Det er onkelen hennes, Ali, som forsørger henne – på tross av at han allerede har ti andre munner å mette. Han sier at Shawkat har sluttet å snakke. I alle fall på dagtid. Om kvelden kommer marerittene, og hun begynner å gråte og skrike etter moren. «På dagtid går det greit, men alt forandrer seg når mørket kommer og det blir kveld. Hun har smerter og hun klarer ikke å sove», forteller onkelen.

På få minutter var hele familien drept

Shawkat har sett sin mor, far og sine tre brødre bli drept av det myanmarske militæret. Hele familien hennes ble borte i løpet av få minutter. Onkelen forteller at soldater kom til landsbyen deres i Nord-Rakhine i Myanmar. De åpnet ild, tente på husene og drepte de som prøvde å flykte. I den kaotiske situasjonen flyktet folk for livet inn i jungelen, inkludert Shawkat. Det var ikke tid til å se seg rundt for å redde familien. Onkelen sier at det var en brutal og planlagt massakre.

En gruppe landsbyboere tok heldigvis vare på Shawkat under flukten. Uten annet enn klærne de hadde på seg, gikk de i flere dager – opp og ned fjell i kraftig regnvær. Utslitte, og flere av dem skadet, kom de endelig frem til Cox’s Bazar i Bangladesh – et område som nå huser over 800.000 rohingyaer, hvor nærmere 600.000 av dem har ankommet de siste syv ukene.

Shawkats onkel forteller at han lette overalt etter henne. Han fikk til slutt vite at hun var på et lokalt sykehus. I en tid med uendelig fortvilelse, var denne gjenforeningen en sjelden glede.

- Her er angst, fortvilelse og fortapte mennesker overalt

I Bangladesh er frodige, grønne åser forvandlet til overfylte, midlertidige bosetninger. Det står bambus- og trehytter overalt. Når det regner, blir den harde bakken omgjort til en tykk, gjørmete masse, og skittent, forurenset vann oversvømmer området. Landeveiene er som en bikube fulle av aktivitet. Store lastebiler kjører opp og ned med hjelpemateriell. Skjorteløse menn bærer på store bunker av bambus, mens enslige barn vandrer på jakt etter mat, penger eller noe å gjøre. Det kryr av paraplyer for å beskytte mot den sterke solen eller det kraftige regnværet – det finnes ingen mellomting.

Dette fremmede stedet er Shawkats hjem nå, sammen med mer enn 300.000 andre nyankomne rohingya-barn – de fleste svært traumatiserte. Jeg har i løpet av de siste ukene intervjuet over 20 rohingya-kvinner, menn og barn, om hva som skjedde i Myanmar og hvordan livet deres har blitt her i Bangladesh. Alle forteller de samme historiene, om dødelige angrep på landsbyer og en desperat flukt. Her er angst, fortvilelse og fortapte mennesker overalt.

Utdanning redder liv

Jeg har vært i mange humanitære kriser de siste fem årene, inkludert steder som Sør-Sudan, Irak og Afghanistan, men jeg har aldri sett noe som ligner dette. Hvor så mange mennesker – spesielt barn – er så synlig traumatisert og i smerte. Psykososial støtte må være en kritisk del av den humanitære responsen.

Organisasjoner som Redd Barna driver allerede flere terapeutiske lekegrupper for barn, men det som virkelig trengs er utdanning. Å gå på skole handler ikke bare om å lære. Det gir rutiner og en følelse av normalitet, et sted hvor barn kan få venner, leke og bare være barn. Det er også viktig for å beskytte barna mot utnyttelse, misbruk og menneskehandel. Likevel er det over 450.000 rohingya-barn i Bangladesh som ikke går på skole.

Å sikre at barn får tilgang til utdanning i humanitære kriser redder liv. Jeg har aldri vært sikrere på dette enn etter å ha sett de fortvilte ansiktene til disse barna.