– Jemen er ikke
en glemt krise

Jeg har bodd i Jemen i flere år og har mange venner der. I disse dager popper flere og flere minneord opp på facebook-veggen min. Journalister, professorer, leger, lærere, aktivister, mødre, fedre, tanter, onkler, utallige mennesker som går bort. 

Et annet bildene som kom opp forleden er fra Sana’a. Det sitter en mann og spiser på fortauet. Noen står i kø for å kjøpe seg noe fra et slags gatekjøkken. Samtidig ser man en massiv eksplosjon bare noen hundre meter unna, et luftangrep. Mannen på fortauet lar seg ikke merke. De som står i kø gløtter bare så vidt opp.

Dette er hverdag. Det er ikke noe det er verdt å reise seg for å se på en gang. 

I Jemen er det 15 millioner barn. Jagerfly sirkulerer stadig vekk over bygder og byer, men når man ikke engang reagerer når bomber slippes, når eksplosjonen er så synlig, så massiv, hva sier det om å leve der?

Hvordan er det for barn å leve i det, over mange år, med frykt, sult og usikkerhet så innebygget i alle fibre i kroppen at man ikke lenger kan forholde seg til det?

Vi spurte dem.

Det betyr at det haster. Det haster at disse barna får en annen opplevelse av hva som er normalt, en hverdag der de får mulighet til å lære, vokse og å være trygge. 

Så la oss zoome ut, gå litt tilbake i tid, og så zoome inn igjen.

Jemen var delt i to

Jemen ligger helt sør på den arabiske halvøya, med Saudi-Arabia i nord og Oman i øst. I vest ligger Rødehavet med Afrika på andre siden, og i sør finner vi Adenbukta, og et smalt strede som skiller Jemen fra Afrikas horn.

I Jemen bor det 30 millioner mennesker. Halvparten av dem er barn. 

Under den kalde krigen, så frem til tidlig på nittitallet, var Jemen delt i to.

I sør hadde man først en britisk koloni frem til slutten av sekstitallet, så senere Den demokratiske folkerepublikken Sør-Jemen, som sto på sovjetisk side i den kalde krigen. Det var et ett-parti og marxistisk styre, man hadde ikke politisk frihet, og mange opposisjonelle flyktet nordover.

Det ble investert i allmenn helse og utdanning, de fleste barn lærte å lese og skrive.

Så til Nord-Jemen. Etter at det ottomanske riket gradvis trakk seg ut og helt kollapset i 1918, ble Nord-Jemen som land etablert, ledet av en Imam. Et Imam-monarki hadde eksistert i større eller mindre grad i flere hundre år, og denne Imamen kom fra Sayyid-slekten med blodsbånd som gikk helt tilbake til Profeten Muhammeds datter.

Men på begynnelsen av 70-tallet ble kongedømmet kuppet av militæret, og innen et tiår var Ali Abdullah Saleh blitt president.

I kjølvannet av den kalde krigen ble Nord- og Sør-Jemen ett land i 1990, etter både kamper og forhandlinger. President Saleh i nord beholdt jobben sin, nå som president for et forenet Jemen.

Saleh var president i nesten tre tiår, helt til han gikk av i 2012 som følge av den arabiske våren. Han beskrev det å regjere i Jemen som å «danse på hoder til slanger».

De fleste, særlig i det som hadde vært Nord-Jemen, beholdt sin lojalitet ovenfor klanen sin, fremfor en lojalitet til landet og institusjonene som ble etablert i det nye Jemen.

Houti-bevegelsen får støtte

I sør opplevde mange at de ble skjøvet til siden. Skolevesenet og helsevesenet forfalt, samtidig ble landeiendommer som hadde vært eid av den marxistiske staten lagt ut på billigsalg og kjøpt opp av en mer kapitalsterk elite, mange fra nord.

