Tilbake til forsiden
Postet 17.08.2017    |   Kategorier: Nødhjelp

Det umulige valget: Hvorfor vi ikke kan støtte retur til Libya

Skulle vi stanse redningsarbeidet helt, og risikere at folk drukner, heller enn å returnere flyktninger og migranter tilbake til Libya? Det et rart spørsmål å starte arbeidsdagen med. Men om bord i Redd Barnas redningsskip Vos Hestia er det dette spørsmålet vi har måttet stille oss, og svaret er opplagt. Vi kan ikke støtte retur til Libya.

Blogginnlegg

Foto: Redd Barna

Jeg har en syrisk kollega som snakker av erfaring: Han sier han heller ville ha dødd enn å bli sendt tilbake til den brutale konflikten han flyktet fra. Han tror de fleste vil være enige med ham. Flukten til Europa er et valg mellom liv og død, og her er dilemmaet: Det rapporteres at den libyske kystvakten melder at de vil patruljere 50-70 nautiske mil utenfor sin kyst og ta med seg alle de finner i fluktbåter tilbake til Libya. Som en humanitær organisasjon har vi tatt en beslutning om at vi ikke skal returnere de vi plukker opp av sjøen til Libya.

Det dreier seg om en stor del av Middelhavet, og som mange argumenterer for er internasjonalt farvann. Hittil i år har 2200 mennesker druknet her. Det er det samme farvann der Redd Barna har reddet livene til 8000 mennesker siden vi sjøsatte Vos Hestia i september i fjor, som et svar på en 30 prosent økning i antall drukninger sammenlignet med 2015.

Nå er vi bekymret for at Redd Barna, og andre organisasjoner i Middelhavet, vil bli tvunget til å overlate folk vi har reddet på sjøen til den libyske kystvakten. Overlate dem til forferdelige og utenkelige forhold de nettopp har rømt fra. Det er ikke vår plan. Derfor tvinges vi til å innstille redningsoperasjonene inntil videre.

Libya er et helvete på jord, forteller migrantene og flyktningene oss. Mennesker bortføres, utnyttes, tortureres, holdes i fangenskap, voldtas og tvinges til slavearbeid. Libya er simpelthen ikke et trygt sted å returnere, noe som er årsaken til at Italia har tatt et stort ansvar på vegne av Europa. Det er viktig å påpeke dette, fordi til tross for kaoset som rapporteres finnes det mange og svært klare internasjonale maritime lover og mandater for vårt arbeid.

Når vi plukker opp vettskremte mennesker som ikke kan svømme, fra gummibåter som er i ferd med å synke, handler Redd Barna i tråd med FNs havrettskonvensjon fra 1982 og IMO-konvensjonen fra 1974, som omhandler sikkerhet til skip og personell på sjøen.

Når det blir påstått at vi driver en «fergetjeneste» til Europa, er det faktisk den internasjonale flyktningkonvensjonen vi følger, der verdens land etter andre verdenskrig la til grunn at stater ikke skal returnere flyktninger når liv og helse er truet. Konvensjonen fra 1951 var en global respons på Holocaust og konsekvensene for millioner av mennesker som ble tvunget fra sine hjem. Men folk har kort hukommelse. La meg nevne et nyere tilfelle, som utrolig nok er blitt ignorert i den pågående debatten mellom EU og Libya om hvordan stanse migreringen. Tilbake i 2009 inngikk Berlusconi, Italias statsminister, og Gaddafi, Libyas leder, en muntlig avtale om at båter med flyktninger og migranter skulle returneres til Libya og de dårlige leirene, der de vansmektet i årevis og der asylkravene deres ble overhørt. Et tiår senere er ringen sluttet. 15.000 mennesker har druknet i Middelhavet bare i de siste fire årene, og vi ser at historien gjentar seg.

Vi vet av erfaring at å stenge grenser og gi opp humanitære prinsipper ikke løser noen som helst problemer. Menneskehetens innebygde overlevelsesvilje driver familier til å finne enda farligere ruter på flukt fra konflikt, forfølgelse og ekstrem fattigdom. Menneskene vi redder blir definert som migranter eller flyktninger når de kommer i land. De vil påberope seg krav på beskyttelse, bli sendt hjem, eller – hvis de er barn – bli tatt hånd om av et mottaksapparat. Om bord i Vos Hestia ser vi hvor uskyldige de er; de nigerianske barna som ikke visste at sjøvann smakte salt, de guineanske barna som alle vil spille proff-fotball når de blir store. De fleste barna vi drar om bord har bare en plastpose med alt de eier i, og er villig til å risikere hele posen for et bedre liv.

Redd Barna støtter ikke migrasjon, vi ønsker ikke å spre falske håp. Men EU har ikke lykkes med sin strategi så langt om å prioritere grensekontroll fremfor å redde liv. Vi tilbyr et nødmiddel for å redusere fluktrutens dødelige utfall.

Dagens dilemma er altså om vi skal delta i livredning, også innenfor Libyas nydefinerte redningssone, der vi ikke er ønsket velkommen. Satt opp mot ansvaret for sikkerheten for alle om bord og spørsmålet om vi faktisk kommer nære nok til å redde liv.

Et overordnet prinsipp vi har som humanitær organisasjon er at vi aldri skal påføre noen skade. Hvordan kan vi redde folks liv og deretter dømme dem til en retur til et levende helvete i Libya? Det er det tungtveiende spørsmålet for oss alle, og svaret er at vi kan ikke.

«Hvordan kan vi redde folks liv og deretter dømme dem til en retur til et levende helvete i Libya? »

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym