Foto: Philip Crabtree

- Hvem jeg er? Det er jeg veldig opptatt av! Vi er jo alle så mye forskjellig – ikke bare det vi ser på utsiden. Selv er jeg jo både venninne, leder, samfunnsengasjert menneske og mor til tre døtre. Det siste er kanskje det viktigste, svarer Birgitte Lange.

I oktober 2018 overtar 52-åringen jobben som generalsekretær i Redd Barna. Å bli kjent med den nye lederen for en av landets store bistands- og barnerettighetsorganisasjoner skal ikke være vanskelig, ifølge henne selv:

- Jeg er ganske åpen og ikke redd for å «by på meg selv», både i privatlivet, på jobb og i bøkene jeg har skrevet. For å være en god leder må jeg kunne vise sårbarhet, ta med egne erfaringer og være litt hele meg, sier Birgitte.

Vil bli sett

Å være sårbar er langt ifra det samme som å være beskjeden, unnvikende eller anonym. De som kjenner henne godt beskriver henne som en person med både stort hjerte og klart hode, en som er åpen, men som samtidig våger å si sin mening.

Hvordan kommer folk til å merke at Birgitte Lange har blitt generalsekretær i Redd Barna?

- Nå har jeg jo akkurat begynt i jobben. Jeg kan likevel si at jeg, sammen med andre flinke folk, ønsker å gjøre Redd Barna og arbeidet som blir gjort enda mer synlig enn i dag. Redd Barna er jo et veldig sterkt navn, så vi må aldri være feige eller glemme oppdraget vårt. Jeg blir veldig glad når Redd Barna er tydelige, for eksempel slik Redd Barna var da Trump ønsket å skille foreldre og barn på grensen til USA, eller etter det grusomme angrepet på skolebussen i Jemen tidligere i høst.

Er det noen spesielle temaer som du er spesielt opptatt av?

- Barn er en gruppe som ofte blir nedprioritert av beslutningstakere. Derfor er jeg veldig opptatt av å fremme barns rettigheter, særlig når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere, som er feltet jeg kjenner best fra før.  Men ellers er jeg opptatt av å lære mest mulig om hele feltet Redd Barna arbeider på både i Norge og i resten av verden.

Kommer fra andre siden

Birgitte Lange er utdannet statsviter og har i flere år jobbet som leder i Utlendingsdirektoratet (UDI), som gjennomfører Regjeringens politikk på flyktningfeltet. Da antall flyktninger til Norge eksploderte for et par år siden fikk UDI mye kritikk for håndteringen – også fra Redd Barna.

Har Norge vært gode nok til å ta hensyn til barnas beste i behandling av enslige mindreårige asylsøkere?

- Nei, det har de ikke. Det skyldes kanskje først og fremst at dette ikke har vært godt nok lovregulert. Jeg mener omsorgstilbudet for enslige mindreårige asylsøkere burde være lovfestet, og at barnevernet burde overta omsorgen også for de mellom 15 og 18 år.

Så – du er klar til å kritisere norske myndigheter, på barns vegne, dersom det skulle være nødvendig? Selv om det rammer tidligere kolleger?

– Som generalsekretær i Redd Barna er jeg hundre prosent beredt på å tale barnas sak. Det vil kunne være både riktig og nødvendig å gjøre. Særlig er det viktig å ha et årvåkent. blikk på politikken som føres på området til en hver tid.

Om å komme hjem

Birgitte Lange har gitt ut flere bøker, den siste denne høsten. Temaene som vennskap, familieliv og det å ta valg går igjen i bøkene.

Boka «Hjemmestedet» handler blant annet om å føle seg hjemme. Hva betyr det for barn?

- Det er veldig viktig for barn å ha et sted de kan føle at de hører til. Hjemme kan være et fysisk sted, men dersom man av en eller annen grunn – krig, uro eller at man føler seg utrygg på de som bor hjemme – noe mentalt eller følelsesmessig. Man kan finne følelsen av å være hjemme i et vennskap, i møtet med en voksen, i en idrettsklubb, i naturen, eller i møtet med noe åndelig. 

Kan vi som voksne bidra med noe i den forbindelse?

- Vi må være mentalt og følelsesmessig tilstede for barna når de henvender seg til oss, og ta dem på alvor. Det kan handle om å trøste, gi dem en kopp kakao eller gjøre noe sammen med dem. Dessuten må vi vise at vi er voksne, ved å være tydelige, forutsigbare og en person barna kan stole på.

Selv om hennes to eldste døtre har flyttet ut, har hun fortsatt yngstemann på ni år boende hjemme. Ifølge henne selv er forholdet til barna hennes det som betyr aller mest for henne.

Hva er det vanskeligste ved å være mamma?

- Det vanskeligste er det å ikke kunne ta bort smerten når barna mine har det vondt. Å være menneske innebærer jo også å ha det vondt, så jeg ville ikke tatt bort smerten hvis jeg kunne. Likevel er det vondt å se på, uten å kunne gjøre annet enn å være støttende og tilstede.