De følte heller ikke at de var tilstrekkelig representert i maktsenteret i hovedstaden Sana’a, særlig urettferdig føltes det fordi oljeressurser, om enn ikke så store som i rikere naboland, ble utvunnet i sør.

Et ønske om løsrivelse fikk stadig mer grobunn.

Samtidig kjempet regjeringen i Sana’a mot opprørere i nord. Houti-bevegelsen vokste fram fra tidlig på nittitallet, først som en moderat religiøs bevegelse forankret i Zaidi-teologien, en retning innen islam som hadde vært så viktig under Imamens styre. Innbyggerne i nord følte seg, som i sør, neglisjert, overkjørt og nedprioritert, og misnøyen vokste. Houti-bevegelsen fikk en mer militær karakter og flere støttespillere blant klanene i nord.

Saleh i hovedstaden var ikke begeistret, han fikk hjelp av nabolandet Saudi Arabia, og bombet nordområdene i flere omganger mellom 2004 og 2010.

Så kom den arabiske våren. I Jemen samlet protestene folk fra hele landet imot presidenten med krav om at han skulle gå av.

Saleh gikk til slutt med på å gi fra seg presidenttittelen, men betingelsene hans var at han fremdeles skulle få bli i landet, og at han ikke skulle måtte stilles til ansvar for det han som president hadde holdt på med, inkludert hvordan han hadde sørget for at både han og familien hadde bygget seg opp en stor formue.

Blomstrende korrupsjon

De som hadde protestert var fornøyde, man fikk igjennom et valg, selv om riktignok bare en kandidat fikk stille, og etablerte en overgangsregjering. FN ble bedt om å organisere en nasjonal dialog der et bredt spekter av representanter, både ungdommer, kvinner, lederer fra nord og sør, og alle de politiske partiene, skulle inkluderes.

Målet var en ny valglov og en ny grunnlov – og et mer demokratisk styre.

Men diskusjonene var ikke så enkle å manøvrere. Det var mye man skulle enes om på kort tid. Kriger, økonomisk ulikheter og manglende innflytelse i flere tiår hadde påført innbyggere i både nord og sør mange sår, de ville ha en form for oppreisning, og følte ikke at de ble tatt på alvor i hovedstaden.

Samtidig fortsatte korrupsjonen å blomstre. Al-Qaeda og IS fortsatte å terrorisere, og amerikanske droneangrep i kampen mot terrorisme fortsatte å ta sivile liv.

Økonomien gikk ikke bedre, og da man ville ta bort subsidier på drivstoff hadde mange fått nok.

Den tidligere diktatoren fortsatte å jobbe i kulissene og hadde fortsatt mye han skulle ha sagt overfor de mange klanene, særlig i nord. De hadde vært fiender, men nå samlet de styrkene sine i et mer eller mindre offisielt samarbeid, og tok gradvis kontroll over hovedstaden Sana’a fra september 2014.

Som tatt ut av en film

De første månedene av 2015 i Jemen er som tatt ut av en film, med mye politisk drama. Houtiene fra nord hadde tatt kontroll over de fleste institusjonene. Den nasjonale dialogen hadde gått i stå.

Etterhvert sa overgangspresidenten, Hadi, opp jobben sin, han var fanget og hadde ikke handlingsrom. Men, før han fikk sagt opp på ordentlig foran stortinget, som konstitusjonen krevde, så ombestemte han seg. Han ble han satt i husarrest og innelåst av Houtiene i Sana’a.

Nå hadde Jemen hverken regjering eller storting, og dessuten en innelåst president.

På mystisk vis klarte Hadi å flykte til sør, og så videre ut av landet. Mot slutten av mars 2015 ba han arabiske naboland om hjelp til å nedkjempe Houtiene i hovedstaden. Saudi-Arabia fikk med seg en koalisjon og startet sine luftangrep.

Hadi og hans regjering dro i eksil i Saudi-Arabia, og der er han stort sett ennå. Krigen har nå vart i over fem år, og forsøk på å komme frem til en fredelig løsning har så langt ikke lyktes.

To millioner underernærte barn 

Jemen var allerede før krigen det fattigste landet i regionen. Bare tre av fem kunne lese og skrive. Mange levde et helt liv uten å komme i kontakt med det offentlige helsevesenet.

Konfliktene de siste tiårene hadde drevet mange på flukt. Vann var en mangelvare, og landet var avhengig av å importere 90 prosent av matvarene sine, og enda mer av medisinene de trengte.

Krigen har gjort at ting har gått fra vondt til verre. Den humanitære krisen i Jemen er nå den verste i hele verden.

• 100 000 mennesker er drept i krigshandlinger.
• 4 av 5 jemenitter er helt avhengige av nødhjelp.
• 2 millioner barn i skolealder går ikke på skole.
• 3,6 millioner mennesker er drevet på flukt i eget land.
• 20 millioner har ikke tilgang på nok mat.

Økonomien har kollapset. Partene i konflikten gjør det vanskelig for private aktører å importere og å distribuere varer. De fleste ansatte i samfunnskritiske yrker ikke har fått lønn på flere år.

Dessuten er det vanskelig for hjelpeorganisasjoner å komme fram med hjelp, mange steder boikottes og blokkeres hjelpen av partene i konflikten.

Kolera, en sykdom som særlig rammer små barn, har tatt livet av hundrevis av små barn de siste årene. Bare halvparten av sykehusene og klinikkene går for full kapasitet.

Og så kommer korona. Timingen er den verste du kan tenke deg.

Titusener vil dø av covid-19

Offisielle tall er lave, men veldig få testes. Houtiene i Sana’a nekter for at COVID-19 er et problem. Men mye tyder på det motsatte. Anslag viser at en million mennesker allerede er smittet.

Dersom man legger dødeligheten som man ser i Europa til grunn, vil det si at 85 000 mennesker vil dø av viruset. Men tallet vil med all sannsynlighet bli mye høyere. FN hevder at 25 prosent av de som er smittet har dødd av viruset i Jemen. Til sammenligning dør mindre enn tre prosent av dem som blir syke i Norge av viruset.

I Norge har vi bedre forutsetninger for å beskytte oss, og for å få behandling. Det er annerledes i Jemen.

For å vaske hendene må du ha vann, for å bruke såpe må du ha såpe. For at familien din skal kunne spise, må du skaffe mat, uansett om du utsetter deg for smitte. Alternativet er å sulte.

Dersom du blir syk finnes det få muligheter til behandling: Få helseansatte, knapt verneutstyr, et fåtall intensivplasser.

Hva gjør du da? Hva ville du ha gjort?

Det kan virke håpløst, men mye kan gjøres

Selv det minste man gjør kan bety mye. Vi i Redd Barna er særlig opptatt av: 

For det første, midt i alt dette, trenger barn, kanskje mer enn noen gang, en hverdag som gir litt glede og håp. De må få fortsette å leve og beskyttes mot overgrep, og få fortsette å lære.

For det andre, vi må fortsette å hjelpe de helsestasjonene vi kan med utstyr og kapasitet.

For det tredje, vi må fortsatt insistere på at partene i konflikten slipper nødhjelpen frem til de barna som trenger det aller mest.

Og sist, men ikke minst, nå som Norge dessuten er blitt medlem i FNs Sikkerhetsråd: Vi må, på vegne av barna i Jemen, insistere på at krigen tar slutt. Denne krigen er menneskeskapt og kan ta slutt dersom de rette menneskene og partene vil.

Barn skal ikke bombes. Barn skal ikke utsettes for voksnes krigføring.

Situasjonen for barn i Jemen er desperat, og korona har gjort hverdagen, livet og framtiden enda mer usikker. Det minste vi kan gjøre er å få en slutt på krigen – de skal slippe å være redde for bomber i tillegg.