Tilbake til forsiden
Postet 26.07.2017    |   Kategorier: Barns rettigheter

Heldigvis var jeg på et kjent, trygt sted da jeg mistet mamma

Slik er det ikke for alle.

Blogginnlegg

En gang da jeg var liten gikk jeg meg bort på kjøpesenteret. I det ene øyeblikket var mamma der, i det neste var hun borte.

Jeg var fire-fem år gammel, og selv om jeg hadde vært på kjøpesenteret mange ganger før, kjentes det plutselig både ukjent og utrygt ut. Jeg var alene. Jeg var helt alene i hele verden, og jeg var redd.

En litt eldre dame kom bort til meg og spurte om jeg hadde mistet mammaen min. Jeg var helt lammet av frykt og sto bare rett opp og ned mens jeg gråt. Jeg gråt og gråt og klarte verken nikke med hodet eller hviske frem et lite ja.

Dette er over 20 år siden, men det er som om jeg kan kjenne den lammende frykten og de raske hjerteslagene den dag i dag.

Hun stilte meg ulike spørsmål, gjentatte ganger, men jeg svarte ikke på noen av dem. Jeg klarte ikke. Hun ble værende likevel. Hun så at jeg var redd. Hun så meg, og hun ble hos meg. Til slutt tok hun hånden min og sa at vi skulle gå og se om vi fant mamma.

Denne historien endte, som slike kjøpesenterhistorier ofte gjør. Da vi fant mamma hadde jeg vært veldig glad, for da var jeg ikke alene i verden likevel. Men mamma har fortalt at jeg hele resten av den dagen hadde vært redd og holdt meg så nærme henne som mulig.

Sånn rent objektivt sett var det ingenting å være redd for den dagen på det ikke altfor store, og for meg egentlig kjente, kjøpesenteret Down Town i Porsgrunn, byen jeg vokste opp i. Likevel sitter altså følelsene fra den dagen fremdeles friskt i minnet.

Heldigvis var jeg nettopp der, på dette kjente, trygge kjøpesenteret. Heldigvis var det noen som så meg og tok vare på meg. Heldigvis varte hele opplevelsen i maks en time.

Mange barn i dag er ikke så heldige. I inngangen til dette året var over 30 millioner barn på flukt fra krig og konflikt. Mange kommer bort fra eller mister foreldrene sine og trygge omsorgspersoner. De bor i overfylte flyktningleirer og bærer på vonde minner. Noen barn kommer på flukt til Norge. De håper på å finne trygghet og en fremtid her. Men for mange av barna blir hverdagen i Norge preget av enda mer venting og stor usikkerhet.

De, i motsetning til meg den gangen på kjøpesenteret, lever i utrygge og ukjente omgivelser. Deres mamma eller pappa er ikke like i nærheten. Å leve i konstant redsel er hverdagen deres. Det er få eller ingen som ser dem og tar vare på dem.

Også i voksen alder har jeg kjent på følelsen av å gå meg bort, i meg selv, i sykdom og depresjon. Det har vært så mørkt noen ganger at jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å finne håp, mening eller livslyst igjen. At jeg har gått meg bort for alltid. Også da kjennes det ut som om jeg er helt alene i hele verden.

Heldigvis har jeg flinke folk rundt meg. Som holder meg oppe og bærer håpet og motet til å fortsette, for meg, når jeg ikke klarer å bære det selv. De ser meg, tar vare på meg og minner meg på at også dette skal gå over.

Det er menneskelig å trenge tilhørighet, å føle seg sett, forstått og oppleve at noen tåler hele deg, med alt du er og ikke er. Jeg har snakket med og snakker nesten daglig med folk som av ulike grunner har det vanskelig i livene sine. Mitt råd til dem er å finne noen de stoler på og snakke om det.

Barn som selv har flyktet forteller om gode minner og drømmer de har. Disse minnene og drømmene er ofte de samme som dem norske barn har. Forskjellen er at barn på flukt lever i uvisshet og frykt for hva som skal skje med dem.

Barn på flukt trenger trygghet, stabilitet og at noen tar dem i hånden og sier jeg er her, jeg skal bære håpet ditt, jeg skal holde motet ditt oppe, jeg ser deg og du er ikke alene i verden.

Barn på flukt er først og fremst barn. Og barndom, den betyr alt!

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym