På et asylmottak i Sør-Norge

sitter en familie på to voksne og tre barn. De hadde et godt liv i Syria, moren jobbet som barneskolelærer og faren som jurist. På grunn av krigen ble de tvunget på flukt og de var heldige som klarte å komme seg ut av den IS-kontrollerte byen Raqqa, over Middelhavet og til slutt befinne seg i trygge Norge. På et asylmottak et sted i Nord-Norge sitter en gutt på 17 år. Faren er drept og han flyktet fra Taliban og frykten for å miste livet i Afghanistan, til håpet om en trygg fremtid i Norge. På et asylmottak et sted i Midt-Norge sitter tre barn og en tante fra Eritrea. Hvorfor de flyktet er for meg uvisst – de snakket ikke et ord engelsk og selvfølgelig ikke norsk – men lettelsen og gleden av å befinne seg på et trygt sted var tydelig.

Disse familiene er blant de heldige. De flyktet mens det ennå var mulig å flykte. De kom til Norge høsten 2015, før grensene stengte og mens det ennå var mulig å komme seg videre fra Tyrkia, Hellas og Italia. Alle disse har vært innom transittmottakene på Torshov eller Refstad i Oslo, der jeg og flere andre frivillige har hatt gleden av å bli kjent med dem.

Dette er rause, høflige og varme mennesker som viser stor takknemlighet. Det er voksne med kompetanse som ønsker å bidra, og barn som gleder seg til å endelig få lov til å gå på skole og få mulighet til å lære. Ofte tenker jeg at det hadde vært fint om flere fikk mulighet til å bli kjent med disse menneskene.

Gjennom serien «Flukt»

gir Leo Ajkic oss mulighet til nettopp dette. På en engasjerende og nyansert måte har han synliggjort belastningene, særlig for barna, og vist at dette er mennesker, akkurat som deg og meg, som fortjener å bli møtt på en god måte. Jeg håper den blir sett av mange. I serien blir vi kjent med en syrisk familie, og i siste episode ser vi dem ankomme Norge og bli bosatt i Søgne. Faren begynner umiddelbart å jobbe, mens barna får begynne på skole. Denne familien kom til Norge som kvoteflyktninger, som betyr at de er valgt ut av FN til å bli overført direkte til andre land og slipper dermed å bo på asylmottak i påvente av bosetting.

Etter å ha sett denne episoden, fikk jeg lyst til å skrive om familiene jeg møter på mottakene i Oslo. Jeg frykter at de som så siste episode, kan få et feilaktig bilde av hvordan det er å komme som flyktning til Norge. For de fleste kommer ikke som kvoteflyktninger – de kommer som asylsøkere. Totalt kom om lag 2.400 kvoteflyktninger til Norge i 2015, mens det kom i overkant av 31.000 asylsøkere – de fleste fra Syria, Afghanistan og Eritrea. Mens kvoteflyktninger blir bosatt rett i en kommune og får de samme rettigheter som øvrige bosatte fra dag én, må asylsøkere tilbringe måneder og år i «nøkterne, men forsvarlige» asylmottak før de eventuelt blir bosatt og får arbeidstillatelse og andre rettigheter.

Det er snart halvannet år siden de tre familiene jeg ble kjent med i Oslo ankom Norge, og alle bor fortsatt på mottak. De venter på svar på søknaden sin. De venter på å bli bosatt i en kommune. De venter på å komme i gang med livet sitt i Norge. Alle har måttet bytte mottak minst fem ganger, noe som blant annet skyldes nedleggelser av mottak pga. få asylankomster. De lever i usikkerhet for om de skal få bli i Norge eller ikke. De har lyst til å bidra, men blir i stedet, litt etter litt, frarøvet den motivasjonen og gnisten jeg så hos dem i Oslo for halvannet år siden. Å leve med usikkerhet og livet på vent over lang tid, påvirker dessuten foreldres helsetilstand og kan gå ut over utøvelsen av foreldrerollen og deres omsorgsevne.

En studie som så på effekten av migrasjon

viste at flyktninger tilbakebetaler utgiftene det koster ved å ta dem imot tilsvarende det dobbelte i løpet av bare fem år. Flyktninger som jobber vil skape flere arbeidsplasser, øke etterspørselen etter varer og tjenester og bidra til å fylle gap og viktige jobber i arbeidslivet.

Men dette forutsetter at flyktningene får lov til å bidra. Asylsøkere bør få lov til å jobbe mens søknaden blir behandlet. Det bør satses enda mer på språkopplæring fra dag én. Barn bør få rett til barnehage. Man bør unngå unødvendige flyttinger mellom mottak. Og ikke minst må ventetiden i asylsøkerfasen reduseres betydelig.

En studie bekrefter hvor viktig det er å gjøre tiden i asylmottak så kort som mulig. Den så på effekten av venting for asylsøkere, og viste at ett ekstra år med venting reduserer sannsynligheten for å få jobb med 20 prosent. Dette viser at venting og et liv i usikkerhet reduserer flyktningenes sysselsetting gjennom psykologisk motløshet. Studien viste at investering i saksbehandling og redusert ventetid, på sikt vil bidra til en betydelig reduksjon i offentlige utgifter gjennom økt sysselsetting og overgang fra det vanskelige livet i limbo til en vellykket integrering.

Som Leo Ajkic forsøker å få frem, er det måten flyktningene blir møtt på i sitt nye hjemland som avgjør hvordan det går med dem. Usikkerhet og inaktivitet på mottak, samt midlertidig opphold er helseskadelig og bidrar ikke til en god og vellykket integrering.

Så la oss satse mer på integrering og inkludering. La oss ta inn over oss fakta og kunnskap som viser at flyktninger samlet sett bidrar positivt, ikke negativt. At de utgjør muligheter, ikke trusler.

Du klarer ikke å skape fred i verden eller å avskaffe fattigdom. Men du klarer å si «velkommen».