– Jeg har lyst til å bli husket for at jeg tok ansvar

Tekst og foto: Pressworks

For etter mer enn førti år på scenen er det ikke konsertene som fyller tankene hans mest. Ikke gullplatene, de utsolgte salene eller sangene som har blitt en del av den norske folkesjela. Det han snakker om er familien,  barnebarna og verdiene han vokste opp med. Og ansvaret han mener følger med det å være et menneske som har vært heldig i livet.

– Det viktigste for meg er at ungene og barnebarna mine har det bra, sier han.

Oppveksten som formet ham

Han forteller om tre sønner som nå er voksne menn med egne familier og egne liv. Om tre barnebarn som snart blir fire. Om gleden ved å se en ny generasjon vokse opp i et samfunn som gir trygghet, muligheter og frihet. Og stadig vender han tilbake til oppveksten på Skage i Namdalen. Til foreldrene som ga ham kjærlighet, men også tydelige forventninger. Til et lite lokalsamfunn der naboene brydde seg om hvordan ungene oppførte seg, og der ansvar ikke var noe man snakket om, men noe som alle bare tok.

– Jeg følte egentlig at jeg hadde frihet til alt, samtidig som jeg hadde rammer å forholde meg til. Det var grenser, krav og forventninger. Hele verdisettet mitt har sitt opphav i dette.

Han beskriver foreldrene som mennesker som lærte ham å stille opp, arbeide og bidra. Ikke fordi noen nødvendigvis fikk medalje for det, men fordi det var slik det fungerte. I dag ser han de samme verdiene igjen hos sine egne barn, og håper de også finner veien videre til barnebarna.

Her kan du se og høre Bjarne:

Møtene som blir værende

Gjennom et langt liv som artist har Bjarne møtt mennesker i alle slags livssituasjoner. Han har spilt konserter for tusenvis av mennesker, men han har også møtt enkeltmennesker som har gjort et uutslettelig inntrykk. Han forteller om en ung D.D.E.-fan han traff i Egersund på slutten av 1990-tallet. En gutt med en medfødt hjerneskade som hadde fått muligheten til å spise middag med bandet.

Samtalen gikk om musikk, gitarer og favorittsanger, helt til gutten plutselig så opp og sa:

– Du, Bjarne Brøndbo. Jeg samler på bilratt.

Bjarne husker at han stusset litt.

– Samler du på bilratt?

– Ja.

– Har du mange da?

Gutten så på ham og svarte:

– Ingen.

Historien får ham fortsatt til å le. Dette lille møtet har festet seg. Den ekte kontakten mellom mennesker som neppe ville møtt hverandre under andre omstendigheter.

– Jeg tror kanskje det er derfor jeg fortsatt er så glad i folk, sier han.

– Jeg er like interessert i møtet med den som har hatt det vanskeligste livet som den som har hatt størst suksess. For det finnes ingen garanti for at den som har mest penger også har det beste livet.

Ansvaret utenfor egen dør

Når han snakker om medmenneskelighet, gjør han det uten store ord. Han snakker om respekt. Om å møte mennesker med samme verdighet uansett hvem de er. Om å forstå at noen trenger mer hjelp enn andre, og at et godt samfunn må være bygget slik at de som trenger hjelp faktisk får det.

– Vi har folk som ikke klarer å skape seg et godt og verdig liv på egen hånd. Da må noen stille opp. Så enkelt er det egentlig.

Kanskje er det nettopp derfor han reagerer så sterkt på bilder av barn som lider. Gjennom hele livet har han fulgt innsamlingsaksjoner, humanitært arbeid og organisasjoner som forsøker å gjøre verden litt bedre. Han husker sanitetsbasarer og lokale innsamlingsaksjoner fra oppveksten. Små arrangementer der barn og voksne samlet inn penger til mennesker de aldri kom til å møte.

– Jeg tror den følelsen av ansvar ble en del av meg ganske tidlig. At du faktisk har et ansvar også for mennesker som er langt unna din egen hverdag.

Han blir stille et øyeblikk før han fortsetter.

– Vi bor i et av verdens beste land. Det er nesten vanskelig å forstå hvor godt vi egentlig har det. Samtidig finnes det barn som vokser opp i krig, i fattigdom og i situasjoner som vi knapt kan forestille oss. Da synes jeg det er vanskelig å mene at vi ikke har et ansvar.

Hva betyr egentlig nok?

Etter hvert som han har blitt eldre, har disse tankene fått en ny dimensjon. Han har begynt å tenke mer på hva som blir igjen etter et menneske. Ikke bare minnene, men også verdiene.

Han forteller om den eldste sønnen, som ofte utfordrer ham i samtaler om fordeling, rettferdighet og forskjellene mellom mennesker. En sønn som mener samfunnet har et ansvar for å dele mer, og som uten å nøle sier at han kunne levd godt med mindre dersom det betydde at andre fikk det bedre.

– Jeg blir litt rørt av det, sier Bjarne.

– For han har egentlig forstått noe viktig. Forskjellen mellom å få litt mer når du allerede har nok, og det å få nok når du nesten ikke har noe.

Det som blir igjen

Tankene leder naturlig videre til spørsmålet om arv og ettermæle. Hva ønsker han egentlig skal bli igjen etter ham den dagen han ikke er her lenger?

Han nevner musikken, sangene og ikke minst alle historiene.

Men det er ikke der han legger størst vekt.

– Jeg håper folk tenker at jeg prøvde å ta ansvar.

Han smiler litt.

– Jeg trenger ikke en statue i Namsos.

Det han ønsker seg er noe annet. At familien husker ham som en som stilte opp, at lokalsamfunnet husker ham som en som bidro og at noen mennesker, et eller annet sted, kanskje fikk det litt bedre fordi han valgte å bry seg.

Derfor er han heller ikke fremmed for tanken om at noe av det som en dag blir igjen etter ham, kan gå til formål som hjelper andre.

– Selvsagt skal familien ivaretas. Det er viktig for meg. Men jeg tror faktisk barna mine ville vært stolte hvis noe av det vi etterlater oss også kunne gjøre en forskjell for mennesker som virkelig trenger det.

Utenfor vinduet fortsetter Namsen sin stille ferd gjennom landskapet. Bjarne ser ut mot elva et øyeblikk før han vender blikket tilbake.

– Hvis jeg kan bli husket for at jeg har gjort en liten forskjell for noen som virkelig hadde det vanskelig, så tror jeg egentlig det er nok.

Tekst og foto: Pressworks