– Jeg føler at jeg ser folk på en annen måte nå

Tekst og foto: Pressworks

Leiligheten er ryddigere enn den pleier å være.

Asgeir Smevik ler litt når han sier det. Han har brukt morgenen på å rydde før opptakene, gått en halvtime på tredemølla og gjort klart kaffe. Utenfor ligger Trondheim stille denne formiddagen, mens han setter seg ned og forsøker å forklare noe som egentlig har vokst frem ganske sakte gjennom mange år.

Ikke som én stor beslutning, men mer som mange små tanker som gradvis har begynt å henge sammen.

– Jeg har egentlig hatt et ganske vanlig liv, sier han.

Han er 65 år gammel og jobbet nesten hele yrkeslivet i Posten. Egentlig hadde han tenkt å studere videre som ung, men årene gikk, og han ble værende i jobben.

– Du venner deg jo til livet ditt. Du får lønn, tilpasser forbruket etter det og finner en rytme i det.

Da livet plutselig ble skjørt

Asgeir var 49 år gammel da han fikk sitt første hjerteinfarkt.

Han var ute og løp da det plutselig kjentes som kraftig hold i siden. Først tenkte han at det sikkert ville gå over. Han gikk hjem og regnet med at noen rolige dager ville løse problemet. På mandagen dro han på jobb som vanlig.

– Jeg fortalte en kollega at jeg var i litt dårlig form. Han insisterte på at jeg måtte dra til legen.

Kort tid senere lå han i ambulanse på vei til sykehuset.

– Så ble det stenter og hele pakka.

Faren døde av akutt hjerteinfarkt bare 57 år gammel. Senere ble moren dement etter mange gode år som pensjonist. Over tid begynte Asgeir å tenke mer på hvor tilfeldig livet egentlig er.

– Så fort kan alt forandre seg.

– Og da begynner man å tenke litt mer over hva man bruker livet sitt til.

Følelsen av å skylde noe

Asgeir vender stadig tilbake til ett ord gjennom samtalen: Urettferdighet.

– Jeg synes det er blodig urettferdig at noen barn fødes inn i rikdom og andre inn i fattigdom.

– Barn har jo ikke valgt noe av det selv.

Han bor i nærheten av både skole og barnehage. Når han går tur alene i området, kan han reagere sterkt hvis han ser barn som virker alene eller utrygge.

– Jeg vet ikke helt hvorfor det treffer meg så sterkt, men det gjør det.

Han beskriver samtidig seg selv som ganske annerledes da han var yngre. Flink på skolen. Aktiv med idrett. Men ikke nødvendigvis spesielt opptatt av andre mennesker.

– Jeg var nok ikke alltid så grei med klassekamerater og sånn.

– Det har jeg tenkt mye på senere i livet.

Det er noe med alderen, tror han. At perspektivet gradvis flytter seg bort fra en selv.

– Jeg føler jeg har blitt litt mindre selvopptatt med årene.

Setningen som ble værende

For noen år siden var Asgeir på solidaritetsgudstjeneste i Vår Frue kirke i Trondheim første mai.

Der sa biskop Herborg Finnset noe han aldri helt klarte å glemme.

– Hun sa at vi burde være mest opptatt av å gi til dem som ikke har noe å gi tilbake.

– Den setningen har brent seg fast i meg.

Tankene har ikke bare blitt værende tanker. Asgeir har valgt å inkludere Redd Barna i testamentet sitt. Han omtaler det ikke som et stort eller dramatisk valg, men som en naturlig forlengelse av verdiene han kjenner at har blitt viktigere med årene.

Mye av grunnlaget ble kanskje lagt lenge før det, tror han. Foreldrene var politisk engasjerte og opptatt av solidaritet og fellesskap. Begge var aktive i Human-Etisk Forbund, og moren satt mange år i kommunestyret i Namsos.

– Jeg har nok fått mye hjemmefra.

Samtidig opplever han at samfunnet rundt oss har forandret seg. Han snakker om et Norge hvor flere virker opptatt av å beskytte egne privilegier enn å løfte mennesker som har mindre enn dem selv.

– Vi har blitt mer selvopptatte, tror jeg.

Han nevner USA. Politikk. Økende forskjeller. Men vender raskt tilbake til noe mer grunnleggende:

Hvordan mennesker møter hverandre i hverdagen.

Å begynne å se folk

Asgeir fikk smarttelefon for bare tre år siden. Før det brukte han fortsatt en gammel Nokia-telefon som han ringte og sendte meldinger med. Han synes fortsatt det er litt trist å se hvordan mennesker beveger seg gjennom hverdagen uten å møte blikkene rundt seg.

– Du kan stå på en bussholdeplass med ti mennesker rundt deg, og alle stirrer ned i hver sin telefon.

Han rister på hodet.

– Jeg tror ikke vi ser hverandre ordentlig lenger.

Det er blitt viktigere for ham de siste årene. Små møter mellom mennesker, små samtaler og  følelsen av å bli lagt merke til.

– Jeg tar mye buss, og de gangene jeg begynner å prate med folk merker jeg hvor mye det faktisk betyr for mange. Særlig eldre mennesker.

Tidligere kunne han møte gamle klassekamerater på gaten, si hei og gå videre uten å stoppe.

Nå gjør han ikke det lenger.

– Nå stopper jeg opp og prater med folk. Jeg føler at jeg har tid til det nå.

Han beskriver det som en slags endring i hvordan han ser verden.

– Jeg tror jeg legger mer merke til hvordan folk egentlig har det nå enn før.

Små ting som blir store

Noen ganger kommer tankene helt uventet. Som da han i mange år dro fast til Pirbadet i Trondheim for å svømme. Rundt ham løp barn rundt i badeanlegget, glade og høylytte, mens foreldre kjøpte mat og billetter. Etter hvert begynte Asgeir å tenke på alle familiene som ikke hadde råd til å være der.

– Det er ganske dyrt for en hel familie. Så begynte jeg å tenke på de ungene som aldri får være med på sånne ting.

– Jeg tror det har gjort meg mer bevisst på hvor privilegerte vi faktisk er.

Han snakker om norsk velstand nesten med litt undring.

– Hvis alle på jorda skulle hatt samme forbruk som oss, så måtte vi jo hatt flere jordkloder.

Historiene som forandrer oss

Gjennom samtalen vender Asgeir stadig tilbake til musikk, litteratur og teaterforestillinger som har gjort inntrykk på ham. Han forteller lenge om forestillingen «Mitt liv som hund» på Trøndelag Teater. Om gutten som mister moren sin og må gi fra seg hunden han elsker høyest i verden.

– Så får han høre om romhunden Laika som ble sendt ut i verdensrommet for å dø. Og da skjønner han at noen faktisk har det enda verre.

Asgeir flirer.

– Mora mi sa alltid det samme når noe gikk galt: «Ja, ja, det kunne vært verre.»

Han snakker også om musikken til Erlend Ropstad. Om tekster som handler om flyktningbarn og kontrasten mellom trygge norske barn og barn som drukner i Middelhavet.

– Han synger om at alle barn er alles ansvar.

– Jeg synes egentlig det er en veldig fin tanke.

Det som blir igjen

Ettermiddagslyset har begynt å falle inn gjennom vinduene i leiligheten. Asgeir snakker om turkameraten sin. Om lange samtaler. Om hvordan vennskap og fellesskap gradvis har fått større betydning med årene.

– Det gjør noe med deg å ha mennesker rundt deg som du bryr deg om.

Han sier at han ikke lenger er like opptatt av store ting, som ny bil, status eller anskaffe materielle goder.

– Jeg tror kanskje jeg er blitt mer opptatt av hva slags menneske jeg er enn hva slags ting jeg eier.

– Livet er jo fryktelig tilfeldig egentlig.

Han trekker litt på skuldrene.

– Plutselig er man borte.

Likevel opplever han seg selv som roligere nå enn tidligere i livet. Mer avklart,  som om han har funnet en form for mening i å rette blikket utover i stedet for innover.

– Jeg vet jo at jeg ikke kommer til å være her for å se hva som skjer videre.

– Men det er fint å tenke på at noe av det man har hatt, kanskje kan bli til noe godt for noen andre en gang.

Tekst og foto: Pressworks