– Hvis alle gir litt, så blir det ganske mye

Tekst og foto: Pressworks

Det lukter treverk, støv og sjø i det gamle båtverkstedet i Drøbak. Langs veggene står verktøy, gamle maritime gjenstander og ting som åpenbart har fått lov til å bli værende fordi de betyr noe for eieren. Ikke nødvendigvis fordi de har stor økonomisk verdi, men fordi de bærer med seg historier som har fulgt et menneske gjennom et langt liv.

Midt i rommet sitter Ole Jacob Skipperud.

Han er 72 år gammel, tidligere Oslo-mann, og har tilbrakt store deler av yrkeslivet i film- og reklamebransjen. Nå bor han i Drøbak, byen han omtaler som verdens fineste.

– Jeg flyttet hit fordi jeg hadde lyst på et litt mer meningsfylt liv som pensjonist, sier han.

– Og det synes jeg egentlig at jeg har fått.

Ole Jacob snakker slik man gjør etter et langt og levd liv. Tankene kommer i bølger. Historier dukker opp underveis. Han beveger seg mellom refleksjoner, minner og små snedige observasjoner. 

Det gjør også at han føles uvanlig lett å tro på.

– Livet handler jo ikke om hva vi tar med oss. Men hva vi lar bli igjen.

Syv barnebarn og hundre historier

Han snakker om Oslo slik byen en gang var. Om Karl Johan med faren som liten gutt. Om en tid hvor folk kjente hverandre annerledes enn i dag, og om generasjoner som hadde opplevd krig, knapphet og perioder der nesten ingenting var selvfølgelig.

– Vi har fått det veldig lett, sier han stille.

– Kanskje litt for lett noen ganger.

Når han begynner å snakke om barnebarna, forandrer hele ansiktet seg. Og han lener seg litt fremover i stolen.

– Jeg er så heldig at jeg har syv barnebarn!

Det yngste er bare seks måneder gammelt. Det eldste er snart voksent. Mellom dem finnes det Facetime-samtaler, fisketurer, sykler, historier, diskusjoner og alle de små tingene som over tid blir til et familieliv.

– Hvis jeg noen gang føler meg litt tung eller deppa, så ringer jeg bare et av barnebarna mine. Så prater vi litt skit om helt uvesentlige ting, sier han og ler.

Han beskriver seg selv som fjellmann, kanomann og skogsmann. En som alltid har trivdes best ute, og som hele livet har forsøkt å gi videre noe av den eventyrlysten han selv vokste opp med. Da barnebarna var mindre, kunne han lage kanoturer i hagen med noen planker og litt fantasi. Fisketurer uten vann. Små ekspedisjoner som egentlig bare handlet om å finne på noe sammen.

– Nå er de blitt så store at de ikke lar seg lure lenger, sier han.

– Men det var fantastisk mens det varte.

Historiene har alltid vært viktige for ham. Han forteller at mormoren fant på historier da han selv var liten. Fortellinger som oppsto mens hun fortalte dem, og som gjorde vanlige kvelder litt større enn de egentlig var.

– Det sitter nok igjen i meg også.

Derfor lager han fortsatt historier om villhester og eventyrfigurer til de minste barnebarna.

– Og så forteller de dem videre på skolen.

– Og så får de beskjed om å ikke lyve.

Når verden kommer for nær

Stemningen i verkstedet er varm og rolig. Og forandrer seg gradvis når samtalen beveger seg over på barn som ikke har det trygt.

Ole Jacob beskriver kvelder hjemme med barnebarna på besøk. Hvordan han synger nattasanger, legger dem, tuller med dem og gjør alle de små tingene han alltid har gjort som bestefar. Små ritualer som handler om trygghet og nærhet.

Så setter han på TV-en.

– Og da kan det komme bilder fra Gaza eller andre steder hvor barn sulter og lever midt i krig og elendighet. Det er noe i øynene deres. De har et blikk som nesten ikke går an å glemme igjen når du først har sett det.

Kontrasten oppleves sterkere etter at han selv fikk barnebarn. Han klarer ikke lenger å se slike bilder uten samtidig å tenke på sine egne.

– Det hjelper jo ikke å skru av TV-en heller. Bildene blir jo værende i hodet.

Han beskriver det som noe av det vanskeligste ved å bli eldre. At verden kommer nærmere innpå deg når du selv har mennesker du elsker.

– Du sammenligner automatisk med dine egne. Du ser hele tiden hvordan andre barn kunne hatt det annerledes hvis de bare hadde vært født et annet sted.

Her kan du se og høre Ole Jacob:

Historien fra København

Gjennom livet har Ole Jacob gitt penger til ulike organisasjoner og formål. Noen år til Redd Barna. Andre ganger til Flyktninghjelpen eller Røde Kors. Han snakker ikke om det som veldedighet, og heller ikke som noe spesielt heroisk.

Snarere som noe ganske grunnleggende menneskelig.

– Hvis alle gir litt, så blir det jo ganske mye til slutt.

Han forteller om en guttetur til København mange år tidligere. De var en gjeng voksne menn på vei tilbake til hotellet etter en sen og hyggelig kveld ute.

Så fikk Ole Jacob øye på en eldre mann som satt alene langs gaten.

– Han så helt utslitt ut. Kanskje en gammel sjømann eller noe sånt.

Først gikk han forbi. 

Men så snudde han.

Han fikk resten av kameratgjengen til å tømme lommene for mynter og sedler. Alt de hadde igjen. Så samlet de pengene og gikk bort til mannen.

– Vi ga ham alt sammen.

Hendelsen har festet seg i ham. Ikke fordi summen de ga bort var spesielt stor, men fordi øyeblikket gjorde noe med hele stemningen i gruppen. En gjeng voksne menn på vei hjem fra byen ble plutselig stille et lite øyeblikk. Den slitne mannen foran dem gikk fra å være en del av gatebildet til å bli et menneske de faktisk så.

– Han skjønte jo ikke hva som skjedde. Plutselig satt han der med masse penger i hendene og var helt overveldet.

Det er ikke pengene Ole Jacob husker best. Det er ansiktsuttrykket.

– Han fikk sikkert både mat og drikke den kvelden. Men det viktigste var kanskje bare at noen så ham. 

Og fortsetter:

– Det er egentlig det giverglede handler om for meg. Ikke hvor mye du gir, men at du gjør det med hjertet og ikke bare med lommeboka.

Små handlinger

Ole Jacob forteller at han fortsatt stopper opp når han går gjennom Oslo. Gir penger til mennesker han får blikkontakt med. Kjøper mat til noen som sitter utenfor en kiosk. Kjøper tegninger av kunststudenter som går fra dør til dør.

– Ikke fordi jeg føler meg som et fantastisk menneske.

Han rister på hodet.

– Egentlig tvert imot.

Det handler mer om noe annet, tror han. Om å anerkjenne et annet menneske.

– Når du ser det blikket til noen som føler seg sett et lite øyeblikk, da skjønner du hvor lite som egentlig skal til noen ganger.

Han sier at giverglede ikke handler om god samvittighet.

– Det handler mer om takknemlighet.

Takknemlighet for foreldrene han fikk. For landet han vokste opp i. For at han aldri trenger å legge seg sulten.

– Jeg kan ikke kjøpe alt jeg vil, men jeg går aldri sulten til sengs. Det gjør mange andre.

Det som blir igjen

Solen har begynt å falle lavere utenfor verkstedet i Drøbak. Ole Jacob snakker igjen om barnebarna. Om han som studerer i Lisboa. Om han minste som fortsatt bare sier «bæ». Om historiene han prøver å gi videre mens han fortsatt kan.

– Det viktigste er vel egentlig bare at de sitter igjen med noen ordentlige verdier.

– Ikke nødvendigvis penger. Men hvordan man behandler andre mennesker. Hvordan man ser folk,  og hvordan man gir litt videre når man kan.

Så blir det stille et lite øyeblikk i verkstedet, før han sier: 

– Livet handler jo ikke om hva vi tar med oss. Men hva vi lar bli igjen.

Tekst og foto: Pressworks