Tilbake til forsiden
Postet 11.07.2017    |   Kategorier: Barns rettigheter

Min Olav

Som barn likte jeg veldig godt å snakke med de voksne. I voksen alder har jeg lurt på hvorfor, og har kommet fram til at voksne stiller deg spørsmål som får deg til å reflektere.

Blogginnlegg

Så lenge jeg kan huske så har jeg alltid vært nysgjerrig på hvorfor ting er som de er. Ikke hva de er, men hva årsaken til at det er som de er. Olav, mannen til venstre, han var veldig glad i meg, Han kjøpte alltid is til meg, stilte meg mange spørsmål, og vi hadde morsomme samtaler. Hver måned fikk jeg Donald Duck-blad i posten som han betalte for. Hvorfor han var så glad i meg vet jeg ikke, men han var utrolig snill. Som en bestefar. Dette bildet ble tatt noen uker før lillebroren min ble født, og jeg viser her hvor liten han kommer til å være når jeg får truffet lillebror for første gang.

Jeg har valgt dette minnet fordi Olav var den første som viste interesse for meg, bortsett fra familien min. Han var min første norske venn, og bestefar. Jeg tror han var ensom, og hadde ikke egne barnebarn, en perfekt match. Jeg som hadde bodd kun ett år i Norge på dette tidspunktet husker at flere av barna ikke ville leke med meg fordi jeg ikke kunne snakke språket så godt. Med Olav så holdt det å spise is, bla i Donald-bladet og veksle de få ordene jeg kunne. Alle barn vil bli sett, hørt, elsket. Olav ga meg dette, og helt frivillig. Denne mannen ga meg den første opplevelsen av kjærlighet utenfor min kjernefamilie, og hver gang jeg ser dette bildet blir jeg påminnet om at menneskelig relasjon omhandler å se hverandre, lytte til hverandre og ikke minst, verdsette hverandre.

«Alle barn vil bli sett, hørt, elsket. »Isabelle Davodi


Barn på flukt er de mest sårbare. De har ingen kontroll på avgjørelsene som blir tatt for dem. De har null kontroll på hvilke konsekvenser flukten medfører, samtidig som de er utsatte for hendelser ingen barn har verktøy til å håndtere. De blir utsatt for situasjoner hvor frykt blir en kronisk følelse. De ser sine foreldre redde, deres trygghetssystem. En vanlig bivirkning av familier som er på flukt er omsorgssvikt. Mor, far eller for en del barn som bare har en av foreldrene med seg har ikke trygghetsrammene andre barn har. De blir utsatt for en verden som ikke er forståelig for dem. Behovene deres blir ikke møtt av foreldrene, fordi foreldrene også lever i konstant frykt. Å ikke bli sett, hørt eller føle trygghet medfører sterke traumatiske opplevelser for barn.

«Å ikke bli sett, hørt eller føle trygghet medfører sterke traumatiske opplevelser for barn.»Isabelle Davodi


Jeg har jobbet som kulturtolk for Leger Uten Grenser, ett år i Hellas. Jeg har vært vitne til at mange barn blir apatiske, nummen, og i tilstander hvor de ikke gjør annet enn å bare føle smerte, men som regel stille smerte. Flere av dem kopierer foreldrenes sinnstilstand og er frustrerte, sinte og redde. Vi mennesker er tilpasningsdyktige, og har styrken til å overkomme mange traumatiske hendelser, men da må vi kunne ha sterke verktøy. Barn har ikke utviklet disse verktøyene. For barn å være utsatt for traumatiske hendelser kan medføre langvarige psykiske problemer.

Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #BarndomBetyrAlt

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym