Tilbake til forsiden
Postet 05.07.2016    |   Kategorier: Utvikling

Trekker vi i samme retning?

Tirsdag 19. juli holdt statsminister Erna Solberg en engasjert tale i FN om planen for hvordan Norge skal nå bærekraftsmålene. Statsministerens engasjement til tross, vi har fortsatt en vei å gå før fattigdomsbekjempelse og utvikling gjennomsyrer norsk politikk hjemme og ute.

Blogginnlegg

Foto: Illustrasjon: Global Goals

Bærekraftsmålene er hovedsporet

FNs 17 bærekraftige utviklingsmål handler om å skape en bedre verden for alle uten at det går på helsen løs for jorda. Null fattigdom, null barnedødelighet og null barn utenfor skolen. Startskuddet gikk 1. januar 2016, og maratonen varer fram til 2030. I år har 22 land, deriblant Norge, rapportert på hva de gjør for å nå bærekraftsmålene i deres første leveår.

Den norske rapporten ble offentliggjort i begynnelsen av juli. Forventningene til rapporten var høye. Ikke fordi Norge, eller andre land for den saks skyld, forventes å ha oppnådd de store gjennombruddene allerede, men fordi rapporten gir en pekepinn for hva slags innsats vi kan forvente å se fremover. Dette var den første store muligheten til å se bak kulissene og forbi festtalene, og få svar på hvordan, alt vi gjør skal trekke i samme retning – for å bekjempe ekstrem fattigdom.

«We have to link this to the actual political debate in our home countries, to make sure there’s a focus on why we should mobilize resources to SDGs in the future. Its linked to all those things that are dominating our political agenda - it’s not a side track, it’s the main track.»Erna Solberg, under gjennomgangen av Norges rapport til High Level Political Forum

Bærekraftsmålene gjelder alle land, også Norge. Solberg sa i FN at også Norge er et utviklingsland – vi har også områder hvor vi må utvikle oss. Det er fint sagt, og det er helt åpenbare utfordringer både for mennesker og miljø i Norge. Samtidig vil jeg her fokusere på hvorfor Norge må tenke internasjonal utvikling i alt vi gjør. Det vi gjør på et område, eller mål, kan påvirke framgangen på et annet. Erna Solberg må derfor, som første statsminister noensinne, sikre at Norge har en reell og helhetlig samstemt politikk for utvikling.

Foto: Redd Barna / Irene DotterudStatsminister Erna Solberg under lanseringen av den norske rapporten til FN

På tide å legge tautrekkingen på hylla

I Sundvollen-erklæringen slår regjeringen tydelig fast at de vil «føre en samstemt utviklingspolitikk, hvor tiltak innen ulike sektorer i størst mulig grad trekker i samme retning». Samstemt for utvikling handler ikke (bare) om «vinn-vinn»-situasjoner hvor vi både bidrar til utvikling og samtidig tjener penger på det. Det dreier seg heller ikke kun om å passe på at vi har minimalt med negativt fotavtrykk (for både jorda og menneskene) i det vi foretar oss. Det handler også om å spørre: Hvilke konsekvenser, både positive og negative, har det valget vi tar i dag for både land og menneskers mulighet til å komme seg ut av fattigdomsfella? Og til syvende og sist handler det om å tørre å gi slipp på egen vinning, eller til og med pådra seg tap, hvis det bidrar positivt til utvikling for både verden og dens fattigste borgere.

Noen ganger er sammenhengene åpenbare: Alle forstår at vi ikke når målet om full avskaffelse av ekstrem fattigdom med mindre vi sikrer at ingen barn dør av sykdommer og tilstander som enkelt kan forhindres, og at alle barn får gå på skole (som i tur krever store investeringer i både helse- og utdanningssystemer verden rundt, så vel som i vann- og sanitær). Her kjenner nok norske utenriks- og utviklingspolitikere sin besøkelsestid, både med tanke på hvordan de forvalter det norske bistandsbudsjettet, men også gjennom den politiske innsatsen Norge gjør internasjonalt.

«Vannet flyter som regel der motstanden er minst. Bærekraftsmålene handler om å tvinge vannet inn på en annen, bedre vei.»

Andre ganger er det nok ikke like umiddelbart opplagt, og vi ser ikke at det vi gjør kan spenne beina under innsatsen for å skape en bedre verden for alle. Noen ganger står målet og middelet rett og slett litt lengre fra hverandre. Et eksempel er utviklede lands innsats i kampen mot ulovlig kapitalflukt. Det er lett å tenke at dette handler om korrupsjon og at utviklingsland må rydde i egne hus. Samtidig vet vi at fattige land mister over ti ganger mer penger i ulovlig kapitalflukt enn de får i bistand, og at mye av pengeflukten må løses globalt. Jeg lurer på om Siv Jensen noen gang våkner om morgenen og spør seg: hvordan kan Norge være en progressiv og sterk aktør for å sikre et bedre globalt skattesamarbeid, slik at fattige land ikke fraranes penger som kunne betalt for barns skolegang?

Et annet er norsk eksport av forsvarsmateriell: Hvordan bidrar norsk våpensalg til utvikling? Lurer Børge Brende på om vi bør selge våpen til landene som kriger i Jemen, når de gang på gang bomber skoler og sykehus? Vurderer han om flere barn får gå på skole ved at Norge tjener penger på våpensalg? Og i hvor stor grad vekter Monica Mæland fattigdomsbekjempelse opp mot norsk utbytte når norske, statseide bedrifter oppretter virksomhet i utviklingsland?

Vannet flyter som regel der motstanden er minst. Bærekraftsmålene handler om å tvinge vannet inn på en annen, bedre vei. Statsministeren tok opp ett dilemma i sin tale til FN, nemlig bærekraftig forbruk: Dersom alle mennesker skulle hatt samme forbruk som gjennomsnittsnordmannen, ville vi trengt tre jordkloder. Da har vi to valg: Fortsette samme forbruksmønster som i dag, samtidig som befolkningen i fattige land øker sitt forbruk (med den åpenbare konsekvensen dette vil få for klimaet og miljøet på lang sikt), eller kutte vårt eget forbruk for å gjøre plass for økt forbruk i dagens fattige land. Første valg er nok det desidert enkleste både for politikere og folk flest, mens valg nummer to koster oss mer.

Hvordan skal jeg bidra til å gjøre verden til et bedre sted?

Det er ingen tvil om at statsministeren er oppriktig i sitt engasjement. Sammen med Ghanas president leder hun FNs Generalsekretærs pådrivergruppe for bærekraftsmålene, og hun har tatt et sterkt internasjonalt lederskap for alle barns rett til utdanning. Men det hjelper ikke å ha en aldri så engasjert statsminister med mindre de resterende 18 ministrene, og alle våre folkevalgte på stortinget, er sitt ansvar bevisst i alt de gjør.

Det er kanskje lett å tenke at «hvis alle har ansvar, så har ingen ansvar». Selv om tilnærmingen regjeringen legger opp til har sine åpenbare svakheter, ligger det samtidig en mulighet i denne tankegangen. Uansett om de sitter med ansvar for utenriks-, nærings-, finans-, klima- eller forskningspolitikken til Norge – alle våre folkevalgte bør starte dagen sin, ikke med en kopp kaffe, men med et spørsmål: Hvordan skal jeg bidra til å gjøre verden til et bedre sted i dag?

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym