Tilbake til forsiden
Postet 01.08.2017

Jeg satte lørdagsgodteriet mitt i halsen. Det jeg så grep hjertet mitt så enormt

Hvorfor blir drømmene våre om å redde verden mindre når vi blir større?

Blogginnlegg

Der satt de, under bakken. Kloakkbarn, kalte mannen på TV dem. Om dagen jaktet de mat, og kvelden sniffet de lim for å slippe unna virkeligheten. De så redde ut, de var møkkete i fjeset. Så fikk vi se slottet som den tidligere herskeren Ceausescu bodde i. Marmor, gull og andre vakre materialer prydet veggene. Kontrastene var slående. Jeg satte lørdagsgodteriet mitt i halsen. Det jeg så grep hjertet mitt så enormt. Der satt de, under bakken. Magefølelsen var enormt vond. Jeg kunne ikke på det tidspunktet ordet urettferdighet, men det var mitt første møte med den.

Da jeg sa ja til å være med i kampanjen #barnbetyralt innebar det å reise tilbake til min barndom. Jeg er født i 1994. Den gang var det ikke noe som het pappapermisjon, men Norge var et rikt land og det var gode stønader for foreldre å få. Jeg er blitt fortalt at jeg kom til verden fordi mamma var på det siste året sitt på lærerhøyskolen, og visstnok var det ekstra gunstig å få barn i forbindelse med det. Jaja. Jeg vet jeg var sterkt ønsket, så det går fint om motivene til mamma og pappa var delte. Jeg fulgte med, og jeg var særlig interessert i hva som gjorde at noen barn i verden fikk ha det så bra, mens andre sultet. Det var så komplekst. Og så uforståelig. Jeg husker spesielt godt Kristin Halvorsen, som skulle sørge for at barn ikke lenger var fattige med et «pennestrøk». Jeg lurte på om hun hadde en eller annen magisk penn, og i så fall kunne hun jo også tatt med den pennen til Afrika.

Lar vi oss gripe, fortsatt? Eller er det «bare slik verden er»? Det kan virke som om at etter hvert som man blir eldre, så aksepterer man urettferdigheten. Det blir på en måte naturlig at noen ikke har tilgang til rent vann eller mat. Å bli gravid i enkelte land er en risikosport, mens i Norge er det å få friske barn nesten en selvfølgelighet.

For etter hvert som man blir eldre, aksepterer man bare urettferdigheten. Det er dessverre sånn det er. Og det er ganske ironisk, for etter hvert som man blir større, så er det akkurat som om man føler seg mindre, og det henger jo ikke helt på greip. Hvorfor blir drømmene våre om å redde verden mindre når vi blir større? Det er paradoksalt, for samfunnet vårt er konstruert slik at det er voksne som har makten.

Miss Saigon er en musikal som handler om Vietnamkrigen. En av de amerikanske soldatene dro tilbake til Saigon etter at krigen var over og så alle barna som var etterlatt i fattigdom og nød. Han synger «A war isn´t over when it i ends, some pictures never leave your mind.» På samme måte ender kanskje ikke en flukt, når flukten er over.

For selv om eimen av lukta til flyktningleirene fortsatt er i Hellas og Tyrkia, kan det finnes triggere i Norge også. Og følelsen av å være inneklemt mellom hundre voksne på en båt midt i Middelhavet kan også komme selv om man er i Norge.

Vi vet at barn som har vært på flukt er i en sårbar situasjon. Og at innvandrerbarn gjerne blir offer for barnefattigdom. Oprah hadde en gang et program som behandlet spørsmålet om hva man gjør med de soldatene som returnerer fra Irak- krigen. Hun sa: Det spiller ingen rolle om du er for eller imot krigen, om du er republikaner eller demokrat. Dette handler om mennesker.

Kan vi overføre noe av dette til Norge? Innvandringsdebatten til side. Hva gjør vi med de som har kommet? Å integrere betyr å blande sammen, og jeg tror at min generasjon er god på det vi som har vokst opp med Mustafaer og Alia-er i klassen vår.
Kanskje kan du ta med deg et ekstra barn i bilen på vei til fotballtrening? Kanskje kan du informere læreren om at det finnes organisasjoner i Norge som for eksempel tilbyr gratis ferie? Røde Kors og Blå Kors for å nevne noen få.
Det finnes ingen andre, det er bare oss, har Lindis Hurum skrevet. Vi må begynne å oppføre oss sånn også.

Jeg ber norske politikere sørge for at de glemte barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #BarndomBetyrAlt

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym