Tilbake til forsiden
Postet 22.06.2015    |   Kategorier: Barns rettigheter

Hvem skal finansiere vår felles fremtid?

Om noen måneder skal verdens ledere enes om tidenes mest ambisiøse prosjekt: Avskaffe fattigdom og sikre bærekraftig utvikling. Men fortsatt er det uklart hvem som skal betale.

Blogginnlegg

Du har kanskje hørt historien om at FNs tusenårsmål ble skrevet på en serviett av daværende leder Kofi Annan? Denne gangen har FN gått mer iherdig til verks. Millioner av mennesker verden over, politikere, sivilsamfunn og privatpersoner har fått muligheten til å komme med innspill til den såkalte post-2015 agendaen, som går ut på å fullføre tusenårsmålene og litt til, nemlig utrydde fattigdom og sikre en bærekraftig utvikling – innen 2030.

Mangel på forpliktelser

De nye FN-målene teller nå 17 i tallet og ambisjonene er skyhøye, men det må de også være. Når vi vet at 6.6 millioner barn fortsatt dør verden over av sykdommer som lett kunne vært forhindret, og hele 58 millioner barn fortsatt ikke har en skole å gå til, da kreves ambisjoner, men også penger for at ambisjonene ikke bare blir ord på et papir.



Og det siste viser seg å være lettere sagt enn gjort.



I over åtte måneder har alle FN-landene møttes for å finne ut hvem som tar regninga. Skal rike land betale mer gjennom bistand? Og hvordan skal fattige land egentlig få inn mer penger i statskassa – er det mer og bedre skattelegging, eller sterkere internasjonalt samarbeid som må på plass? Alt dette og mer til skal land bli enige om på et stort toppmøte om finansiering for utvikling i Addis Abeba i midten av juli.



I forrige uke møttes FN-landene i New York for å fullføre siste forhandlingsrunde før konferansen. Sammen med Guyana leder Norge disse forhandlingene og deres ønske var at man skulle komme til enighet om et sluttdokument innen fredag i forrige uke. Forhandlingene strakte seg likevel inn i de sene nattetimer helgen igjennom, og i dag mandag er det fortsatt usikkert om landene klarer å bli enige.



For uenighetene er fortsatt mange, og det er en velkjent historie hvor nord står mot sør, rike mot fattige land. G77, som består av både de aller fattigste landene og mellominntektsland som Brasil og Sør-Afrika, mener de rike landene, som USA og EU må gi mer i forhandlingene, både på områder som bistand, kapitalflukt og handel. Samtidig krever de rike landene at utviklingslandene skal ta mer ansvar for å øke sine egne nasjonale ressurser.

Foto: Jane Hahn/ Redd Barna

«Hvis du ikke sitter ved bordet, er du på menyen»

En av de aller største kampene om hvordan utvikling skal finansieres dreier seg om internasjonalt skattesamarbeid. For selv om utviklingslandene kan bli bedre til å finansiere sin egen utvikling gjennom å etablere bedre skattesystemer og øke skatteinntektene, er det slik i dag at disse landene går glipp av store skatteinntekter fordi selskaper og privatpersoner flytter kapital ulovlig ut av landene. Faktisk utgjør ulovlig kapitalflukt de mangedobbelte av offisiell bistand, og omfanget øker. Dette er penger som – om de hadde blitt skattlagt i utviklingslandene – ville utgjøre et enormt bidrag til lands finansiering av sektorer som helse, utdanning og beskyttelse av barn.



Men i dag er det slik internasjonalt at spørsmål rundt skatt og kapitalflukt foregår i fora som OECD og EU, hvor utviklingslandene ikke får delta på lik linje med de rike landene. Så selv om det er de som i størst grad merker konsekvensene av ulovlig kapitalflukt har de svært begrenset mulighet til å påvirke løsningene. Som lederen av Tax Justice Network Africa, Alvin Mosioma sa da han deltok via videolink på et seminar Redd Barna arrangerte for to uker tilbake: «If you are not at the table, you are on the menu». Derfor er det viktig at man i forhandlingene om finansiering for utvikling i FN blir enige om å opprette et internasjonalt mellomstatlig organ hvor alle landene deltar på like premisser og som kan styrke det internasjonale skattesamarbeidet og begrense den ulovlige kapitalflukten. Det vil være et svært viktig skritt på veien for å sikre at alle land har nok penger til å finansiere de nye bærekraftsmålene.

Foto: Eurodad

Så nå er det bare å krysse fingrene for at FNs medlemsland blir enige – ikke bare om ambisjonene, men også om hvordan de skal finansieres. Det må til skal man sikre ikke bare vår, men også fremtidige generasjoners fremtid.

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym