Fastsettelsesdom for brudd på barnekonvensjonen

Se opptak fra lanseringen:

Trykk på den lille firkanten nederst i høyre hjørnet for å se i fullskjerm.

Spørsmålet om fastsettelsesdom for brudd på barnekonvensjonen kom for første gang opp i Høyesterett i 2012, der retten under sterk dissens la til grunn at det ikke er adgang til å få fastsettelsesdom for brudd på barnekonvensjonen. Hovedbegrunnelsen for dette var at barnekonvensjonen ikke inneholdt en særskilt bestemmelse om effektivt rettsmiddel.

I ettertid har spørsmålet også kommet opp for lagmannsretten, som i 2016 kom til et annet resultat og slo fast at det kunne kreves fastsettelsesdom for brudd på barnekonvensjonen artikkel 37. Dette utfallet setter spørsmålstegn ved plenumsdommens rekkevidde.

På bakgrunn av dette, samt senere rettsutvikling på området, har flere forfattere i juridisk teori stilt seg kritisk til Høyesteretts begrunnelse, og om standpunktet Høyesterett etablerte i 2012 står seg i dag. Kritikken av rettstilstanden består blant annet i at enkelte mener barnekonvensjonen stiller krav til effektivt rettsmiddel, og at det ikke er grunnlag for å forskjellsbehandle mellom de inkorporerte menneskerettskonvensjonene i spørsmålet om adgang til fastsettelsesdom.

Utredningen ble presenteret av forfatterne Ane Kanutte Hagen Sandberg og Agnethe Pihlmann ved Advokatfirmaet Wiersholm.

Deretter hører man fra Kirsten Kolstad Kvalø, seniorrådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter og doktorgradsstipendiat ved UiO og Andreas Hjetland fra Regjeringsadvokaten som vil kommentere utredningen.

Utredningen er utarbeidet som ledd i Wiersholms Responsible Business Trainee-samarbeid med Redd Barna.

//

Har du spørsmål? Send epost til Sara Eline Grønvold, juridisk rådgiver i Redd Barna, på [email protected]