På fredag møtte ledere fra hele verden opp i New York for å gi sin samlede støtte til FNs bærekraftige utviklingsmål. De 17 målene tar over for dagens tusenårsmål, og handler om å skape en bedre verden for alle uten at det går på helsen løs for jorda. Null fattigdom, null barnedødelighet og null barn utenfor skolen. Startskuddet går 1. januar 2016.

Utvikling på overtid

Det haster å komme i mål. Målene kommer i en tid hvor 60 millioner mennesker, hvor halvparten er barn, flykter fra krig og elendighet. Hvor hver syvende person på jorda lever for under 10 kroner dagen. Hvor over 16 000 barn dør hver eneste dag av sykdommer som så enkelt kan behandles. Hvor hvert tiende barn aldri får kjenne den fantastiske forventningsgleden på første skoledag, og enda flere aldri får ta imot vitnemålet for gjennomført utdannelse. De kommer rett og slett i en tid hvor verden er dypt urettferdig. Et høyt ambisjonsnivå på papiret er ingen garanti for at 2030 er året ekstrem fattigdom flyttes fra samfunnsfagbøkene til historiebøkene.

Den ferske rapporten Projecting Progress fra den britiske tenketanken Overseas Development Institute (ODI) viser at kun en håndfull av de 17 målene, inkludert å avskaffe ekstrem fattigdom, ligger an til å være over halvveis innfridd i 2030. Resten ligger så langt unna at de ifølge ODI krever intet mindre enn en revolusjon dersom de skal nås.

Rapporten er ikke oppløftende lesning. Men det bør ikke komme som en overraskelse på noen at målene vi nå har satt oss betyr at alle land, også Norge, må ta sjumilssteg inn i fremtiden.

Ingen skal stå utenfor utviklingen

Siden 90-tallet har vi sett en enorm framgang for barn, men også økende ulikhet. Se for deg et halvfullt morgenfly mellom Oslo og Stavanger, med 85 rike, velkledde menn og kvinner. Tenk at disse 85 menneskene har like mye penger som de 3.5 milliarder fattigste i verden. Dessverre er det slik verden ser ut i dag (*).

Redd Barna kjemper vi for en global utviklingspolitikk som er kompromissløs på vegne av verdens mest sårbare barn, de som så ofte står bakerst i køen for å få rettighetene sine innfridd. Hvilket land du er født i, hvem familien din er, hva foreldrene dine tjener og hvilket kjønn du har spiller i dag en avgjørende rolle i hvorvidt du overlever, går på skole, eller har mat på bordet. Det er ikke tilfeldig at barnedødeligheten blant fattige i Nigeria er over dobbelt så høy som blant de rikeste. Hvis vi skal ha en sjanse til å sjekke ut de bærekraftige utviklingsmålene innen 2030, må vi redusere disse forskjellene, og vi må nå de barna som står bakerst i køen først.

På tide å starte

For det første trenger vi mer penger: Rike land må innfri bistandsforpliktelsene sine. Fattige land må styrke skatteinngangen slik at de har råd til å ivareta egne befolkningers rettigheter og behov. Progressiv beskatning og reduksjon av indirekte skatter som rammer fattige hardest, som høy moms på livsviktige matvarer, vil være viktige verktøy. Denne innsatsen må støttes globalt gjennom et mer rettferdig skattesamarbeid for å stoppe den ulovlige kapitalflukten som hvert år tapper enorme summer fra fattige land.

Pengene må investeres i det vi vet virker: Universelle helse- og utdanningstjenester er sentrale virkemidler for å endre samfunnsstrukturene som reproduserer fattigdom og ulikhet. Ulik tilgang til og utbytte av dagens helse- og utdanningstjenester er morgendagens ulikhet i makt, inntekt og velferd. Dersom vi skal sikre at alle barn overlever og går på skole må vi støtte opp om gratis helsetjenester og utdanning av god kvalitet, med nok utdannede lærere og helsearbeidere.

Hvert eneste barn må ha mulighet til ikke bare å overleve, men å leve et liv fylt av muligheter. Om 15 år kan jeg leve i en verden hvor barn i Syria er like trygge som barn i Norge, hvor foreldres lommebøker ikke bestemmer hvorvidt et barn overlever eller får gå på skole, og hvor ingen går sultne til sengs. Det blir ikke lett, og det blir ikke billig. Så vi må velge: Enten kan vi tenke at dette går ikke, og gi opp allerede før vi har begynt. Eller så kan vi være utålmodige, brette opp ermene og gjøre jobben som kreves. Da må vi starte nå.



* Kilde: Oxfam 2014, Working for the Few http://policy-practice.oxfam.org.uk/publications/working-for-the-few-political-capture-and-economic-inequality-311312