Jeg dro ned til Aten for å jobbe med barn. Likevel ble jeg sjokkert over hvor mange barn som faktisk var der. Alt for mange barn. Det gjorde inntrykk. Til tross for at jeg lenge har engasjert meg for flyktningbarna, har jeg visst aldri helt tatt innover meg virkeligheten bak tallene og bildene som når meg gjennom mediene. Jeg tror man aldri klarer å forestille seg hvilken elendig situasjon disse barna befinner seg i, rett og slett fordi det er for vondt. Men når jeg stod der selv, innpakket i ull fordi de var kaldt, og ingen av barna hadde sokker eller gode sko, da fikk jeg en anelse av hva disse barna må holde ut. Men bare en anelse.

Dårlige sko er kanskje disse barnas minste bekymring. Det at kostholdet deres hovedsakelig består av fabrikkproduserte sjokoladecroissanter, er nok også noe som bekymrer meg mer enn dem. For disse barna er det tanker krig, flukt og fremtid som opptar dem. Tegningene av bomber, blødende mennesker og overfylte båter sier sitt. Små barn bygger gevær av duploklossene. Mange av barna er urolige. Enda flere er slitne, de smiler mindre og mindre for hver dag som går. Selv om få av de kan engelsk, er det likevel én setning som de har lært seg: ”Do you know about the border?”

Men jeg vet lite. Grensa er og blir stengt, det skjer ingen ting. Og det er heller ikke så mange som snakker om det. Flyktningene arrangerer fredelige demonstrasjoner jevnlig, men et par googlesøk forteller meg at dette ikke har fått særlig oppmerksomhet, verken i Norge eller i utlandet. Ikke engang mandagens besøk av vår egen innvandringsminister fikk norske medier til å sette lys på forholdene i Aten. Hva skal til? Når skal Europa åpne øynene og se at det foregår en humanitær tragedie, innenfor våre egne grenser?

Selv om jeg kun jobbet i Aten i en måned, har jeg blitt kjent med så mange barn. Og til tross for at jeg fortviler over forholdene de lever under, har det ikke bare vært trist. Jeg har smilt, ledd, sunget og danset hver eneste dag. For selv om de bærer på mye tungt, er de faktisk bare barn, akkurat som alle andre. Barn som elsker å tegne, som heier på Real Madrid og som jubler av glede når jeg setter på Justin Bieber. De er ingen trussel. De er ikke et problem. De er kun uheldige barn som ble født inn i krig, og som nå ønsker seg et trygt sted å bo. Flyktningleirene i Aten er ikke trygge. Forholdene er umenneskelige. Jeg aksepterer ikke at Europa lukker øynene for dette. Noe må skje.