Tilbake til forsiden
Postet 28.07.2017

Jeg forstod alvoret i øynene til foreldrene mine da vi måtte flykte fra Syria

Jeg ble plutselig tvunget til å bli voksen og legge barndommen bort.

Blogginnlegg

På dette bilde er jeg ikke mer enn 4 år gammel og får møte julenissen for første gang. Den gang var jeg en bekymringsfri 4-åring, slik barn skal være, selv om jeg var litt redd for julenissen.

Den gangen tok jeg alt for gitt, men etterhvert som jeg ble eldre forsto jeg og så urettferdighet rundt meg. At de grunnleggende frihetene ikke gjelder for alle. I Syria var mitt morsmål forbudt, selv om kurdisk var det eneste jeg kunne. Man kunne ikke skrive eller si hva man ville, og i alle fall ikke noe som var kritisk til de som styrer. Men jeg skjønte ikke alvoret i alt dette, for jeg var jo et barn.

Man skal ikke forvente at barn venner seg til flukt og frykt. For selv om jeg forsto alvoret i øynene til foreldrene mine da vi måtte flykte fra Syria, ble jeg likevel sint på faren min for at vi måtte dra fra alle vennene mine, hele barndommen min og pakke det lille vi hadde igjen i en ryggsekk og flykte.

Dette var prisen for vår frihet og det var verdt det.

Barn på flukt blir tvunget til å bli voksne og legge barndommen bort. Uvisshet, frykt og ustabilitet gjør at barn slutter å være barn. Jeg måtte det jeg også da vi var på flukt, jeg gjorde det for å støtte mine foreldre og vise mine søsken at storebror alltid skulle passe på dem.

Derfor ber jeg norske politikere sørge for at barna får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent!

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym