Foto: Jo Michael
Det finnes mange barn i Norge som er i samme situasjon som Maria Amelie. Hun er blitt selve symbolet på papirløse her i landet.

Maria Amelie har det siste halvåret gitt såkalt papirløse asylsøkere et ansikt. Saken har satt et skarpt søkelys på norsk asylpolitikk, og på hvordan asylsøkerbarn behandles.

– Det finnes mange Amelie-er, mange barn som blir sendt ut av Norge etter å ha bodd her i fem-ti år uten av vi hører om dem, sier Janne Olise Raanes, fungerende leder for Redd Barnas norgesprogram. 

Barn blir ikke hørt

Redd Barna har engasjert seg i Maria Amelies sak, først og fremst fordi det har gitt organisasjonen en mulighet til å fortelle om alle de andre Amelie-ene.

– Maria Amelie er voksen i dag. Men gjennom boken "Ulovlig norsk" har hun vist hvordan det er å være barn på flukt, og hvor vanskelig hverdagen er for et barn som lever papirløst. Dette har synliggjort et system som vi ser i mange andre lignende saker: Barn blir ikke hørt når det gjelder saken sin, og de blir sett på som et vedheng til sine foreldre. Det er her Redd Barna kommer inn, sier Raanes.

– På hvilken måte?

– Vår jobb er å peke på barns rettigheter som er forankret i FNs barnekonvensjon. Barnekonvensjonen gjelder for alle barn i Norge, også for asylsøkerbarn. Konvensjonens grunnleggende prinsipper om barns rett til å bli hørt og vurderingen av barnets beste står sentralt i asylsaker. Det er Redd Barnas jobb å sette fokus på barna og gi dem en stemme. Ved å snakke med barn og virkelig lytte til deres meninger, kan vi også lage systemer som gir barn en bedre barndom, sier hun.

Foto: Ingeborg Øien Thorsland
Denne etiopiske kvinnen har levd som papirløs i Norge i ti år. Barnet hennes er også papirløst.

Ber ikke om amnesti

Flertallet av politikerne på Stortinget står bak den strenge innvandringspolitikken i Norge i dag. Redd Barna arbeider imidlertid for at praksis blir myket opp når det gjelder å sikre rettighetene til barn som bor ulovlig i landet.

– Vi ønsker en asylpolitikk som behandler barn som mennesker med egne rettigheter. Asylbarn er som andre barn, og det må tas hensyn til deres tilknytning til riket, rettigheter og andre menneskelige behov når sakene deres blir behandlet, understreker Raanes.

– Vil ikke det føre til at alle under 18 år får bli i Norge?

– Nei, det er ikke slik at alle barn har rett til å være her. Vi ber heller ikke om et generelt amnesti for de papirløse. Vi ønsker imidlertid en politikk der barn raskt får en løsning på saken sin, slik at de kan gå videre i livene sine, enten ved å bli boende i Norge eller ved å reise tilbake til hjemlandet. Det er uholdbart at prosessene tar så lang tid at barn slår røtter i Norge før de eventuelt blir sendt ut. Vi må ha et system som er humant, som hindrer at folk faller utenfor alle systemer, og som motarbeider at vi får en underklasse av barn som lever i fattigdom og uten rettigheter, sier Raanes.

Håpløs skvis

– Men har ikke dette sammenheng med alle ankemulighetene som asylanter har? Og risikerer vi ikke dårligere juridiske prosesser hvis sakene skal behandles raskere?

– Bedre oppfølging fra dag èn i Norge ville gitt raskere avklaringer. Og så må det barn sier bli tillagt vekt. I en del asylsaker blir de intervjuet, uten at det de forteller får noen betydning. Når man intervjuer barn plikter staten å legge vekt på det de sier, sier lederen av Redd Barnas norgesprogram.

Hun trekker fram en gruppe innenfor de papirløse som er i en særlig vanskelig situasjon: de ureturnerbare.

– Disse er virkelig i en håpløs skvis, og blant dem finnes også barn. For disse barna må man finne en varig løsning. For barna spiller det ingen rolle hvorfor familien blir værende i Norge etter et endelig avslag, de er kun opptatt av å få leve som andre barn. Alle sider av sakene viser at vi trenger en asylpolitikk som ikke kun vektlegger foreldres behov for beskyttelse, men også vurderer barnas situasjon i det hele, sier Raanes.

Hun understreker at Utlendingsloven sier at barn som har bodd i Norge i mer enn tre år kan få opphold på humanitært grunnlag fordi de har en sterk tilknytning til landet. Når barn har kommet til Norge og har hatt hele sin barndom her, må dette vektlegges.

– Det er  for eksempel uakseptabelt når barnefamilier blir sent tilbake til Irak etter elleve år i Norge, sier Janne Olise Raanes.