Tilbake til forsiden
Postet 26.01.2016    |   Kategorier: Barns rettigheter

Når kidsa i slummen tar innersvingen på deg

Teknologi gjør det mulig å være en del av verden selv om du vokser opp under bølgeblikk og råtne planker.

Blogginnlegg

Foto: Lisa Brodshaug

En reise til det kjente ukjente

I fjor jobbet jeg med en film. Barna i filmen gir stafettpinnen til verdens ledere og ber dem sette i gang å løpe - for å innfri løftet de ga i FN i september i fjor. Da sa nemlig verdens ledere at om femten år skal ingen barn skal dø av årsaker som kan forhindres.

Da filmopptakene skulle gjøres, var det ikke budsjett til at jeg kunne bli med til Zanzibar, Jordan og India, så jeg sendte filmteamet fra Klikkmonster av gårde mens jeg selv ble igjen på kontoret i Oslo og koordinerte det hele derfra.

Når jeg i desember skulle på jobbmøter i New Delhi, var det en ypperlig anledning til å besøke de tre barna fra herfra som er med i filmen og vise dem det ferdige produktet.

Så jeg tar med en ipad, en minnepinne og mine beste intensjoner og drar inn i slumområdet hvor barna bor. Tanken er å gjøre et slags «metaprosjekt», hvor jeg filmer dem mens de ser filmen og fanger reaksjonene deres.

Se FN-filmen "Time to start running" her
(produsert av Klikkmonster)

Starstruck

En torsdag ettermiddag før jul tråkker jeg meg gjennom skitt og søppel på vei til barnas hjem. Magre katter og skabbete bikkjer tasser mellom og inni skurene, barn løper barbeinte rundt og noen gjør sitt fornødne der de måtte finne det for godt. Stanken er påtrengende, og mens jeg dytter nesa ned i sjalet jeg har rundt halsen, lurer jeg på hvordan i all verden det kan bli folk av barna som bor sånn.

Møtet med de to brødrene Imraan (17) og Faizan (13) i slumområdet Jahangirpuri blir varmt og fint, men også rart. Jeg syns jo jeg kjenner de to gutta så godt, siden jeg har sett så mange filmklipp av dem. De har jo aldri møtt meg, men tar i mot meg som en gammel kjenning likevel.

Inne i pappaens bittelille butikk sitter vi tett sammen mens søsteren serverer te og kjeks. Jeg har med meg norsk melkesjokolade og bilde av brødrene som poserer sammen med fotograf Carl-Magnus og fotograf Kjartan. Men før jeg rekker å gi dem bildet, ser jeg de samme bildene på pc-skjermen som står godt plantet mellom farens vareutvalg av elektroniske artikler.

De sitter høflig og ser på den to minutter lange filmen, legger deretter ipaden fra seg. Jeg spør hva de syns, om det var fint å se filmen. «Vi har allerede sett den mange ganger”, sier Imraan med et skjevt smil. “Hvor?», sier jeg, ørlitegranne paff. “We just googled it», sier lillebror Faizan. Jeg gir dem minnepinnen med filmen, og de parerer med at de allerede har lastet den den på minnepinne også, og vist den til vennene sine. Imraan spør om han lettest kan nå meg på Facebook eller på epost. Selvfølgelig spør han om det! Teknologien har gjort det mulig for disse unga å være en del av verden, til tross for at de vokser opp bak bølgeblikk og råtne planker.



Foto: Lisa BrodshaugSlumområdet Jahangirpuri ligger nord i New Dehli.

Lærer å ta styringa

Imraan, Faizan og Aradhana ble valgt ut til å være med i filmen fordi de allerede er deltagere i Redd Barnas «Local to global»-prosjekt. Barna trenes i å bli trygge mennesker med kunnskap om rettighetene sine. De lærer problemløsning, å ta ansvar og hvordan de kan påvirke omgivelsene sine. Imraan forteller meg at han tok grep da læreren ikke møtte opp til timene. Ved å mobilisere klassen og motivere dem for selvlæring, samt å skrive et velformulert brev til rektor, ble saken løst på en måte som kom alle til gode. Rektoren har berømmet Imraan for måten han tok ledelsen på. Det er tydelig at lillebror Faizan beundrer storebroren. Han er også blitt elevrepresentant i sin klasse.

Foto: Lisa BrodshaugSøppel og kloakk preger gatebildet.
«Disse barna har vært med på Redd Barnas opplæring og aktiviteter i mange år. Vi ser hvordan de vokser seg sterke og uavhengige, at de tør å heve røsten og kreve sine rettigheter. »Shamaila, Save the Children India

Ferden går videre til Azadpur ca. 4 kilometer unna. 17 år gamle Aradhana finner jeg etter å ha blitt ført gjennom en labyrint av mørke ganger mellom bølgeblikk og betong. Det er så trangt at jeg må gå sidelengs for ikke å dulte borti stiger og trapper, stabler av kjeler eller damer som sitter på huk og lager mat. På et mørkt rom som måler toppen fire kvadratmeter møter jeg Aradhana. Hun er nydusjet og har på seg en nydelig, blomstrete kjole. Smilet er blendende hvitt og øynene tindrer bak et tynt slør av sjenerthet. Igjen slås jeg av dette: hvordan kan disse barna, som vokser opp midt i skitt og møkk, utstråle en slik verdighet og styrke?

Aradhana har også sett filmen via YouTube. Hun er stolt og glad for å være med i filmen, men syns det er litt vanskelig å se hva filmen kan gjøre med hennes og andres situasjon i slummen.

Akkurat det syns jeg også at er utfordrende å forklare. Filmen er først og fremst et politisk verktøy for å påvirke verdens ledere til å ta ansvar for løftet de ga i FN i september. Det er tema for en annen bloggpost jeg jobber med!

Foto: Lisa BrodshaugAradhana (17) på taket der hun bor, i slumområdet Azadpur.
«Teknologien har gjort det mulig for disse unga å være en del av verden, til tross for at de vokser opp bak bølgeblikk og råtne planker.»Lisa Brodshaug
Foto: Lisa BrodshaugDet er kidsa som ruler. Bistandskjerringer er bare passive tilskuere.

Video fra besøket mitt i Jahangirpuri og Azadpur

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym