– Jeg vet ikke hva det gjør med et barnesinn at man er annerledes, at man har mindre enn andre. Jeg kan ikke gi barna mine det de vil ha – og det synes jeg er tungt som mor. Får det konsekvenser for dem, føler de seg mindre verdt? 

Disse spørsmålene kverner i hodet til Anne, som ikke er hennes egentlige navn. Hun vil være anonym, for barnas skyld. Sønnen og datteren går på barneskolen, og Anne er redd for at de skal bli utsatt for noe om hun står fram med fullt navn.

Men Anne vil snakke om den norske fattigdommen, om Nav-utbetalinger som ikke dekker grunnleggende behov – og om hvordan barna rammes når foreldrenes økonomi går i grus.

Den norske fattigdommen

Rundt 100 000 barn i Norge vokser opp i familier med såkalt vedvarende lavinntekt. Anne og tusenvis av foreldre har så dårlig råd at de ikke klarer å dekke løpende utgifter. De lever under fattigdomsgrensen, som vil si at husholdningen har en inntekt etter skatt som ligger under 60 prosent av medianinntekten i befolkningen. For mange foreldre går det på helsa løs, og barna rammes hardt: De gjør det dårligere på skolen, er med på færre fritidsaktiviteter og har høyere risiko for å få helseproblemer. 

Å bekjempe familiefattigdom er en av de viktigste sakene til Redd Barna i Norge. De siste årene har kampen for økt barnetrygd stått sentralt. Gjennom kampanjer og politisk press har Redd Barna fått gjennomslag i flere omganger. Senest rett før jul da regjeringens forslag om å ta barnetrygden fra familier som mottar sosialhjelp, ble stoppet. 

Våre lokallag rundt om i landet er også sterkt engasjert i saken, og gjennom hele året arrangerer frivillige gratisaktiviteter som er rettet mot familier som sliter økonomisk. Det kan være turer til fornøyelsesparker, kinokvelder eller ulike ferieaktiviteter. Pågangen til gratisaktiviteter har økt kraftig de siste årene, og for Anne betyr slike tilbud mye. Da Redd Barna inviterte til gratisdag i en trampolinepark i fjor høst, meldte hun på hele familien. 

– Vi har aldri rom for å gjøre sånne ting. Det lar seg ikke forsvare med min økonomi.

I trampolineparken fikk ungene leke i flere timer, og alle fikk pizza. For Anne og barna ble det en minnerik dag. 

– Det var utrolig fint å dra dit som en familie, dele et måltid sammen og se hvor glade barna var da de lekte sammen.

Skamfølelsen 

Anne vokste opp i en helt vanlig middelklassefamilie i en norsk storby. Hun tok høyere utdannelse, fikk seg en god jobb og kjøpte egen leilighet. Anne hadde med andre ord det meste på stell. 

De økonomiske problemene startet da sønnen ble syk rett etter fødselen. Han måtte være mye på sykehuset og trengte tett oppfølging i lang tid. Anne hadde også en liten datter hun måtte ta seg av, og som aleneforsørger klarte hun ikke lenger å stå i full jobb. 

Hun gikk først ned i halv stilling. Overgangsstønaden, som er en midlertidig støtte for aleneforsørgere, dekket ikke inntektstapet, og hun begynte å slite økonomisk. Til slutt så hun ingen annen utvei enn å ta opp forbrukslån for å dekke løpende utgifter. 

– Jeg er utdannet økonom og vet veldig godt at det var dumme valg jeg tok, men der og da ble det en rask løsning på problemene. 

Å betale tilbake et forbrukslån blir fort fryktelig dyrt. 

– Det har ødelagt meg helt, sier Anne i dag.  

Hun klarte etter hvert å jobbe seg opp til 100 prosent igjen, men med et barn som hadde store utfordringer, kostet det for mye – og til slutt sa kroppen stopp. Anne endte opp med en utmattelsesdiagnose, og i dag mottar hun arbeidsavklaringspenger fra Nav. Det betyr at hun får 66 prosent av inntekten hun hadde før hun ble syk. I kroner og øre sitter hun igjen med en inntekt på rundt 400 000 kroner før skatt. 

Selv om familien lever svært sparsommelig, går det ikke rundt økonomisk. Med huslån og forbrukslånsgjeld, har ikke Anne nok igjen til å dekke helt grunnleggende behov. 

Hun gjør alt for at barna ikke skal bli skadelidende. Når de har hatt for lite mat, har hun droppet middag til seg selv. For en stund siden kontaktet hun en organisasjon som deler ut gratis matkasser. 

– Hver gang jeg går dit, kjenner jeg på en skamfølelse. Men folkene som jobber der er nydelige mennesker. De gir meg en klem, og av og til kan jeg også hente klær og sko der.

Matkassene gjør at hun i dag klarer å gi barna et godt og variert kosthold, men fortsatt er livet en evig kamp for å få det til å gå rundt økonomisk. 

Merkevarepresset

Anne kunne søkt om økonomisk sosialhjelp, men hun vil ikke gjøre det. Hun kunne også søkt om gjeldssanering for forbrukslånsgjelda. 

– Jeg er dum i den forstand at det er viktig for meg å betale regningene mine og gjøre opp. Det er bittert at gjelden knapt går nedover, sier Anne, og legger til:

– Målet mitt er at forbrukslångjelden skal være borte i 2030. Jeg er steil, og gir aldri opp. 

Anne må tenke grundig gjennom hvert eneste innkjøp, og enhver uforutsett utgift blir raskt en økonomisk krise. Når barna trenger nye klær eller andre ting, sjekker hun alltid om noen har lagt ut noe gratis på finn.no. 

Både barn og voksne sammenligner seg hele tiden med andre. Forskning viser at det å kjenne seg fattig kan være skadelig i seg selv. Fattigdom handler derfor ikke bare om hvorvidt man greier å dekke grunnleggende behov, men også om følelsen av å ha mindre enn andre i samfunnet. Over tid kan denne følelsen utløse en rekke helseplager – og for eksempel påvirke barns skolehverdag og læring. 

Anne tenker mye på dette. Begge barna har allerede utfordringer på skolen og er blitt utredet for nevroutviklingsforstyrrelser. Å få rett hjelp har vært en lang kamp, og hun bekymrer seg mye for hvordan det skal gå med dem.

Hun er også redd for at de skal kjenne seg annerledes på andre måter. Merkevarepresset er allerede stort, og hun har ikke råd til å gi barna det som til enhver tid er en trend. Anne forteller at datteren ble ertet da hun var den eneste av jentene i klassen som ikke hadde hvite sko. Datteren er også en av få i klassen som ikke har den populære Db-sekken, som koster rundt 2 000 kroner. Anne skulle ønske at flere foreldre sto imot merkevarepresset og tenkte litt mer på dem som ikke har råd til å gi barna sine så dyre ting. 

– Datteren min klager ikke, men jeg ser jo at hun synes det er kjipt at hun ikke har det andre har. 

Hjerteskjærende 

Det er dokumentert at barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt er med på færre aktiviteter på fritiden enn andre barn, og mange blir stående utenfor viktige fellesskap. Anne forteller at hun gjør alt hun kan for at barna hennes skal få være med på mest mulig. Hun bor i en kommune som har en ordning med gratis aktivitetskort som er ment for økonomisk vanskeligstilte familier. Anne har benyttet seg av dette tilbudet, men ikke alt er gratis. 

Datteren er med på en ballidrett. Det er ikke fryktelig dyrt, men når kontoen er tom, kan selv små beløp gjøre ting vanskelig. Når laget til datteren spiller kamp, betaler foreldrene 50 kroner for å se på. 

– Noen ganger har jeg måttet la være å dra. De hadde selvfølgelig vist forståelse om jeg hadde forklart dem min situasjon, men det er flaut å si til de andre foreldrene at jeg ikke har 50 kroner. Det er tungt å leve så marginalt. 

Anne har valgt å være åpen med barna om at hun sliter økonomisk. 

– En dag kom de hjem og spurte: «Mamma, er vi fattige?» De hadde snakket om temaet på skolen i en eller annen sammenheng. Da forklarte jeg dem alt.

Barna har vært veldig forståelsesfulle for situasjonen. 

– De er så forståelsesfulle at det er helt hjerteskjærende. De forstår og forstår og forstår. De ber ikke om ting jeg ikke har råd til.

Hun forteller at sønnen ønsket seg gavekort på McDonalds til jul. Det gjorde bare vondt. For det plager henne at hun aldri kan gjøre små ting som å ta med barna på kino eller spise på McDonalds en gang i blant – slik som andre familier gjør. 

Lever på bunnen

Anne vet at andre har det verre. Hun eier tross alt sin egen leilighet – og mottar også en høyere ytelse fra Nav enn dem som får minstesats. Men når hun sliter så mye, mener hun at noe er galt med systemet. 

– Staten gir med den ene hånda og tar med den andre. Jeg synes skattetrykket er for høyt for enslige forsørgere og at en flat prosentsats er urimelig. Den kunne vært mer differensiert. 

I fjor fikk hun restskatt på 25 000 kroner, som satte henne i en håpløs situasjon. Anne hadde ingen mulighet til å betale beløpet i to avdrag og søkte Skatteetaten om å få betale restskatten gjennom et år. Rett før jul fikk hun avslag. I brevet sto det at betalingsavtalen som hun hadde søkt om ville være «egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoralen».

– Det var så skarpt formulert at jeg gikk rett i kjelleren. Jeg gjorde en tabbe, men måten man blir behandlet på av myndighetene – de trenger ikke trykke oss ned i dritten. Vi er en stor gruppe som gjør så godt vi kan. 

Det er ikke bare selve nivået på ytelsene som er et problem for Anne og tusenvis av andre som er avhengig av en inntektssikring fra Nav. Å holde oversikten over økonomien er også vanskelig fordi utbetalingene ofte skjer i flere runder gjennom en måned. For Anne betyr dette at hun risikerer at det ikke er nok på kontoen når huslånet og de store regningene skal betales. 

For Redd Barna har det vært viktig å belyse alle problemene som barnefamilier møter på når de er avhengige av en inntektssikring fra Nav. Under et stort fattigdomsseminar i fjor, fikk Nav-direktøren overlevert rapporten «Når barna ikke regnes med». I den krever Redd Barna blant annet at barns rettigheter må inn i lovverket for å sikre at barns behov blir ivaretatt og at politikerne må sørge for at ytelsene til barnefamilier er på et nivå som sikrer et forsvarlig livsopphold. 

Anne mener dette er svært viktig.

– Når man lever så marginalt som det jeg og mange andre gjør, bidrar de lave ytelsene bare til å forverre helsetilstander. Hadde satsene vært ørlite grann høyere eller barnetrygden mer differensiert, ville det hjulpet mye.

Anne vet at det økonomiske stresset har forverret helsetilstanden hennes, og det gjør henne forbannet. Mest fordi det har gått ut over barna. 

– Jeg synes det er for galt at vi, og mange andre, skal ha det sånn. Vi som lever på bunnen, gjør så godt vi kan.