Opprinnelig publisert i Adresseavisen 18.03.17.

Året var 1993 da familien min og jeg flyktet fra krigen som herjet på Balkan. Jeg var seks år, lillebror var fem. 24 år har gått, men jeg vil aldri glemme lyden av flyalarmen. Trykket fra bombene som knuste vinduene våre. Favorittkosedyret som ble igjen. Bestemor og bestefars vinkende hender.
Gro Harlem Brundtland åpnet Norges dører da Sverige måtte stenge grunnet for mange flyktninger. Vi kom fra 30 varmegrader til 5, men det gikk veldig bra, for vi fikk varme klær og slike rare hodeplagg som er lue og hals i ett. Sandnessjøen, en liten by langs vakre Helgelandskysten, ble vårt nye hjem. Lillebror og jeg begynte i barnehage og førskole.
Det var stor stas den dagen vi flyttet ut fra asylmottaket og inn i egen leilighet. Den var midt i et vanlig boligfelt sammen med andre, helt vanlige familier. Det ringte på døra vår fra dag en. «Vell du va mæ ut å lek?». Nabojentene småkranglet om hvem jeg skulle begynne i klasse med. Da jeg møtte dem i fjor fortalte de hvor stas det var å bli kjent med ei jente fra et annet land. De kunne ikke huske at jeg en gang ikke snakket norsk.

Det trengs ofte ikke mer enn én

I den fantastiske serien «Flukt» på NRK1, forteller Leo Ajkic om den ene som gjorde en forskjell for ham. Veldig ofte trengs det ikke mer enn én. Familien min og jeg var heldige. I livet vårt dukket det opp mange enere.
De besøkte oss på asylmottaket. De hadde med leker og klær og de ga barna sine skyss da vi feiret bursdag og var redd ingen ville komme. Da mamma sto og gråt på bussholdeplassen etter å ha tatt farvel med meg første skoledag, fikk hun et smil og et «dæ kjæm t å gå bra» fra en av de andre foreldrene. Det var læreren som hentet broren min og meg for å ta oss med på turer i fjæra sammen med familien sin. I etasjen under oss bodde en lege og kona hans. De inviterte oss på båtturer og lot oss bli kjent med de mange små øyene langs kysten. Pappan til ei venninne sa spøkefullt at jeg hadde adoptert ham og tok alltid imot meg med åpne armer og et åpent hjem. Alle disse menneskene, og så mange, mange flere, ble våre enere.

Vi ble gitt en sjanse

Selvfølgelig savnet vi Bosnia. Det er ingen som frivillig forlater familie og venner i visshet om at man kanskje ikke får se dem igjen. Jeg lengtet etter bestemor og de gode pannekakene vi laget sammen. Jeg savnet bestefar som med sterke hender løftet meg opp til der druene vokste. Mamma savnet sin mamma. Når savnet er på sitt verste og du er langt fra ditt hjem, er det godt å vite at det står mennesker bak deg, klare til å gjøre alt de kan for at du skal føle deg velkommen. Menneskene i Sandnessjøen gjorde det. De så det positive vi kunne bidra med. Vi ble gitt en sjanse. Vi ble verdifulle for samfunnet.

Norsk politikk bryter barnas rettigheter

Hvordan er det for barn som kommer til Norge i dag? Føler de seg hjemme? Trygge? Hvordan er det for de barna som kommer helt alene, uten mamma og pappas omsorg? Ivaretar vi dem? Får de oppfylt sine rettigheter? I dag, 24 år etter at jeg ankom Norge, er Redd Barna min arbeidsplass. Vi er svært bekymret for situasjonen til barn på flukt og hvordan de blir ivaretatt. Både under selve flukten, og etter at de kommer til Norge. En undersøkelse gjennomført av Ipsos på oppdrag fra Redd Barna viser at den norske befolkning har en grunnleggende positiv holdning til barn som har flyktet til Norge. Samtidig har vi en regjering med uttalt mål at færrest mulig skal komme hit, som er mer opptatt av å sende signaler enn å ta vare på barna som har flyktet til Norge.

Flere og flere enslige mindreårige får midlertidig opphold, selv om det er bredt dokumentert hvor skadelig dette er for barn. Når skal vi skjønne at barn på flukt har akkurat de samme rettighetene og krav på trygghet, omsorg og ivaretagelse på lik linje med alle andre barn? Hva skal til for at vi våkner?

De fleste mennesker i Norge velger heldigvis å se mulighetene et rikt mangfold kan gi. Redd Barnas undersøkelse viser det. Jeg har selv opplevd det.

Takk til Norge som tok så godt imot oss i 1993. Nå må du og jeg gjøre det samme for barna som kommer hit i dag. La oss bygge et samfunn som er på lag med alle barn! DU kan gjøre en forskjell. Du kan det. Jeg lover. Og det trenger ikke engang å koste deg mer enn noen ord. «Velkommen til Norge».