Tilbake til forsiden
Postet 26.07.2017

Jeg hadde en eventyrlig barndom i trygge Norge

Men ikke alle eventyr har en like lykkelig slutt.

Blogginnlegg

Barndom for meg var et eventyr der min nysgjerrighet fikk fritt utløp; alt var spennende, alt var tilgjengelig og kunne utforskes, fordi jeg vokste opp i kongeriket Norge og på bygda Filtvet. Ikke bare var vi trygge fordi det var fred i landet, det var også frie tøyler fordi de som styrte ga oss rett til å gjøre det vi ønsket. Vi utforsket skogen, havet og landsbygda alene fra alderen på bildet og ikke minst hadde jeg et sted å løpe innom hver gang jeg var sulten. Der hersket mamma og Pappa, mens de styrte huset med en streng, men mild hånd. Det jeg var mest redd for var uhyrer som «nøkken», «huldra» og «tusser» i skogen, samt rykte om at skogens prins Gaupa hadde fått barn en sommer.

Siden vår lille bygd lå nedenfor den store trylleskogen og rett ved havet, tok familiene i nabolaget vårt med seg barna på oppdagelsesferd. En av mine beste minner er når vi dro til den magiske fossen for å grille, mens vi utforsket hver krik og krok som små apekatter. Apekatt var mitt kallenavn da jeg var mer i trærne enn på bakken og ikke lot en eneste stein være usnudd. Nysgjerrigheten min styrte.

Som 9 åring fikk familien et fadderbarn fra et kongerike på andre siden av kloden kalt «Den Dominikanske Republikk» og vi utvekslet brev iherdig i noen år. Så kom brevet; lille Sandy på 6 år hadde forsvunnet fordi han måtte flykte fra et «monster» kalt tsunami og det var slutt på brevene. Møte med nye kulturer og land der barna hadde andre farger enn meg, snakket andre tunger og kjempet mot andre farer, var både spennende og skremmende. Som nysgjerrig liten apekatt spurte jeg ofte spørsmålet hvorfor? Hvorfor ble Sandy borte og hvorfor er noen uten hjem?

Jeg vokste opp i mitt eventyr tross våre utfordringer og jeg hadde et hjem, mat, foreldre og mennesker rundt meg som hadde muligheten til å forme meg. Dette privilegiet har de færreste barn på jorda og ingen barn har søkt om hvor de ønsker å bli født. Voksne velger å flykte, uansett hva grunnen skulle være; krig, sult, naturkatastrofe eller søken på et «bedre» liv, men barna har ikke noe valg.

Ferden de setter ut på med barna på slep er både farefylt og skremmende, med fatale konsekvenser for mange, som lille Ahmad Jan som jeg møtte på Lesvos. Siden jeg hadde vært i kongeriket Afghanistan et år med Leger Uten Grenser, kunne jeg dari og spurte hvordan det gikk. Han lyste opp og skravlet i vei, men jeg stoppet han og sa, «jeg kan bare litt». «Hvor er foreldrene dine?», spurte jeg og jeg glemmer aldri hans reaksjon; den lille gutten med slitt Ronaldo skjorte kikket ned på skrå mot høyre og sparket en stor stein i grusen. De hadde forsvunnet på deres skumle ferd over det store havet fra et annet kongerike. Når noen når vårt land bør de bli møtt med vennlighet og muligheter. Alle barn på jorda fortjener en eventyrlig barndom, med noen farer på veien og mange lærdommer, men hvor de som bærer på gode verdier og utfører gode handlinger, smiler til slutt. Ikke som lille Ahmad Jan som står uten foreldre, alene i verden.

Jeg ber norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent! #barndombetyralt

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym