Men på begynnelsen av 70-tallet ble kongedømmet kuppet av militæret, og innen et tiår var Ali Abdullah Saleh blitt president.
I kjølvannet av den kalde krigen ble Nord- og Sør-Jemen ett land i 1990, etter både kamper og forhandlinger. President Saleh i nord beholdt jobben sin, nå som president for et forenet Jemen.
Saleh var president i nesten tre tiår, helt til han gikk av i 2012 som følge av den arabiske våren. Han beskrev det å regjere i Jemen som å «danse på hoder til slanger».
De fleste, særlig i det som hadde vært Nord-Jemen, beholdt sin lojalitet ovenfor klanen sin, fremfor en lojalitet til landet og institusjonene som ble etablert i det nye Jemen.
Houti-bevegelsen får støtte
I sør opplevde mange at de ble skjøvet til siden. Skolevesenet og helsevesenet forfalt, samtidig ble landeiendommer som hadde vært eid av den marxistiske staten lagt ut på billigsalg og kjøpt opp av en mer kapitalsterk elite, mange fra nord.
De følte heller ikke at de var tilstrekkelig representert i maktsenteret i hovedstaden Sana’a, særlig urettferdig føltes det fordi oljeressurser, om enn ikke så store som i rikere naboland, ble utvunnet i sør.
Et ønske om løsrivelse fikk stadig mer grobunn.
Samtidig kjempet regjeringen i Sana’a mot opprørere i nord. Houti-bevegelsen vokste fram fra tidlig på nittitallet, først som en moderat religiøs bevegelse forankret i Zaidi-teologien, en retning innen islam som hadde vært så viktig under Imamens styre. Innbyggerne i nord følte seg, som i sør, neglisjert, overkjørt og nedprioritert, og misnøyen vokste. Houti-bevegelsen fikk en mer militær karakter og flere støttespillere blant klanene i nord.