Foto: Redd Barna/Luca Kleve-Ruud
De palestinske leirene i Libanon er allerede overfylt, men har likevel åpnet dørene for syriske flyktninger. Marwa (med lillebror på armen) og Mona (med dukke) lengter begge hjem til Syria slik det var før borgerkrigen.

Mahmoud M. Abbas er direktør ved Children and Youth Centre i flyktningleiren Shatila midt i Beirut. Han anslår at 1000-1200 syrere det siste halve året har flyttet inn i Shatila.

– Dette skaper store problemer for en leirbefolkning som allerede er fattig og frustrert over dårlige levekår, sier Abbas.

I den 56 000 kvadratmeter store leiren – betydelig mindre enn for eksempel Storo-senteret i Oslo – var det fram til i sommer stuet sammen 18 000 mennesker. De nye familiene har gitt Shatila mange tusen nye innbyggere.

– Barna trenger hjelp nå

– Noen tar inn hos slektninger, mens andre leier rom. Det er billigere å bo her enn ellers i Beirut. Men hvor lenge kan de leie når de ikke har penger og ikke får jobb, spør Abbas. 

Han understreker at de som kommer dit får liten hjelp fra verdenssamfunnet. 

– Barna trenger hjelp nå, ikke om ett år. De trenger skole og noe å gjøre på i fritiden. De trenger en seng å sove i, mat og klær. Ikke minst så trenger de psykososial hjelp. Mange av barna er traumatiserte og i sjokk etter å ha opplevd krig og overgrep på nært hold. Skolen startet 10. september, men de syriske barna fikk ikke begynne på skolene inne i leiren som drives av FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), sier Abbas.

Foto: Redd Barna/Luca Kleve-Ruud
De syriske flyktningbarna som har flyttet inn i den palestinske leiren Shatila i Beirut får ikke tilbud om skole. Da er trygge områder der de kan leke og lære, støttet av Redd Barna, gode å ha.

Bråk og krangel

«Children and Youth Centre» i Shatila ble opprinnelig startet av Redd Barna og blir fremdeles støttet økonomisk av organisasjonen. Senteret har prosjekter for unge som har droppet ut av skolen, sportsaktiviteter, bibliotek, kulturtilbud, datakurs og sommerleirer, for å nevne noe.

Akkurat nå er det behovene til de nyankomne syriske barna som står i fokus. På senteret dumper vi inn i en engelskklasse for syriske barn. En flokk syriske barn følger nøye med i undervisningen til en australsk frivillig medarbeider. En av mødrene, «Asmaa», følger også undervisningen – hun vil gjerne lære seg engelsk, forteller hun.

– Vi er blitt vel tatt imot av de fleste. Men noen er negative til oss. Leiren er allerede veldig full, og livet her er svært vanskelig fordi vi ikke får støtte og ikke har penger, bekrefter trebarnsmoren «Asmaa».

Hun ønsker å være anonym på grunn av sikkerheten til familiemedlemmer som er igjen i Syria.

Foto: Redd Barna/Luca Kleve-Ruud
– Jeg savner lekene mine hjemme. Da vi flyktet, fikk jeg med meg bamsen min. Men så mistet jeg den og ble veldig lei meg. Så fikk jeg dukka av mamma- gjett om jeg ble glad! forteller Loubana (6). Og Loubanas mor forteller: - Jeg fant dukka på et bruktmarked og ga den til Loubana. Hun er blitt veldig glad i den. Hun synger for henne og snakker med henne, særlig om kvelden. Og så prøver hun å lage litt klær til dukka. Det er ikke så enkelt, for vi har ikke så mye materiale som hun kan bruke. FOTO: Luca Kleve-Ruud Can be uset by all SC organisations, but no handout to third parties, newsagencies, newspapers and more without written permission from Luca Kleve-Ruud, kleve-ruud@luca.no , www.fotojournalist.no

Marwa (13) og Mona (10) har heller ikke så mye godt å si om sitt nye bosted:

– Leiren er fæl, med mye bråk og krangel mellom de voksne. Vi bor altfor trangt, og det er ingen steder der vi kan leke. Og så hører vi av og til skyting her inne. Da tenker vi på Syria og alt det skumle vi opplevde der. Vi håper at vi snart kan flytte hjem til Syria igjen, sier de.

– Savner skolen mest

Marwa savner aller mest skolen.

– Her i Shatila får vi ikke gå på skole sammen med de andre barna. Men hver dag går vi til senteret og her er det frivillige lærere som underviser oss. Det er mye bedre enn å være hjemme eller ute i gaten. Kanskje jeg ikke mister så mye skole. Jeg vil bli advokat, sier Marwa.

«Asmaa» er glad for at barna har barne- og ungdomssenteret å gå til.

– Ellers ville de ha kjedet seg voldsomt, og blitt veldig hengende etter med skolearbeidet siden de ikke får gå på skolen i Shatila. På senteret blir de behandlet verdig bra, og de er lykkelige over å få være der noen timer hver dag, sier hun.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Vi vil gjerne til et europeisk land, for vi er redd for å reise hjem etter det vi har vært gjennom. Vi er redd for at denne krigen aldri vil ta slutt, sier «Asmaa». 

Foto: Redd Barna/Luca Kleve-Ruud
Noen av dem som nå åpner dørene sine for flyktningene som strømmer ut fra Syria, er innbyggerne i de gamle palestinske flyktningene i Libanon. Men boligforholdene i Shatila-leiren er ikke de beste.