, en komité med foreldre, lærere og elever, og i tillegg et elevråd hvor kun barna selv deltar.  Dessuten blir det opprettet flere barnegrupper som har andre oppgaver. I samtlige komiteer og grupper står beskyttelse av barna sentralt.

Asila er med i skolens elevråd, som hun synes er en god plattform for å ta opp viktige saker som angår elevene.

– Elevrådet gir oss en gylden anledning for oss å bli hørt. Vi kan legge fram saker for lærerne, og lyttet til av de voksne. Elevene deler informasjon om barns rettigheter – ikke minst retten til å delta og bli hørt – på møtene, sier hun.

Asila synes det går framover, selv om det går seint:

– Lærernes holdninger til oss elever har endret seg de siste tre årene, men fremdeles finnes det lærere som kan være veldig tøffe mot enkelte barn. Gjennom Redd Barna-prosjektet har vi fått på plass retningslinjer for hvordan vi kan klage på en lærer uten at det slår tilbake på oss. En lærer som slår eller plager elever kan ikke sies opp fra jobben. Derfor må den som klager være forsiktig, slik at læreren ikke tar hevn, sier hun.

Foto: Redd Barna/Mats Lignell
Undervisningsmetodene i kalssen til Asila blir langsomt bedre og mer barnevennlige.