Tirsdag 18. mars 2025. Jehad blir vekket halv tre på natta. Det er lillesøsteren i Gaza som desperat prøver å få tak i ham. Gråtende forteller hun at det er voldsomme bombeangrep over hele Gazastripen og at de ikke får kontakt med storesøsteren Baraa.

Jehad bor i Kairo. Han flyktet fra Gaza med sin gravide kone for litt over et år siden. Kona var sju måneder på vei da de kom seg ut av infernoet. Det var forferdelig å forlate resten av familien hjemme i Gaza – og helt siden han kom til Egypt, har 28-åringen levd i frykt for at familien i hjemlandet skal bli de neste som dukker opp på dødslistene. Når lillesøsteren ringer denne natta, kjenner han på en enorm fortvilelse og hjelpeløshet. Han vil så gjerne være til hjelp, men det er ingenting han kan gjøre.

Storesøsteren bor i Rafah sammen med mannen og døtrene Farah (5) og Marah (3). De er der fordi de har mistet sitt eget hjem. I huset bor også store deler av svigerfamilien. Totalt er det 17 mennesker under samme tak. Ni barn og åtte voksne. Ingen av barna er over ni år. Jehad har alltid hatt et nært forhold til storesøsteren Baraa, som de nå ikke får kontakt med. Hun har vært som en mor nummer to for ham. Det er Baraa han har kontaktet når livet har vært vanskelig eller når han vil rådføre seg om noe. Nå prøver alle å ringe henne, men ingen får svar.

Lillesøsteren som kontakter Jehad denne natta, bor sammen med foreldrene. De er under ti kilometer unna storesøsterens hus, men det er livsfarlig å bevege seg ute på natta. Faren til Jehad får til slutt tak i en person som bor like ved storesøsteren. Naboen forteller at huset hennes er truffet, men kan ikke si noe mer. Moren vil dra til Rafah med en gang, men det er fortsatt mørkt. De andre prøver å roe henne ned, og sier at hun må vente til soloppgang og til bombeangrepene stanser.

Til slutt klarer hun ikke å vente lenger. Når moren endelig kommer til huset, bryter hun fullstendig sammen. Baraa, barnebarna Farah og Marah – og alle som bodde i huset er døde. Moren får ikke en gang tatt skikkelig avskjed med sine kjære. Det er bare kroppsdeler igjen.

På senteret har alle mistet noen kjære. Av de 250 barna som har plass ved dette senteret, har 40 mistet en eller begge foreldrene.

– Vi hører hver dag om barn som har mistet foreldrene sine. Det blir flere og flere foreldreløse barn, sier Jehad.

Barna får tett psykososial oppfølging og hjelp til å bearbeide det grusomme de har opplevd. Redd Barna prøver også å gi barna noe som ligner en normal hverdag. På senteret får de minste barna leke med andre barn og være med på ulike aktiviteter gjennom dagen. Barna i skolealder får undervisning i tillegg. Hver eneste dag ser Jehad hvor viktig dette stedet er for barna og foreldrene deres.

– Jeg er glad jeg kan være sammen med barna som har overlevd krigen. Her er de trygge, og deres psykiske tilstand blir bedre når de kan være her.

ENORMT BEHOV FOR HJELP

Redd Barna driver to slike sentre i Kairo for å hjelpe barna som har flyktet fra krigen. Behovet er enormt. I dag står mer enn 5 000 barn på venteliste for å få plass. Mange palestinere som selv er hardt rammet av krigen, har meldt seg til tjeneste og gjør i dag en viktig jobb for Redd Barna. En av dem er Lama (42), som jobber som lærer på senteret der Jehad er frivillig.

Lama var allerede i Egypt da krigen brøt ut. Hun hadde fulgt søsteren som trengte medisinsk behandling. Barna var fortsatt i Gaza. Da bombingen startet, var det umulig å dra tilbake, og hun fikk heller ikke kontakt med barna. Lama gikk inn i en dyp depresjon. Etter en stund kom hun i kontakt med Redd Barna.

– Jeg kjente meg ekstremt verdiløs og hjelpeløs. Å komme i kontakt med Redd Barna, er noe av det beste som har skjedd meg. Jobben som lærer har gjort at jeg har det mye bedre psykisk. Jeg elsker å være der, og det betyr så mye for meg å se gleden i øynene til barna.

På senteret underviser hun de eldste barna i naturfag.

– Mange synes det er vanskelig. Jeg prøver å gjøre faget så morsomt som mulig og bruker både rollespill og teater. Det viktigste for meg er at barna skal ha det bra når de er på senteret.

Hun forteller at alle barna har opplevd traumatiske hendelser.

– Jeg har hørt så mange historier. Etter timene kommer de fortsatt fram til meg og begynner å fortelle om det de har sett og opplevd. Jeg lytter, snakker rolig med dem og gir barna tid og rom til å uttrykke seg. Alle er traumatisert på hver sin måte. Det er vår jobb å hjelpe dem.

Hun ser at barna får det bedre, at de blir gladere av å være der. Samtidig slipper ikke krigen taket. Barna har sett folk bli drept på nært hold, mange har blitt gravd ut av ruinene etter bombeangrep – og alle har noen de savner.

– Jeg forstår hvordan de har det. Selv om jeg ikke har vært der, er sjelen min knust, sier Lama.

Etter seks måneder med krig, kom datteren til Egypt. Men sine to sønner har hun fortsatt ikke sett.

– Mitt eneste ønske er å få se dem igjen.

Moren til Khaled, Mariam, forteller at både hun og barna fortsatt lever i konstant frykt. Hun kom alene til Egypt med sine seks barn etter noen fryktelige måneder på flukt. Huset deres i Gaza ble bombet og fullstendig ødelagt. Mange kjære familiemedlemmer ble drept. Datteren mistet flere venninner, og de kjente hele familier som ble utslettet. 

– Vi ble vitner til et stort og fryktelig folkemord. Noen ganger ønsket vi bare å dø. Jeg sverger til Gud, vi ønsket bare å dø. 

Mariam hadde et sykt barn som fikk næring og medisiner gjennom en sonde. I Gaza var det ikke lenger mulig å få tak i medisiner og legehjelp. Mariam skjønte at de måtte komme seg ut. Faren til barna ble igjen i Gaza. 

– Barna mine er livredde for å miste pappaen sin og vennene sine. 

Khaled og barna får med seg alt som skjer i Gaza, og de spør stadig vekk om hvorfor dette skjer med dem. 

– Jeg vil svare Khaled og barna mine, men jeg vet ikke hvorfor dette skjer. 

At Khaled får være på senteret betyr mye for henne. 

STOPP KRIGEN

Jehad står ved resepsjonen. En av oppgavene hans er å sørge for at barna kommer seg til senteret om morgenen. Nå er barna ferdige for dagen, og Jehad passer på at alle blir hentet og kjørt hjem. Etterpå setter han seg ned med oss. Han forteller rolig om den forferdelige natta. På innsiden er han alt annet enn rolig. Som alle vi snakker med, er han rasende og fortvilet over det som skjer i hjemlandet. Han viser fram en video av moren som sørger. På bakken foran henne ligger alle likposene.

– Det dere ser i likposene er ikke kropper, bare kroppsdeler.

Han viser også fram et bilde av storesøsteren og familien hennes. På bildet er alle glade og smiler. Søsteren hadde lagt det ut på Facebook og skrevet «en lykkelig familie». Etter at familien ble utslettet, gikk bildet viralt.

Jehad dveler ved at søsteren og familien ble drept i den hellige måneden Ramadan – en måned der glede og fellesskap står sentralt. Ifølge Jehad ble det ikke sendt ut noe varsel eller evakueringsordre i forkant av bombeangrepet.

– Jeg takker Gud for at ingen overlevde. Om noen hadde overlevd, ville de blitt torturert av tapet.

Tapet og sorgen er knapt til å bære. Likevel sier Jehad at han er heldig.

– Jeg er heldig som har familie igjen. En venn av meg mistet hele familien. Han er helt alene. Når han ringer meg, sier han at det verste er å overleve – og at han ikke skjønner hvorfor han skal leve.

Jehad har noe å leve for. Noen måneder etter at han kom til Egypt, ble han far til sønnen Yousef. Når han snakker om sønnen, lyser ansiktet opp.

– Mitt håp og min drøm er at sønnen min skal ha det trygt og få være et barn som alle andre barn i verden. Gå på skole, bli det han vil. Trygghet er det viktigste.

Når det gjelder situasjonen i Gaza, sier Jehad at han kan snakke i en evighet om alt det forferdelige, om nøden, sulten, alle barna som blir drept – og alt som må gjøres for befolkningen som har mistet alt og utsettes for ufattelige lidelser. Men på spørsmål om hva han vil si til verden, svarer han kort:

– Stopp krigen. Så kan vi snakke om alt det andre.

Navnene på barna og hovedpersonene i saken er endret for å beskytte deres identitet.