– Amina er den første i vår familie som får gå på skole. Hun skal ikke bli som meg. Datteren min skal få en framtid, sier Ladan Gaax.

Hun er mammaen til den 12-år gamle jenta, som er blant barna som bor midt i leiren for interne flyktninger i utkanten av byen Garowe, Somalia.

For tre år bygget Redd Barna en skole i leiren, som også delvis drives av Redd Barna. Skolen består av to-tre ordentlige nybygde skolebygg, med både tavler og pulter og stoler til barna. Det er også en ordentlig skolegård der barna kan leke og slippe ballspill, forteller en av lærerne.

 – Vi har fått mange flere elever. Barna er mer interessert i å komme til skolen. De køer opp utenfor skoleporten om morgenen og kan ikke komme seg fort nok inn, forteller han rektor på skolen Mohamed Abdir Aagano

Av de 375 barna som får plass her er 120 jenter. Redd Barna og lokale skolekomiteer prøver å øke tallet på jenter som får gå på skole. Det er blant annet planlagt kveldsundervisning for jenter som må jobbe på dagtid.

Ute i skolegården syder det av liv i storefriminuttet. Jentene holder på med tradisjonelle leker, mens guttene spiller fotball. Men både gutter og jenter blander seg forsiktig i hverandres lek, og flere jenter er med på ballspill.

Foto: Redd Barna / Hedinn Halldorsson
Amina (12) blir den første i familien sin som lærer å lese.

Sultne elever

– Jeg liker veldig godt å lære. Men jeg er også veldig glad i å spille fotball og volleyball, forteller Amina, som er i tradisjonelle somaliske jenteklær: hijab og lang kjole.

Hun har allerede blitt flink i engelsk og matte, selv om hun bare har gått tre år på skolen. Det hun også er opptatt av, er rollespillene som forteller om hva som kan være farlig for barn i en leir. Det kan være menn som snakker til dem, giftige insekter eller bakterier som kan spre sykdommer, for å nevne noe.

Det har skjedd overgrep mot barn i leiren, men jeg føler meg ganske trygg likevel. Særlig på skolen, siden det er et høyt gjerde rundt hele skolegården som hindrer fremmede i å komme inn, sier Amina.

Foto: Redd Barna / Hedinn Halldorsson
– Jeg liker veldig godt å lære. Men jeg er også veldig glad i å spille fotball og volleyball, forteller Amina.

Er optimist

Varm ørkenvind blåser gjennom leiren og trenger inn i både hus og gårdsrom. Amina har kort skolevei; hun bor bare 200 meter fra skolen. Huset hennes er som de andre boligene her: satt sammen av kassert byggemateriale, brukte springmadrasser, oppskårne jutesekker, kvist og kvast. Det er filler over alt, og kokende varmt innendørs. Leiren viser menneskers ufattelige evne til å overleve på nesten ingen ting. Og vilje til å skape et liv og nye muligheter for neste generasjon.

Hjemme finner vi en mamma som er stolt av skolejenta si: den første i familien som har lært å lese og skrive. Selv om mamma er enke og forsørger en flokk med halvvoksne barn, avser hun gjerne Amina til skolebenken.

– At hun ikke hjelper oss med å jobbe men går på skole, er verd innsatsen. Jeg ønsker ikke at hun skal bli som meg, men forhåpentligvis gå videre på skolen. Jeg er optimist nå, og tror at vi alle har en bedre framtid nå som Amina får gå på skole. Jeg skulle gjerne ha gjort noe med livet mitt – nå får hun den sjansen jeg aldri fikk, forteller mamma Ladan.

Det beste er skolen

Familien kom for 10 år siden fra en annen del av Puntland, der det har blitt stadig vanskeligere å drive det tradisjonelle jordbruket.

– Det var for mye tørke og matmangel. Vi sultet, forteller Ladan. - Livet er hardt og vanskelig her i leiren også, men tross alt bedre enn det vi levde før. Jeg og de halvvoksne døtrene mine går til byen hver dag for å finne jobber, men det er lite arbeid å få. Vi vasker toaletter, plukker søppel, gjør hva som helst. Det er dager da vi ikke har mat i det hele tatt.

Amina sitter stille og lytter til moren. Hun er sjenert, og vil ikke si så mye. Samtidig har hun forandret seg etter at hun begynte på skolen og er blitt mer utadvendt og åpen, forteller mor.

– Hun er svært motivert for skolen og hjelper meg allerede med brev. Og så er hun aktiv i sport som basketball og fotball. Det er flott! Det verste her er fattigdommen. Det beste at barna får gå på skole, sier Ladan.