Det var den første varme dagen, etter lengre tid med kjølig storm i Bekaa-dalen i Libanon. Dagen før tilbrakte jeg i en teltbosetting sammen med et TV-selskap fra Australia. Her møtte vi nye flyktninger fra Idlib og Aleppo i Syria. De levde under dårlige vilkår uten jevn tilgang til vann, elektrisitet eller mat. Det regnet og var uvanlig kaldt for årstiden. En eldre syrisk kvinne tilbød oss te i teltet hun delte med sine barn og barnebarn, og de satt med oss mens vi drakk teen i stillhet. Kvinnen hadde sorg i øynene, men var tilbakeholden med å fortelle oss sin historie. Vi dro derfra et par timer senere, etter å ha gått fra telt til telt og snakket med flere som bodde i området.

Immunt, internasjonalt samfunn?

På veien tilbake til hotellet, la jeg merke til at det flere nye teltområder langs veien. Mange med barn løpende rundt teltveggen. Jeg så for meg det samme området to år tidligere, da konflikten og volden nettopp hadde startet i Syria. Synet fikk meg også til å tenke på borgerkrigen i Libanon som varte i 15 år, og endte uten noen skikkelig forsoningsavtale mellom partene. Situasjonen i regionen er bekymringsverdig i utgangspunktet, med alle spenningene som finner sted samtidig. Kampene i Syria gjør livet i Libanon ekstra risikabelt på grunn av nærheten og relasjonen mellom landene Jeg har ikke opplevd den libanesiske borgerkrigen selv, men å høre mine foreldre og besteforeldre fortelle om den, gjør at jeg blir trist og får mest lyst til å reise herfra. Men jeg er her fortsatt. Årevis med konflikt har lært vårt folk å tilpasse seg omgivelsene og forsones. Vil det samme skje i Syria? Blir syrerne nødt til å tilpasse seg? Og det internasjonale samfunnet, vil det bli immunt til utviklingen i Syria ettersom årene går?

Tourki

Foto: Redd Barna/Mona Monzer
Tourki (10) ved siden av vognen han selger skrapmetall fra i Libanon.

Ute i leirene møter jeg syrere i alle faser av livet, denne dagen møtte jeg Tourki. Jeg blir helt rørt etter møter med barn som han. I en alder av ti år tar han vare på sine fem yngre brødre og søstre i tillegg til sin mor og far. Familien kom for to måneder siden fra Syria, og bor i et telt i Bekaa-dalen. Tourki sto ved siden av en gammel vogn med skrapmetall han hadde funnet i gatene, da jeg så han første gangen. Han sorterte ut deler han kunne selge.

- Jeg jobber hver dag fra 7 om morgenen til 1 med å samle skrapmetall her og der, fortalte han meg. – Jeg prøver å selge det til voksne, men de skremmer meg i blant med å slå meg. Jeg tjener rundt 15 000 libanesiske lire hver dag (ca. 50 kroner). Livet er ikke bra her. Jeg er lei meg, fordi pappa ikke kan jobbe. Men vi trenger penger, og jeg må skaffe mat til familien, sa Tourki videre.

Når Tourki er hjemme i teltet, leker han og vennene hans med steiner. På hele den tiden jeg var sammen med han, så jeg kun smil i ansiktet hans da han var sammen med disse guttene på egen alder. Søsknene hans var sjenerte og klenget på moren, som om de var redde for å forlate henne. Ingen av barna gikk på skolen, verken her eller i Syria de siste to årene. Tourki var veldig negativ til skolen, noe som overrasket meg da syriske barn ofte er ivrige etter å komme seg tilbake på skolebenken, få nye venner og studere for en bedre fremtid.

Foto: Redd Barna/Inge Lie
Bilde fra Redd Barnas trygge lekeområde i Bekaa, Libanon.

- Jeg vil ikke tilbake på skolen. Skoler ble skutt på i Syria. De var ikke trygge. Jeg vil ikke tilbake på skolen, men jeg håper vi kan reise tilbake til Syria. Til hjemmet vårt.

En tiårings ansvar

Jeg så ingen tegn på den uskyldigheten og enkeltheten barndom vanligvis betyr i Tourki. Han var en gutt med stort ansvar. Jeg kan ikke huske noe annet enn lek da jeg selv var 10 år. Jeg gikk på skolen, der jeg lærte og vokste. Jeg følte meg nesten skyldig, fordi verden virket som et så trist sted i hans øyne. Jeg følte meg også skyldig, fordi små ting som irriterer meg er så utrolig små i forhold til det Tourki må forholde seg til i så ung alder.

På veien hjem tenkte jeg på Redd Barna og hvordan jobben vi gjør forbedrer barns liv. Tourkis familie har fått hjelp til bosted. Framover vil de få støtte gjennom utdanning, arbeid med barns beskyttelse og distribusjon av nødvendige varer. Å være en del av Redd Barna gir meg håp og stolthet, fordi jeg vet jeg er en del av en positiv endring i barns liv. Det er en mulighet jeg ikke kan gå glipp av.