Foto: Redd Barna/Rob Holden
Rana (26) står i matkø med sin tre måneder gamle baby, mens resten av barna er hjemme.

Ved hovedgaten i Domiz flyktningleir i den kurdiske delen av Irak har Verdens matvareprogram (WFP) et inngjerdet område hvor de rundt 55 000 syriske flyktningene som bor i leiren kan komme for å hente matkuponger for den neste måneden. Det er et soltak som gir kjærkommen skygge, men fordi koeen er saa lang maa mange mennesker vente i timesvis i den stekende sola før de når skyggen. Det er minst 40 varmegrader og vinden føles som en hårføner.
 
Manel står nesten bakerst i køen. Hun er nesten 60 år gammel og har bodd i Domiz i seks måneder. Som familiens overhode anser hun det som sin plikt å stå i den lange køen for matkuponger.

Besvimer i køen

Foto: Redd Barna/Rob Holden
Manel (til høyre) har ventet i tre timer, men er fremdeles nesten bakerst i køen. På himmelen steker sola.

– Jeg har stått her i denne køen siden klokka åtte i dag tidlig. Jeg burde ha vært her tidligere. Nå har jeg ventet i tre timer, men jeg er fremdeles nesten bakerst i køen. Det er ikke noe skygge, så det er knalltøft å stå her hele dagen i denne heten og den brennende sola, sier Manel.

Hver gang hun venter på matkuponger er det flere kvinner i køen som besvimer på grunn av påkjenningen.

– Jeg er gammel, så jeg synes det er veldig slitsomt å vente slik. Det er lett å bli frustrert over den lange køen. Og alle som er her blir utmattet, sier Manel.

Lenger frem i køen står Mahera. Hun er 20 år gammel og høygravid. Fødselen er bare noen få uker unna. 

Ikke et sted å føde barn

Foto: Redd Barna/Rob Holden
Mahera er 20 år og høygravid. Hun håper hennes ufødte barn aldri må vente i denne køen for å få matkuponger

– Jeg må innrømme at denne babyen er uønsket. Det er ikke bra å skulle føde et barn i en flyktningleir. Og jeg blir så sliten nå for tiden, så utrolig sliten, sier hun.

Mahera har stått i køen siden klokken seks om morgenen. Mesteparten av tiden har hun båret sitt første barn, som er halvannet år gammelt, på armen.

– Livet her er veldig tøft. Alt var så lett i Syria før krigen. Men vi måtte forlate alt vi hadde da vi flyktet fra Syria. Huset vårt ble totalt ødelagt i kraftig skyting, så vi kunne ikke bo der mer. Nå bor vi i et telt laget av nylon og plastikk. Det er veldig helseskadelig og veldig, veldig varmt. Kan du tenke deg hvordan det er, spør Mahera.

Maheras store håp for fremtiden er at det ufødte barnet hennes vil vokse opp og leve et liv i sikkerhet.

– Jeg håper at barnet mitt aldri skal måtte vente i denne køen for å få matkuponger. Jeg vil at han eller hun skal ha et normalt liv utenfor leiren. Min store drøm er at vi skal kunne vende tilbake til Syria igjen og starte livet vårt der på nytt igjen, sier Mahera.

Håper å vende tilbake

I den første delen av køen, hvor det er skygge som gjør ventetiden lettere, står Rana (26) med en tre måneder gammel sovende baby i armene.

– Jeg har stått her og ventet siden før klokken 6 i dag tidlig. Mine tre andre barn er hjemme alene i teltet. Den eldste er ti år og hun passer på sine yngre søsken på 8 og 4, sier Rana.

Da familien først kom til leiren for seks måneder siden, var det veldig vanskelig å få tak i telt. Ranas mann kom ikke sammen med dem, så hun var alene med tre barn.

– Det var en veldig tøff tid for meg, fordi jeg var veldig redd. Og jeg var sliten og trett hele tiden fordi jeg var gravid. Jeg fødte på sykehuset i Dohuk by. Barnet mitt ble født før termin på grunn av alt stresset jeg har vært igjennom. Men hun klarer seg bra nå, forteller Rana.

Rana ser trist ut når hun tenker tilbake på livet hun hadde i Syria før krisen startet.

– Jeg pleide å leve under mye bedre forhold. Jeg blir lei meg når jeg tenker på hvordan babyen min må vokse opp i et telt i en flyktningleir. Det er ikke et trygt sted for et barn å vokse opp. Vi venter på at problemene i Syria skal bli løst og selvfølgelig håper vi å kunne vende tilbake dit så fort som mulig. Men vi kan komme til å bli værende her i mange år. Ingen vet. Det er ikke bra å sette et barn til verden når tidene er så usikre, sier Rana.