Foto: Redd Barna
Amy Richmond har jobbet med barns beskyttelse i kriser i over ti år. Hun betegner ebolaoppdraget som et av de mest utfordrende i sin karriere.

Å våkne opp til ebola

Jeg våkner på rommet mitt, og med det samme føles dette ebolaoppdraget nesten som rutine. Likt alle andre nødhjelpssituasjoner jeg har tatt del i med Redd Barna. Omstendighetene er de samme: En enkel seng, det røde lyset fra en 30 år gammel alarmklokke og den varme, klamme luften som siver gjennom vinduet selv tidlig på morgenen. Men når jeg går ut, forstår jeg hvor annerledes dette oppdraget er. Først blir jeg overveldet av den skarpe lukten av klorinløsningen vi bruker til desinfisering, så av det nærmest utenomjordiske synet av arbeidere i infeksjonssikre drakter, for ikke å snakke om de grafiske elementene på fareskiltene for ebola. Jeg tar et dypt drag av luft. Nå begynner det virkelige arbeidet.

Det tragiske møtet med lille David

Foto: Redd Barna
Det er vår jobb å sikre at barn som mister sine til ebola nå kommer seg videre, skriver Amy Richmond som jobber med barns beskyttelse i ebolakrisen.

Barna vi hjelper her opplever en helt overveldende tragedie. Kanskje det mest tragiske er historien til en åtte år gammel gutt. Vi kan kalle han David – et vanlig navn i Liberia.

Jeg skjelver når jeg tenker på hva David har gått gjennom, som har vært sammen med familien sin mens de døde av den smertefulle sykdommen ebolaviruset framkaller. Ingen barn skal måtte gå gjennom en sånn terror. Mirakuløst nok overlevde David. Nå er det vår jobb å sikre at han kommer seg videre etter tragedien og finne et trygt sted der han kan få vokse opp.

Hvorfor jeg gjør det jeg gjør

Jeg har vært rådgiver på barns beskyttelse i over ti år nå. Jeg har sett det verste av det verden har tilbudt våre barn – dødelig konflikt i Syria og Irak, sultkatastrofer i Øst-Afrika, ødeleggende orkaner langs Amerikas kyst, forferdelige tyfoner i Filippinene. Når alt dette står på, er det barna som betaler den høyeste prisen. Dette er grunnen til at jeg gjør det jeg gjør.

De små er alltid mest sårbare i kriser – og ebola er intet unntak. Det er vår jobb å beskytte dem. Mine kollegaer og jeg holder barna trygge fra skade, menneskehandel og misbruk. Vi hjelper barn med å komme over forferdelige og traumatiske erfaringer. Vi jobber også med å gjenforene barn med familiemedlemmer når de mister foreldre eller kommer vekk fra sine kjente og kjære. Barn trenger all denne hjelpen, og mer. Også her i ebolakrisen.

De nødvendige forholdsreglene

Foto: Redd Barna
Drakter som hindrer spredning er et av mange forholdsregler som tas i arbeidet mot ebola.

Jeg vet jeg ikke kan ta vare på barn om jeg ikke tar vare på meg selv. Redd Barna har veldig strenge protokoller som sikrer min helse og trygghet. Uansett hvor jeg går, bruker jeg hånddesinfisering. Jeg vasker meg med klorløsninger og blekemidler. Jeg tar medisiner, bruker en infeksjonssikker drakt og hansker og jeg bruker nett som også holder andre smittsomme sykdommer unna, da helsesystemet her er svakt. Jeg er ytterst forsiktig med hva jeg spiser og drikker. Selv om buksene mine er fulle av flekker etter blekemiddel og hendene er skadet av klor, vet jeg at jeg gjør det jeg kan for å holde meg frisk. Sånn kan jeg gjøre jobben min – som er å beskytte barn.

Å gjøre en forskjell for barna

Vi jobber lange dager, men samtidig får vi energi fra å vite at vi gjør en forskjell for sårbare barn i en krisesituasjon. Dagene er fulle og varierte. På morgenen leser jeg siste oppdatering på situasjonen og møter kollegaer for å organisere dagens arbeid. Dagene kan by på møter med barn som David. På kveldene jobber vi med dokumenter og søknader, for å sikre de nødvendige ressursene til jobben vi gjør.

Til slutt kollapser jeg i senga mi, i det overraskende betryggende røde lyset av alarmklokken. Klar for å sove noen timer – for så å gjøre akkurat det samme i morgen.