– Jeg klarer egentlig ikke å forstå hvordan de kunne rangere mennesker på den måten.

Kaija Cordelia Aira Amundsen (20) snakker om statens systematiske fornorskningspolitikk som pågikk i over 100 år. Målet var å fjerne samenes og andre minoriteters språk, kultur og identitet og gjøre dem norske. I 1959 ble forbudet mot samisk språk i skolen opphevet, men i praksis fortsatte politikken i flere tiår etter det.

For tre år siden kom Sannhets- og forsoningskommisjonens omfattende rapport om dette bekmørke kapittelet i Norges historie. Med utgangspunkt i hundrevis av personlige historier og omfattende forskning dokumenterer rapporten hvordan fornorskningspolitikken skapte dype og langvarige traumer. Den slår også fast at politikken, som ble innført på midten av 1800-tallet, fortsatt setter spor og preger den samiske og norske befolkningen. Kommisjonen la derfor fram en rekke konkrete forslag til forsoning.

Samiske veivisere 

Både Naimi og Kaija har gått på den samiske høgskolen i Kautokeino og vært samiske veivisere. Gjennom veiviserordningen har de reist rundt og besøkt skoler over hele landet og formidlet kunnskap om samisk kultur til andre ungdommer. Det var en positiv opplevelse, men de møtte også på fordommer og kunnskapsløshet, spesielt blant de voksne. 

– Det var en lærer som sa: «Bra dere kommer, så slipper jeg å undervise selv». Det var også noen som himlet med øynene når vi holdt presentasjonene, forteller Kaija. 

De opplevde også at lærere uttrykte at de var redde for å trå feil og viste til dårlig undervisningsmateriell. Begge mener at myndighetene må gjøre mer for å sikre at læremidlene i skolen blir bedre, men de legger også litt av ansvaret på lærerne når det gjelder å gi elevene god undervisning om samiske temaer.  

– Vi fikk av og til en følelse av at de egentlig ikke hadde prøvd. 

Tre generasjoner 

Kaija er lulesame og kommer fra Drag i Hamarøy kommune i Nordland. Bestemoren hennes fikk kjenne fornorskningspolitikken på kroppen da hun vokste opp. Hun kunne ikke et ord norsk da hun begynte på skolen, men ingen av lærerne snakket samisk. På skolen ble barna straffet hvis de sa noe på morsmålet. 

De vonde opplevelsene fra oppveksten førte til at bestemoren ikke snakket samisk med moren til Kaija da hun vokste opp. For moren har dette vært en stor sorg, og hun bestemte seg tidlig for at hennes egne barn skulle lære samisk. 

Som liten begynte Kaija i en samisk barnehage i bygda. Noen år senere flyttet familien til Bodø. Moren hadde bodd der tidligere, og hun savnet bylivet. Hun trodde ikke det skulle bli noe problem med samisk språkopplæring i skolen for Kaija. Men det skulle vise seg å bli en årelang kamp med kommunen.  

Kaija forteller at det skjedde gang på gang at det samiske undervisningsopplegget ikke var klart når skoleåret startet, og i lange perioder fikk hun ikke samisk undervisning i det hele tatt. Det hopet seg derfor opp med timer som hun måtte ta igjen. 

– Det er ingen som får beskjed om å ta opp igjen norsk neste år fordi det ikke har blitt gitt undervisning. Det viser hvor lite samisk verdsettes, sier Kaija. 

– Føltes som en straff 

At det samiske opplæringstilbudet er for dårlig i Norge, ble grundig dokumentert i en rapport fra Riksrevisjonen i 2019. Men selv om myndighetene har fått klar beskjed om å bedre opplæringstilbudet, tror ikke Kaija at samisk blir likestilt med andre fag uten nye år med kamp. 

– Det står i loven, men det må gjennomføres i praksis. Samisk må verdsettes like mye som norsk, matte og naturfag. 

I likhet med Kaija har Naimi flere dårlige opplevelser fra skolen når det gjelder samisk undervisning. Naimi er fra Røros, der familien driver med reindrift, men hun gikk på skole i Trondheim. 

– Jeg kan ikke huske en eneste gang at den samiske undervisningen var tilrettelagt og klar når skoleåret startet. Det var vanskelig å få god undervisning.  

Naimi forteller at undervisningen ofte ble lagt i de «morsomme timene» eller at hun måtte sitte igjen etter at skolen var ferdig fordi faget ikke ble lagt inn i den vanlige timeplanen. 

– Det føltes som en straff.

I barndommen hørte Naimi lite samisk. 

– Jeg vokste opp i en familie som hadde mistet mye av språket. Hjemme snakker de norsk.

Å lære språket har vært viktig både for Naimi og Kaija, men også vanskelig. De forteller at de fortsatt får språksperre og at de synes det er skummelt å slippe seg løs når de møter eldre som snakker flytende samisk. 

Kaija jobber i dag i en samisk barnehage og kjenner på dette daglig. 

– Jeg finner ikke alltid ordene. Det er frustrerende at språket som ligger meg nærmest, ikke flyter lett. Jeg tror aldri jeg kommer til et punkt hvor språket er 100 prosent naturlig for meg. Det er en sorg, sier Kaija. 

Språksorgen 

Gjennom Redd Barna-prosjektet har samiske barn og unge også skrevet tekster og dikt og laget tegninger og film om fornorskning og forsoning. Bidragene har gjort sterkt inntrykk på Kaija og Naimi, og de blir begge blanke i øynene når de begynner å snakke om et dikt som Leila Maria Ballovara Elharouchi (16) sendte inn – et dikt som for dem går til kjernen av det vonde mange unge samer kjenner på i dag. Leila framførte dette diktet både på samisk og norsk under lanseringen av rapportene:

Dat dáhpáhuvvái fáhkka, gasku ságastallama. Boarráset lagaš olmmoš dajai cealkaga gillii man measta áddet, muhto it áibbas. Don áddet doarvái ahte besset moddját, muhto ii doarvái ahte besset vástidit.

Det skjedde plutselig, midt i samtalen. En eldre, nær person sa setningen på et språk du nesten forstår, men ikke helt. Du forstår nok til at du klarer å smile, men ikke nok til at du klarer å svare.

Etter opplesningen fortalte Leila at hun tok utgangspunkt i en hendelse som skjedde da hun feiret den samiske nasjonaldagen sammen med noen venner på rådhuset i Oslo. 

– Jeg la merke til at en av vennene mine ble tatt til siden av en kvinne som snakket samisk. Vennen min smilte, men jeg så hvor vondt det var for ham at han ikke kunne svare og snakke med henne, forteller Leila, som bor i Oslo.  

Selv snakker Leila flytende samisk. Moren hennes, Mette Ballovara, vokste opp i en liten bygd i Tanadalen i Finnmark der alle snakket samisk med hverandre. Da Leila kom til verden, var hun fast bestemt på å snakke morsmålet med datteren – og det første ordet Leila sa var čáhci, som betyr «vann» på samisk.

Vil passe på språket 

Å lære seg samisk er ikke lett, og de første skoleårene var Leila mye frustrert. Den samiske grammatikken er mye vanskeligere enn den norske, og hun hadde ofte lengre skoledager enn andre barn fordi timene med samisk kom i tillegg til de andre fagene. Moren var litt bekymret for hvordan det skulle gå, fordi hun visste at det ikke ville bli lett å lære seg et utrydningstruet språk i en by hvor samisk knapt kan høres. 

– Jeg var klar over at det ville bli en vanskelig oppgave. Selv de som bor i samiske kjerneområder, sliter med å lære barna samisk, sier moren. 

Leila skulle ikke bare lære seg samisk. Hun har vokst opp med to urfolksspråk hjemme. Faren kommer fra Marokko og er amazigh, som er Nord-Afrikas urfolk, og Leila har også lært seg farens morsmål, tachelhit. 

I dag er hun veldig glad for at foreldrene insisterte på at hun skulle lære morsmålene deres. Språk er blitt en av hennes store interesser. I koronatiden lærte hun seg japansk, og i tillegg til norsk, snakker hun også engelsk og spansk. Hun behersker derfor totalt seks språk. 

Leila forteller at hun har lyst til å få seg en jobb i framtiden der hun kan bruke samisk, kanskje som lærer. 

– Jeg vil passe på at språket overlever. 

Samenes rettigheter 

16-åringen er stolt av sitt opphav, og på skolen benytter hun enhver anledning til å løfte samiske temaer.  

– Hvis vi kan skrive om noe valgfritt på skolen, velger jeg vanligvis noe som handler om samisk kultur og identitet, forteller hun. 

Leila mener dagens skoleelever lærer for lite om dagsaktuelle samiske temaer. 

 – Det er veldig mye om den gamle kulturen og lite om hvordan vi lever i dag.

Hadde Leila selv vært lærer, ville hun løftet fram aktuelle samiske problemstillinger og satt dem i sammenheng med fornorskningspolitikken. 

– Jeg ville snakket mer om hvordan samer blir behandlet i dag. Fornorskningen var feil. Det har kongen beklaget. Alta-saken var også feil. Så kom Fosen-saken. Igjen og igjen blir samenes rettigheter glemt eller ikke respektert, sier Leila, og legger til: 

– Jeg ville snakket mer om det – og om hvordan vi kan få til en endring så det ikke skjer igjen.