At Norge ønsker å returnere asylsøkere med endelig avslag er legitimt og nødvendig for at asylinstituttet skal fungere. Men blir dette forslaget stående vil dette svekke den troverdigheten Høyre har som en sterk aktør for global utvikling, og føre partiet tilbake til en utdatert praksis med betinget bistand som verken er målrettet, fattigdomsorientert eller effektiv.

Betingelser gir dyr og dårlig bistand

Det er ingen forskning som underbygger at det er effektiv bistand å stille betingelser tuftet på donorlandets interesser. Tvert imot er det flere eksempler på at bistandsbetingelser som skal tilgodese donorers egeninteresser fungerer dårlig og undergraver bistandens effektivitet og resultater. Et eksempel er fra evalueringen av den norske Afghanistaninnsatsen, hvor militære hensyn tidvis la avgjørende føringer for bistand, og førte til at mål og virkemidler til dels var i konflikt med hverandre. Selv om det har vært framgang på helse- og utdanningsfronten i Afghanistan, har landet på få år blitt et av verdens mest bistandsavhengige, med omfattende korrupsjonsproblemer. Et annet eksempel på mislykkede betingelser er når bistand knyttes til kjøp av varer eller tjenester fra selskaper i donorlandet – her blir bistanden både dyrere og kan i noen tilfeller undergrave lokale markeder.

Programforslaget er i tillegg på kollisjonskurs med Høyres egen utenriksminister Børge Brende, som sier at Norge skal få mest mulig ut av hver bistandskrone. Betinget bistand er dyrt. Verdier på 10-20 prosent av den totale bistanden går tapt på grunn av uforutsigbar og ustabil bistand, og donorlandene som har høyest tap er også de som tettest kobler bistand og betingelser. Bistand i bytte mot returavtale vil for eksempel kunne føre til at mangeårige bistandsprogram blir kuttet midtveis i perioden, fordi en returavtale ikke går i orden.

Er Høyre uenige med Høyre om hovedmålet med bistanden?

Å bruke norsk bistand som forhandlingskort for å få på plass returavtaler vil nødvendigvis føre til at innvandringspolitiske hensyn legger føringer for bistanden. Slik skal det ikke være. Høyre har selv vært kritiske til betingelser basert på egeninteresser. I sitt utviklingspolitiske dokument fra 2012 sa de at «betingelser knyttet til bistanden [må] fristilles fra giverlandenes egeninteresser».

Bistanden skal være behovsrettet og forutsigbar og gå til fattigdomsbekjempelse og utvikling. Dette gjentok utenriksminister Børge Brende i Stortinget 1. februar hvor han sa at «hovedmålet med norsk bistand er fattigdomsbekjempelse». Det klinger derfor ekstra hult når Høyre nå går inn for en politikk som straffer en svært fattig befolkning med stort behov for ekstern hjelp fordi landets myndigheter ikke inngår returavtaler. Med forslaget beveger Høyre seg bort fra fattigdomskriteriet. Politikken vil for eksempel ramme et lands utdanningssektor og helsetilbud, noe som fører til dårligere levekår og framtidsutsikter for de fattigste.

Denne politikken undergraver altså det norske bidraget til FNs bærekraftsagenda, som slår fast at verden skal avskaffe fattigdom innen 2030. Høyres statsminister Erna Solberg har en sentral internasjonal rolle for å bidra til dette, og regjeringen har gjentatte ganger slått fast at Norge skal være en forkjemper for arbeidet.

Funker det som innvandringspolitisk pressmiddel?

Ikke nok med at det gir dårlig bistand – de få eksemplene som finnes tyder også på at det heller ikke fungerer som returfremmende virkemiddel. Selv om bistanden er livsviktig for de fattigste og mest marginaliserte, så utgjør den en svært liten del av de fleste utviklingslands budsjetter. Effekten som pressmiddel virker derfor å være liten.

CONCORD Europe, som hvert år måler bistandseffektivitet i Europa, viser for eksempel til kuttet i bistand fra Nederland til Ghana som nettopp ble gjennomført for å presse ghanesiske myndigheter til å ta imot flere returnerte asylsøkere. Her viste evalueringen at trekk i budsjettstøtte blant annet ikke hadde ønsket effekt på returer.

Høyrepolitikere som jakter på returfremmende virkemidler bør derfor finne sine virkemidler i asylpolitikkens verktøykasse – ikke i bistandspolitikken. Både skattebetalere, givere, og ikke minst de menneskene som lever i ekstrem fattigdom, er tjent med at bistanden er mest mulig effektiv. Høyre bør ha dette fremst i pannebrasken når ny politikk utvikles. Istedenfor virker det som om Høyre har glemt å stille seg to viktige spørsmål før de gikk inn for bistand-mot-retur: Er det god bistand? Og er det god returfremmende politikk? Vi mener svaret på begge er nei, og ber innstendig Høyre om å skrote forslaget under helgas landsmøte.

*Dette blogginnlegget er en lengre versjon av dette innlegget publisert i Aftenposten 11. mars 2017:
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Bistand-i-bytte-mot-returavtaler-er-darlig-bistand--Gunvor-Knag-Fylkesnes-616799b.html