Hvorfor har over 500.000 mennesker forlatt sine hjem på bare få uker i Myanmar? Angrep på hele landsbyer, drap og voldtekt er svaret vi får fra nyankomne rohingyabarn i Bangladesh.

Det er 26 år siden Aung San Suu Kyi ble tildelt Nobels fredspris for sitt langvarige arbeid for demokrati. På den tiden var hun politisk fange i sitt eget hjemland. Først i juni 2012 besøkte hun Norge og holdt sitt Nobelforedrag. Her fortalte hun om hvor heldige vi er som lever i en tidsalder med demokrati og menneskerettigheter: «Vårt endelige mål bør være å skape en verden uten fordrevne, hjemløse og mennesker uten håp, en verden hvor alle verdenshjørner er tilfluktssteder hvor innbyggerne har frihet og mulighet til å leve i fred (…) Burma er et land med mange etniske nasjonaliteter og skal man skape tro på landets fremtid, må den være basert på en følelse av ekte samhold.»

Konflikten som utspiller seg i Myanmar minner lite om foredraget til landets leder fem år tidligere, som den gang mottok stående applaus. Siden 25. august har 501.800 rohingyaer, ifølge FN, flyktet fra vold og forfølgelse over grensen til Bangladesh. 60 prosent er barn.

Barn mangler mat, vann og tak over hodet

Ti år gamle Sharifa forteller til Redd Barna at hun har mistet begge foreldrene i konflikten: «Hæren skjøt og slaktet folk. De kom til landsbyen min for å drepe og de tok livet av mamma og pappa. Jeg løp alt jeg maktet og gjemte meg bak en busk. Her ventet jeg til neste dag, da jeg endelig så folk komme gående forbi og begynte å gå med dem.» 15 år gamle Kabir forteller om hvordan konflikten brått har ødelagt livet hennes: «Vi løp ut av huset da vi hørte at hæren kunne være i nærheten. Bare minutter senere står huset mitt i flammer. Jeg kunne ikke redde moren min. Hun var for syk til å komme seg ut av huset.» Kabir bor nå i en midlertidig leir i Bangladesh etter å ha vært på flukt i 13 dager sammen med sin bror. «Vi har verken klær, tak over hodet eller mat».

Sharifa og Kabir er blant 1267 barn som har kommet bort fra familien sin. De forteller om kaotiske situasjoner og følelser av panikk og angst. At de er alene gjør dem ekstra sårbare. De har større risiko for å bli utsatt for vold, overgrep og menneskehandel.

Hjelpen kan ikke komme fort nok

Myndighetene og lokalsamfunnene jobber døgnet rundt for å hjelpe nyankomne flyktninger – de fleste svært utmattet og sultne etter å ha gått i flere dager. Konfliktens hastighet og omfang fører likevel til kaos. Det er behov for mer mat, rent vann, sanitet og hygieneartikler, og traumatiserte barn trenger umiddelbar hjelp for å gjenoppbygge livene sine. Redd Barna er en av få organisasjoner tilstede i Bangladesh. En del av vår respons er å følge opp og registrere alle barn som kommer alene, distribuere mat, vann, klær og skoleutstyr, samt presenninger, kjøkkenredskaper og hygienepakker. Vi har satt opp områder hvor barn kan leke og være trygge.

Norske myndigheter skal ha ros for å være tidlig ute. Samlet norsk humanitær støtte er på over 45 millioner kroner. Statsminister Erna Solberg har diskutert situasjonen med FNs generalsekretær Antonio Guterres og statsminister i Bangladesh Sheikh Hasina. Dette er vel og bra, men norske myndigheter må holde trykket oppe og gå enda tydeligere ut. For eksempel i et åpent brev til Suu Kyi og hærsjefen Min Aung Hlaing der de krever:

• at angrepene på sivile må stanse nå,
• at det internasjonale samfunnet og journalister må få tilgang til Nord-Rakhine,
• at flyktningene må få mulighet til å vende tilbake.

I tillegg bør norske myndigheter jobbe for at det iverksettes en uavhengig granskning av hva som har skjedd, og vi ber dem om å støtte opp om den internasjonale donorkonferansen for rohingyanene som finner sted i Genève 9. oktober.

Det helvete barn som Sharifa og Kabir er utsatt for, er ufattelig for mange av oss. Det er lett å bli overveldet av de enorme behovene, men vi skylder disse barna å gjøre alt i vår makt for at verdenssamfunnet stopper volden i Rakhine og finner en fredelig og langsiktig løsning på konflikten.

Innlegget har vært på trykk i Dagbladet mandag 9. oktober.