Tilbake til forsiden
Postet 10.08.2016    |   Kategorier: Nødhjelp

Flyktninger i bølgebasseng

Det er fellesferie. Familien på fire har kjørt rundt om i det ganske land til ulike hoteller, fornøyelsesparker, restauranter og andre trivselsarenaer. Inntrykkene har stått i kø og vi har svampet de til oss. Umettelige har vi vært. Vi har spist like mange is som vi har kjørt mil og vår lille flokk har sikkert økt aksjeverdien til samtlige isleverandører her på bjerget i løpet av vår reise.

Blogginnlegg

Opprinnelig publisert i Adresseavisen 05.08.2016 og på Ståle Gerhardsens blogg.

Både liten og stor har kost seg noe veldig. Så mye kos, glede og gode minner (både med og uten filter og nedtellingsfunksjon) at vi går for en bonusrunde. Et ekstranummer. Den tjukke damen har ikke sunget enda. Vi drar bare hjemom for å bytte innhold i koffertene, smøre nye matpakker og sjekke at huset ikke er stjålet av feriekjeltringer som for eksempel Kasper, Jesper og/eller Jonatan. (Her om dagen ble vi faktisk bedt av politiet å se etter folk som tar bilder av hus i nabolaget, så vi ble brått både Hardy Guttene, Frøken Detektiv, Hercule Poirot og Jason Bourne der vi sto blåøyde i hagen. Men det er en annen historie.) Etter å ha tisset skvetten vår og fylt opp stasjonsvognen på nytt, kjørte vi (til lyden av Knutsen og Ludvigsen) for å hilse på familemedlemmer som bor litt lenger unna enn en svingom med el-sykkelen.

Målet for reisen var Steinkjer. Der de, i tillegg til å huse i overkant trivelige familiemedlemmer, også har bygget ut saga si og fått enda mer damp i opplegget. Jeg er heldig og får bli med det eldste avkommet på en full dag i bassenget. Vi rutsjer og hopper, svømmer, dykker, leker, ler og rutsjer litt til før vi spiser og hopper og, ja, du skjønner poenget. Full spiker fra vi dypper tåa i klor til huden vår ser mer ut som en boks svisker på gamlehjem enn hud. Midt oppi all denne trivselen og gleden blir jeg brått truffet av en bølge trist tomhet. Jeg står i det kompakte bølgebassenget og holder sjuåringen min litt over vannskorpa slik at hun ikke skal få vann i nesa. Vi ler og har det helt fabelaktig. Terningkast 6.

I det en av bølgene dytter kroppen min litt sånn lekende bortover i bassenget kjenner jeg at jeg plutselig ikke har krefter til å holde oppe ungen min. Jeg har jo det, men jeg blir lamslått. Og faktisk litt redd, om jeg skal være ærlig med meg selv. For på en brøkdel av et sekund er jeg i plutselig Middelhavet. Vannet er langt i fra varmt. Ingen av barna ler. Hylene er ikke frydefulle. Ingen har svømmebriller eller bikiniskille. Jeg må avbryte bølgeleken og lempe datteren min opp på bassengkanten. Jeg er trist. Vil riste av meg disse bildene, men samtidig ikke. Disse bildene må hverken jeg eller du eller noen andre glemme. Ikke før det ikke er en realitet at barn dør i Middelhavet.

Jeg vet hvorfor jeg fikk denne tomheten over meg. Jeg ble bare noen uker tidligere spurt av Redd Barna om jeg kunne bidra med et verk til deres sommeraktivitet som setter fokus på at selv om media ikke dekker flyktningekrisen like mye lenger, betyr det ikke at den ikke er der. Jeg hadde leverte mitt bidrag rett før jeg og min lille familie dro på ferietur.

Heldigvis bryter latteren til vannloppen jeg har med meg igjennom tomheten. Jeg var ikke i Middelhavet lenger. Vannet var kroppstemperert og det eneste ubehaget jeg hadde var litt klor i øynene. Ja, og det stikkende samvittighetssåret i hjertet. Sjuåringen syntes kanskje det var litt flaut at jeg ga henne en ekstra lang klem akkurat da, men det fikk hun tåle. Fy F**n hvor heldig jeg følte meg der og da. Trygge barn, trygt hjem (der politiet passer på så røverne ikke stjeler baksten min), trygg by, land og ja. Trygg alt. Jeg er heldig som får bekymre meg over bagateller. Som at vannsklia kan finne på å skrape litt i skulderbladene om jeg er uheldig, eller om jeg husket å fjerne posten fra postkassa før vi kjørte videre på bonusferierunden vår, eller om plommene på Rema holder mål. Det er både ekkelt og godt å kunne leve så bekymringsløst. I alle fall når jeg setter det opp i mot de som ikke bader for å ha det gøy, men for at det er deres eneste sjanse til å få et liv som er verdt å leve.

Jeg er stolt over å ha hjulpet Redd Barna med å få oppmerksomhet rundt sin aktivitet, nå skal jeg støtte de økonomisk også. Det håper jeg du også gjør.

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym