Tilbake til forsiden
Postet 17.12.2015    |   Kategorier: Barns rettigheter

La alle barn i verden få det like godt som meg...

Flyet fra Beirut går midt på natten og er fullt av småbarnsfamilier. Ungene er trøtte, sutrer og gråter og snubler ned langs midtgangen, mens foreldrene etter beste evne trøster og forsøker å få alle på plass i setene sine. De hvite posene med blå skrift de alle bærer, viser at de er flyktninger.

Blogginnlegg

Foto: Line Hegna

Jeg er på vei hjem til mine barn som jeg vet ligger trygt og godt i en varm seng og sover. Mens flyet tar av og jeg lukker øynene for å sove med lyden av barnegråt i bakgrunnen, begynner godnattsangen å gå i hodet mitt; La alle barn i verden få det like godt som meg...

«La alle barn i verden få det like godt som meg...»


IOM står det på posene. International Organisation of Migration hjelper mennesker som etter omfattende intervjuer har sluppet gjennom nåløyet som kvoteflyktninger, å reise til landet som har sagt at de vil ta dem i mot. Syriske flyktninger som reiser fra Libanon med IOM har trukket vinnerloddet. De har fått en billett ut av en håpløs tilværelse under vanskelige forhold, og de kommer ikke til å sette livet på spill under flukt over Middelhavet.

De siste dagene har jeg besøkt flyktningfamilier som bor i teltleirer i Bekaa-dalen bare noen få kilometere fra grensen til Syria. Ved foten av fjellene som markerer grensen til landet de har flyktet fra, møtte jeg familier fra Raqqa, byen som nå er beleiret av IS. Chaola er 30 år, er i Libanon på tredje året sammen med mannen sin og tre døtre. Den yngste er bare 10 dager. Hun betalte en libanesisk jordmor for å ta imot barnet. Siden har hun ikke hatt noen helseoppfølging. Mens vi snakker sammen, kommer det fram at hun har en fjerde datter. Jenta på fem, som løper inn og ut av teltet der vi sitter og snakker ved siden av den sovende babyen i en provisorisk vogge, har en tvillingsøster. Hun er igjen i Raqqa. Chaola vil ikke snakke om det. Jeg kan bare forestille meg hvor vondt det gjør.

Foto: Line Hegna

Syriske flyktninger i Libanon bor i uformelle teltleirer, uferdige bygninger, garasjer og trange leiligheter. Uten formelt lov til å jobbe, har de begrenset og ustabil inntekt. Riktignok har de kommet i trygghet fra krigshandlingen, men de har lite mat og dårlig helsetilbud. Over 200 000 av flyktningbarna går ikke på skole. Mange er utsatte for barnearbeid, vold og manglende omsorg.

Hjemme snakker vi om en flyktningkrise. 30 000 mennesker har kommet til Norge i år, og anslagene for neste år er omtrent det samme. De neste tre årene skal vi i tillegg ta i mot 8 000 kvoteflyktninger. Debatten går høyt om hvordan vi, i et av verdens rikeste og fredeligste land, skal klare å håndtere det.

Situasjonen i Libanon setter det hele i perspektiv. Med en befolkning på 4,5 millioner, har landet tatt i mot over 1,2 millioner. Det er helt åpenbart at landet selv med sin beste vilje og bistand fra land som Norge, ikke klarer å gi flyktningene det de trenger av trygghet og grunnleggende tjenester. Den virkelige flyktningkrisen utspiller seg ikke i Europa eller i Norge. Den er i Syrias naboland.

Mens flyet fra Beirut til Istanbul var fullt av kvoteflyktninger på vei til en ukjent framtid i et nytt land, blir bare én familie med på flyet videre til Norge. De kommer snart til våre nabolag. Jeg håper de får det bra. At barna blir godt tatt i mot, at de får venner og blir invitert i bursdager. At vi inkluderer dem i fellesskapet og tenker på dem som våre barn.

Jeg kom vel hjem også fra denne reisen. Hjemme ventet mine barn, og denne kvelden sang jeg en godnattsang jeg ikke hadde sunget på lenge. La alle barn i verden få det like godt som meg...

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym