Hva blir arven etter Tom?

Tekst og foto: Amedia Innholdsbyrå

Vi sitter sammen med revy-, teater- og tv-legenden i den ikoniske salen på Chat Noir i Oslo. Røde sofaer. Lampetter på bordene. Historie i veggene. Om det stemmer at en god latter forlenger livet, har Chat Noir siden 1912 bidratt til å forlenge nordmenns levealder med mange år.  

Tom Sterri har tatt oss med på omvisning i norsk humors ubestridte høyborg. Skryteveggen med portretter av de største revyartistene som har opptrådt her. Monteren med Dag Frølands sagnomsuste sobelpels. De overraskende trange garderobene i kjelleren. Døra oppe på balkongen der et gjenferd – Tom tror det er Lalla Carlsen – går gjennom med ujevne mellomrom. Chat Noir er en kulturhistorisk institusjon. 

For Tom Sterri er Chat Noir også et hjem. 

Oppdaget etter skolerevy

Etter en skolerevy på Nordstrand i 1978, ble han oppdaget av revylegenden Einar Schanke – og Tom flyttet nærmest inn ABC teatret og senere til Chat Noir. Han la advokatplanene på hylla. Han har gjort «alt» på teatret, fra å pusse lyspærer til å stå på scenen. I 1996 ble han teatersjef. Han er fortsatt medeier. 

Nå forteller Sterri om dramaet i 2022 som for første gang fikk han til å virkelig forstå at livet ikke varer evig. Helt plutselig ble han rammet av et epileptisk anfall. Legene på Rikshospitalet trodde først det var svulst på hjernen – med spredning. Det viste seg å være en diger bakterieansamling som trykket på hjernen. Livsfarlig det også. Tom måtte gjennom en risikofylt operasjon.

– Senere fikk jeg vite at det var 50/50 om jeg kom til å overleve eller ikke.

– Hva gjorde det med deg?

– Jeg kaller meg selv en idiotisk optimist, så jeg tenkte at det ikke var min tur ennå. Men jeg tenkte også rasjonelt. Nå må jeg rydde opp i ting. Få orden. Man vet aldri når man får en takstein i hodet. 

Lo for første gang på tre år

Det var nå tanken om å skrive testament oppsto. Tanken har ligget der siden, og nå kjenner 65-åringen på at det er på tide å gjøre noe. Men spørsmålene er mange. Tom har private eiendeler, leilighet og en hytte. Han er singel. Ingen egne barn. Som medeier i Chat Noir, er han opptatt av det skal drives videre. Teatret er viktig for Tom. Og han har erfart at det kan være livsviktig for andre.

– For noen år siden var jeg på vei til teatret i taxi. Da vi kom frem, sa sjåføren at han ville spandere turen på meg. Jeg prøvde å nekte, men sjåføren fortalte da at han for noen år siden var nær ved å avslutte sitt eget liv. Han var deprimert og hadde alvorlig sosial angst. En kveld hadde noen venner nærmest tvunget ham med ut. De tok han med på Chat Noir for å se en av mine revyer. Sjåføren så på meg og sa: Det var første gang jeg lo på tre år. For meg ble det et vendepunkt i livet. Kan jeg nå få spandere denne turen?

Tom blir stille noen sekunder.

– Å bidra til at folk får et litt bedre liv, og at de er litt gladere når de går ut av salen enn da de gikk inn – det er hovedmålet med alt jeg driver med.

Litt bedre samvittighet

Det hovedmålet gjenspeiler også Toms forhold til eget liv – og egen død. Siden den dramatiske operasjonen og den tøffe tida etterpå med opptrening, har tanken om et testamente ligget i bakhodet. Med årene har Tom blitt mer og mer bevisst på at det er mange barn, både i verden og Norge, som lider. Kan han gjøre noe for dem?

– Jeg tror jeg vil gå inn i den evige søvn med litt lettere hjerte og bedre samvittighet hvis jeg vet at andre kan få glede av noe av det jeg har bygd opp.

Men hvordan? Tom har alltid vært nysgjerrig. Må alltid vite mest mulig før han bestemmer seg for noe. Neste etappe er et besøk hos Linn Drejer-Dølvik, advokat hos Ro Sommernes advokatfirma. Drejer-Dølvik har mange års erfaring med arveoppgjør og testamenter.

– Synes folk det er vanskelig å skrive testament? spør Tom.

– Noen synes det er utfordrende å snakke om hva som skal skje etter døden, mens andre føler en lettelse over å få ting på plass, forteller Linn.

Her kan du se og høre hele samtalen mellom Linn Drejer-Dølvik og Tom Sterri:

På vei ut av Ro Sommernes advokatkontor, er Tom fornøyd.

– Hun var kjempeflink. Og veldig hyggelig. Nå er jeg full av tanker jeg må gruble på. Men jeg er sikker på en ting, jeg skal skrive et testament.

Men hvordan det skal se ut, og hvem som skal tilgodeses med hva, det har ikke revykongen helt klart for seg ennå. 

– Det jeg vet er at jeg blir mer og mer berørt av å se nyhetssendinger med barn i fattigdom eller i krigssoner, de øynene som ikke forstår noe. Det eneste gale de har gjort er å bli født. Så Redd Barna er en organisasjon som står mitt hjerte nær.

Jeg vil gå i graven med litt lettere hjerte fordi jeg vet at verdiene mine kan hjelpe barn som trenger det.

Neste etappe på Toms reise mot et testament er derfor en samtale med generalsekretær Henriette Westhrin. 

Da én kvinne nektet å tie: Historien som overbeviste Tom Sterri

Temaet er alvorlig, men samtalen er fylt av håp: Hvordan startet egentlig verdens største uavhengige organisasjon for barn, og hvorfor er den like viktig i Norge som i krigssoner?

Tom Sterri har tatt et valg. Han ønsker at verdiene han etterlater seg skal bidra til en tryggere fremtid for barn. Men før han satte sitt endelige punktum i testamentet, ville han vite mer om fundamentet han bygger sin gave på.

I videoen nedenfor forteller Henriette Westhrin den utrolige historien om Eglantyne Jebb – den britiske kvinnen som under første verdenskrig ble arrestert på Trafalgar Square for å hjelpe «fiendens barn».

– Hun sa at enhver krig er en krig mot barn. Det var en revolusjonerende tanke den gangen, forklarer Westhrin.

Det var Jebbs urokkelige tro på at «hvert barn er vårt barn» som la grunnlaget for det som senere ble FNs barnekonvensjon. Tom lar seg bevege av historien om hvordan ett menneskes mot for over 100 år siden har vokst til en global kraft.

Her kan du se og høre hele samtalen mellom Henriette Westhrin og Tom Sterri:

Det er en tankefull Tom som setter seg i bilen og kjører hjem til hytta på Nærsnes der han bor i hele sommerhalvåret.

Dagen derpå i barndommens paradis

Dagen etterpå tar Tom imot i shorts og med nytrukket kaffe.

– Velkommen til Trollhytta på Nærsnes, mitt barndoms paradis.

I nordøst skuer han Oslo i det fjerne, på den andre siden av Oslofjorden strekker Nesodden seg ut og i sør forsyner Hurumlandet seg av utsikten i nyanser av grønt.

– Der nede på stranden lærte jeg å svømme. Jeg lå på en puff inne i hytta og tørrtrente, og en dag kastet bestefar meg på sjøen. Det var et sjokk, men samtidig opplevdes alt veldig trygt og lykkelig. Han passet jo på meg. Barndommen her var fantastisk. Det var masse kjærlighet og masse latter. 

– Hva tar du med deg fra gårsdagens samtaler med advokat og generalsekretæren i Redd Barna?

– Det var veldig lærerikt. Det må jeg jo si. Det var veldig godt å få en gjennomgang av det praktiske og juridiske. Det er fornuftig å skrive et testament, det er enkelt og ikke så farlig som mange tror. Og man bør ikke vente til man blir 85, for plutselig blir man kanskje ikke 85, sier Tom og legger til:

– Jeg er også overbevist om at jeg skal gi en testamentarisk gave til Redd Barna, det oppleves veldig fint og meningsfullt. Mange tenker kanskje at de ikke har så mye, men det var Henriette så god til å forklare: Redd Barna blir like takknemlig for en tusenlapp. Alle beløp er viktige, alle monner drar.

– Går det en linje fra din egen barndom til at du nå har bestemt deg for å testamentere til Redd Barna?

– Ja, det gjør det. Jeg kan aldri gi barna på Gazastripen den barndommen jeg har hatt, men hvis jeg kan bidra til de såpeboblene, lekene eller noe de kan le av i en umenneskelig hverdag, så vil jeg gjerne det. 

Du kan aldri skrive et testament for tidlig, men du kan fort gjøre det for sent.

Tekst og foto: Amedia Innholdsbyrå