Tilbake til forsiden
Postet 28.07.2017

De andre lekte ubekymret, og jeg ville så gjerne være en av dem

Det var ikke sånn det skulle være, men det var sånn det var: Jeg lengtet hjem.

Blogginnlegg

Jeg lengtet hjem. Fra barnehagen. Fra speiderleir. Fra sommerskoler. De andre lekte ubekymret, vilt og sorgløst, og jeg ville så gjerne være en av dem. Men så fikk jeg det ikke til. Jeg savnet tryggheten - hjemme hos mamma og pappa.

I dag, når jeg skriver dette, kjenner jeg blandede følelser. Jeg kjenner godhet for den lille jenta som lengtet hjem. Jeg kjenner også et streif av skam. Tenk at jeg var et sånt ”vanskelig” barn. Langt unna idealet om å være glad, lett og enkel.

Så tenker jeg videre. Kanskje vi alle lengter hjem av og til, og kanskje er det helt greit? Til og med litt fint? At vi søker tryggheten i det å høre hjemme hos noen. Bli tatt vare på. Passet på.

Slik kan vi kanskje lære å ta bedre vare på hverandre? Passe på hverandre. Mykne inn mot lengselen i stedet for å la den hardne oss. Jeg håper det, og jeg ber norske politikere sørge for at barn på flukt får den beskyttelsen de har krav på, under selve flukten og når de kommer til Norge. For barn på flukt er først og fremst barn. Ingen barn skal få barndommen sin satt på vent!
#barndombetyralt

Synes du flere burde lese dette?

0 kommentarer

Kommenter via
Eller kommenter som anonym