FLUKTEN FRA SYRIA

Siraj (13) var bare en liten gutt da krigen i Syria brøt ut. Men han husker fortsatt de svarte skyggene på himmelen. Kampflyene og den dødelige lasten de kom med. Bombene som falt, eksplosjonene, farens død og hvor redd han var da de flyktet om natten. Den farlige turen til flyktningleiren i Libanon. Frykten for at det skulle skje noe med moren og søsknene. Siraj glemmer det aldri.

Dette er historien om en ung gutts motstandskraft, kampvilje og utømmelige styrke i møtet med krigens nådeløshet – og hvordan riktig støtte i rett øyeblikk kan forandre et barns liv for alltid.

Av: Bernt Dillum | Luca Kleve-Ruud

Før krigen brøt ut levde Siraj og familien et godt liv i Syria. De bodde i et eget hus på landsbygda utenfor Damaskus.

Foreldrene var ikke rike, men de hadde nok til å gi Siraj og de fire søsknene mat på bordet, klær og skolegang.

Siraj elsket å gå på skolen. Han hadde drømt om bli lege så lenge han kunne huske.

2011 var året da alt forandret seg. Opprøret mot Baath-regimet og president Bashar al-Assad utviklet seg raskt til en blodig borgerkrig. Etter hvert som krigen eskalerte, ble livet hardere for familien.

Det ble vanskelig å få tak i mat, medisiner og andre ting de trengte for å overleve. Siraj kunne ikke lenger gå på skolen. Ikke engang skolene ble skånet fra bombingen, og det ble stadig farligere å bevege seg utendørs.

Til slutt hadde familien ikke mat. I ren desperasjon dro Sirajs far av gårde for å lete etter jobb i byen. Siraj husker at faren smilte da han satte seg på motorsykkelen. Han sa at alt ville gå bra. Pappa var verdens beste. Han hadde alltid sørget for at de var trygge. Hvis pappa sa at alt ble bra, så ble det sånn.

Hvem kunne vite at det var siste gangen Siraj skulle få se faren i live? Den kvelden kom en mann på døren. Han fortalte at det hadde skjedd en tragisk ulykke. Farens motorsykkel hadde blitt truffet av en bil. Sirajs far hadde omkommet i kollisjonen.

_{“Vi hadde ikke lenger penger til å kjøpe mat til barna. Da mannen min dro for å finne arbeid, bragte de ham død tilbake. Jeg følte at alt var over. Vi visste ikke hvor vi skulle dra, hvordan vi skulle overleve.”}^{_{- Elham, Sirajs mor}}

_{Etter farens død turte Sirajs mor ikke noe annet enn å flykte. Hun ville få barna i sikkerhet i Libanon. De hadde familiemedlemmer der som hadde fått hjelp. Siraj husker at de dro av gårde i en bil på natten. Sjåføren kjørte uten lys på bilen fordi han var redd for at de skulle bli oppdaget og skutt hvis soldatene så lysene på bilen.}

_{De ble sluppet av i Idlib. Derfra gikk turen videre til Libanon med buss. De ble stoppet i flere kontroller. Soldater kom inn i bussen og krevde penger. Siraj forteller at mange ble slått og mishandlet fordi de ikke hadde penger å gi dem.}

I Libanon var de endelig i sikkerhet. I flyktningleiren møtte de Sirajs onkel. Han hadde et enkelt telt som de fikk bo i.

Siraj husker det var kaldt om nettene. Spesielt når det regnet eller snødde. De hadde ingenting. Ikke madrasser til å legge på jordgulvet, ikke varme klær eller tepper. I begynnelsen var de avhengig av hjelp fra andre for å overleve.

For å hjelpe familien økonomisk begynte Siraj å jobbe før skolen.

Fra klokken fire om morgenen plukket han tomater til skolen startet klokken ett på dagen.

Det ble lange og harde dager for den unge gutten. Ofte hadde han ikke krefter til å gå på skolen. Men Siraj gjorde alt for å ta vare på familien. Etter farens død var han mannen i familien.

^{“Enkelte dager var jeg så sliten at jeg ikke orket å vaske meg da jeg kom hjem. Det var så vidt jeg klarte å spise før jeg måtte legge meg.”}^{_{- Siraj}}

Etter seks harde år i flyktningleiren traff Siraj og familien Josette. Hun jobbet som sosialarbeider i ett av de trygge leke-og læreområdene som Redd Barna drev i flyktningleiren.

Etter at Josette hadde hørt familiens historie, sørget hun for at de fikk økonomisk støtte. Josette begynte også å se på muligheten for at familien kunne søke opphold i Europa.

“Vårt formål er å gi barn som Siraj et bedre liv. Hvis vi hjelper dem på riktig måte, kan vi møte disse barna igjen om ti år og se at de er på vei til å nå sine mål - ambisiøse og i stand til å forsørge familien.”
^{_{- Josette, Redd Barna}}

Så kom dagen da familien liv forandret seg for alltid. Josette hadde sørget for at de kunne flytte til Italia! Siraj forteller at de gråt av glede da de fikk høre nyheten.

I dag er Siraj og familien godt etablert i egen leilighet. Langt unna det trekkfulle teltet og det kalde jordgulvet i flyktningleiren.

Med din hjelp har nå alle søsknene fått mulighet til å gå på skolen, og lever et liv i trygghet.

Takket være støttespillere som deg, er Siraj og familien godt på vei til å skape seg en ny og bedre framtid i Italia.
Tusen takk for at du hjelper barn som Siraj.

Sammen redder vi barn!