En snau uke på kompetansereise i Honduras med Redd Barna. Hvor begynner man?

Foto: Redd Barna/Stina Eiet Hamberg
- Jeg vil gå på skolen for å bli noe her i livet. Representanter fra elevrådet på denne skolen i Esperanza forteller unisont at de er glad for muligheten til å gå på skolen.

Med den velformulerte fjortenåringen på slumskolen i Tegucigalpa som vil bli menneskerettighetsadvokat? Med gjengmedlemmene som overvåker barn gjennom klasseromsvinduene? Med at majoriteten av barna har familiemedlemmer som er del av en gjeng? Med skyteepisoden på skolen i 2005? Eller med alt brobyggingsarbeidet etterpå?

Eller kanskje med de sporadiske og tilfeldige lønnsutbetalingene til lærerne? Og hvordan mange lærere streiker seg gjennom halvparten av årets skoledager? Med det fortvilte utdanningsministeriet som mangler penger til å betale lærerne og ser seg nødt til å kutte i lærerstanden, samtidig som ny skolelov som også gjør ungdomsskole obligatorisk?

Med åttende- og niendeklasseelever som mister omkring halvparten av sine jevnaldrende til alkoholisme eller graviditeter etter sjette klasse? Eller med den trettenårige ungdomsborgermesteren på samme sted? Inntrykkene etter besøket i Honduras er mange.

Narkotikakriminalitet og gjenger

Foto: Redd Barna/Stina Eiet Hamberg
Rebecca viser barna i Honduras hvor Norge er.

Honduras' areal teller en drøy tredel av Norge, mens folketallet er litt over åtte millioner. Ved første øyekast kunne det ligne litt, flere steder var naturen til forveksling lik Norge. Massive fjellkjeder og dype daler med frodig vegetasjon. I Norge er imidlertid gjennomsnittsalderen rett over førti, mens den i Honduras knapt tipper tjueen.

Landet er et av de fattigste i regionen, omkring 60 prosent av befolkningen lever under den definerte fattigdomsgrensen. Honduras topper verdensstatistikkene på drapshyppighet og har massive sikkerhetsutfordringer knyttet til narkotikakriminalitet og gjengproblematikk.

Hittil i år er 3000 mennesker estimert myrdet i Honduras gater. Tilsvarende tall i Norge er knappe 30. I løpet av en av dagene vi befant oss i landet, ble nesten 20 stk tatt av dage i et narkooppgjør. Land som Honduras ligger nemlig svært så beleilig til for drivstoffpåfyll til småflyene som benyttes på kokainrutene mellom Colombia til USA. Dermed blir både gjengrekruttering, narkotikatilførsel, voldsproblematikk og korrupsjon i stor grad konsekvenser av dette, eventuelt konsekvenser av USAs kokainkonsum.

Mange utfordringer

Foto: Redd Barna/Stina Eiet Hamberg
Tradisjonell skolegang er ikke et reelt alternativ for mange ungdommer i Honduras. Frivillige står for aktivitetene på dette ungdomssenteret.

Heldigvis befant vi oss ikke i nærheten av gjengoppgjøret, men i det sørvestlige og fattigste beltet av landet, den delen som er tettest befolket av urfolk. I regionene vi besøkte, ble alkoholutfordringene, vold i hjemmet, arbeidsledighet, oppløste familier og manglende skolegang nevnt hyppigere enn gjenger og narkotika, selv om også slike utfordringer var ubehagelig tilstedeværende.

Gradvis gikk kompleksiteten i utfordringene opp for oss: Hvordan man ikke kan arbeide med det ene, uten å ha øye for det andre - og det tredje og det fjerde. Hvordan volden kanskje starter i hjemmet, men som en konsekvens av manglende muligheter og dårlige oppvekstvilkår. Hvordan omfattende korrupsjon ofte gjør politiet til et element å frykte og vedlikeholder en skjevfordeling av rang. Hvordan både fattigdommen, den massive arbeidsledigheten, alkohol- og narkotikabruken, det høye frafallet fra skolene og den manglende tilstedeværelsen til lærerne alt er alle biter i samme puslespill.

Hvor tydelig det ble at vold kun avler vold.

Pusterom for barna

Foto: Redd Barna/Stina Eiet Hamberg
Senteret skaper et pusterom for barna, somtidig som de får yrkesopplæring og dermed mulighet til å skaffe seg en liten inntekt

Passivitet og tiltaksløshet hadde vært forståelige reaksjoner. Jeg hadde ikke klandret noen som resignerte, som gav opp. Noe av det mest varmende og interessante å oppleve, var dermed de som ikke ga opp. De som stadig håper, som engasjerer seg. Ungdommene som går fra dør til dør, for å ta rede på hvordan hvert enkelt hjem er berørt av alkoholproblematikken, fordi de vet myndighetene ikke har ressurser. De frivillige som driver senteret med den lille skjønnhetssalongen, syopplæring, leksehjelp, bakeverksted og kopisenter. Hvordan de skaper et sårt tiltrengt pusterom for barna der. For ikke å nevne senterlederen, som pleier å donere deler av den lille lønna hun iblant får, videre til de frivillige.

Og skolen i Tegucigalpa, som nektet å stenge etter skyteepisoden, men i stedet gjorde ettertiden om til bearbeiding, brobygging og solidaritetsarbeid. Skoleansatte som gikk på jobb med fare for liv og sikkerhet og unggutten som til sist kom tilbake og beklaget at han hadde skutt i skolegården.

Beskjed til Norge

Foto: Redd Barna
Denne gjengen besøkte prosjekter og skoler OD-pengene går til. I bagasjen tar de med seg beskjeden om at det nytter.

I gjentatte møter med ungdommene spurte vi hva de ønsket at vi formidlet til dere der hjemme i Norge, i særlig grad deres jevnaldrende i Operasjon Dagsverk i høst.

Om og om igjen var beskjeden: ”Vær så snill, si til dem at det nytter! Lov at pengene vil bli brukt til nyttige ting! Fortell dem hvor lite som skal til for å gjøre så mye! Lov at vi ikke kaster bort sjansen vi får! Fortell dem at de bidrar, at hver og en av dere er med å gjøre verden til et bedre sted!”

Operasjon Dagsverk avholdes 31. oktober, og årets prosjekt er kalt Voldsfrie skoler. Prosjektet vil arbeide for trygg og god utdanning til ungdom i et av verdens farligste områder - Guatemala, Honduras og Mexico.