I Aftenposten i dag forsøker innvandringspolitisk talsmann i Frp, Jon Helgheim, å framstille arbeidet for å få hjem barn av foreldre med IS-tilknytning som perspektivløst føleri. Mange av oss som tar til orde for at norske myndigheter aktivt må hente barna hjem, er dessverre altfor tett på realiteten til å ha tid til føleri.
Først føler du kraften fra bomben. Kanskje lyden gjør deg midlertidig døv. Eksplosjonen får ørene dine til å blø. Du blir kastet bakover, bortover, oppover. Lander du hel? Sjokkbølgene brer seg rundt, splinter går inn og gjennom kroppen din. Varmen treffer deg som en vegg. Kanskje huden din smelter. Så blir det dørgende stille.
På hotellrommet til verdenslederne på sikkerhetskonferansen i München lå årets viktigste rapport fra Redd Barna. Den handler om manglende beskyttelse av barn, og dokumenterer alarmerende økning i antall grove forbrytelser mot barn i krig og konflikt. Midt oppi det strategiske globale puslespillet er det god grunn til at de får denne rapporten i hånden. Vår felles framtid står på spill.
En beskjed til verdens ledere fra barn i Syria, Jemen, Mali, Colombia og Sudan.
I den nye plattformen har regjeringspartiene delt barn inn i A- og B-lag. Det er ikke greit. La oss legge det åpent på bordet. Og så stiller vi alle på jobb mandag, klare for å ta imot gamle og nye ministre og kjempe videre for innfrielsen av alle barns rettigheter!
Mitt første møte med Redd Barnas arbeid i felt, ble en tur til India og problematikken rundt barneekteskap i et område utenfor Jaipur.
-Det går vanligvis bra, bilder forsvinner og det har ingen negative konsekvenser, sier ungdommen selv om deling av nakenbilder. Hvordan skal foreldre takle dette?
Vi kommer ikke til å sove godt om natta så lenge vi vet at vi lever i et land som tjener penger på selskaper som lager våpen som dreper barn.
I sommer har jeg vært ferievikar for lederen av Redd Barnas feltkontor i Aden som ligger helt sør i Jemen, og nå nærmer det seg slutten av oppdraget og jeg reiser snart hjem.
Eg, Emilie Hansen frå Fosnavåg vart i fjor ungdomsambassadør for Redd Barna på grunn av mitt engasjement for einslege mindreårige asylsøkarar. Enklare sakt, eg vart ungdomsambassadør fordi eg fekk vennar på min eigen alder som budde på mottak.
Da Fatanesh var tre år gammel mistet hun synet. Nå er hun 12 år og har endelig fått begynne på skole.
Ingen steder er helt trygge for barn i Jemen, selv ikke skolene.
I dag er det 17. mai. Nå vil jeg at du skal forestille deg at du er ferdig på skolen. Solen skinner, du går ned trappene og hører skrikende stemmer bak deg fra andre elever. Du hører den susende lyden av matautomaten i trappen. Du gleder deg til å komme hjem og slappe av, men plutselig kommer du på at du har den kjedelige matteleksa du må gjøre til i morgen.
Og for rohingyaene vil livet gå inn i nok en ny fase av elendighet.
Hadde det ikke vært for en helt spesiell fransk dame, så hadde ikke de gravide jentene på gata i Dakar hatt noe sted å gå. Og barna deres ville vært dømt til et liv på gata.
Ni år gamle Shawkat har en bandasje surret rundt hodet. Det tomme blikket viser at kroppen og tankene er på to forskjellige steder. Jeg har aldri sett et så tomt ansikt.
Norske myndigheter må legge enda mer press på Aung San Suu Kyi og hærsjefen i Myanmar.
Hvordan oppleves livet i Aden i Jemen nå som gatekampene er over i dette området? Maria Hallberg forteller fra sin reise i det krigsherjede landet.
I dag er det ca. 2 millioner mennesker som har flyktet fra Sør Sudan siden krigen brøt ut i slutten av 2013. Nesten halvparten, hvor majoriteten er kvinner og barn, har flyktet til Uganda. Ca 100.000 befinner seg i flyktningleieren jeg er i nå
Etter 50 års okkupasjon, forblir generasjoner av palestinske barn fanget i en syklus av vold og brudd på grunnleggende menneskerettigheter, som retten til utdanning.
Da vi kom til mottaket denne morgenen, stod barna allerede klare og ventet på oss utenfor inngangen. Forventningsfulle og glade barn som hadde pyntet seg til de skulle på tur.
I sommer har mange kjente personer delt sine barndomsminner i Redd Barnas kampanje, for å sette fokus på situasjonen til barn på flukt. Det brakte meg langt ned i min egen barndoms mange støvete esker.
Skulle vi stanse redningsarbeidet helt, og risikere at folk drukner, heller enn å returnere flyktninger og migranter tilbake til Libya? Det et rart spørsmål å starte arbeidsdagen med. Men om bord i Redd Barnas redningsskip Vos Hestia er det dette spørsmålet vi har måttet stille oss, og svaret er opplagt. Vi kan ikke støtte retur til Libya.
Det er stortingsvalg om noen uker. Redd Barna har engasjert seg i valgkampen, for å forklare hva et valg er, hvordan det foregår og hva som er de politiske alternativene i årets valg.
Det er trist og urettferdig at ikke alle barn skal få være like heldig som meg
Slik er det ikke for barn på flukt.
Ikke alle er like heldige.
Hvorfor blir drømmene våre om å redde verden mindre når vi blir større?
Jeg ble plutselig tvunget til å bli voksen og legge barndommen bort.
Det var ikke sånn det skulle være, men det var sånn det var: Jeg lengtet hjem.
Det er en gruppe barn vi glemmer å snakke om.
Barn på flukt er først og fremst barn.
Jeg ber norske politikere sørge for at barn på flukt får den beskyttelsen de har krav på.
Eg har skjønt kor heldig eg var som born.
Slik er det ikke for alle.
Men ikke alle eventyr har en like lykkelig slutt.
Mange barn fratas muligheten til å være trygg på seg selv.
Mitt første møte med barn på flukt skjedde i Syria i 2012.
Vi er nødt til å handle.
Dette er meg. 11 år og glad i livet. Dette er fra da jeg deltok på leirskole. Vi reiste til en plass like utafor Sandefjord med to andre skoler fra Hedmark. Det var utrolig koselig med mange kule aktiviteter.
Budskapet var klart og tydelig: Asylsøkerbarna måtte man for guds skyld ikke utveksle et eneste ord med.
Som barn var jeg mye ute og lekte. Uansett vær ble vi sendt ut. Barbent og lettkledd om sommeren, gummistøvler, regntøy og sydvest om det regna. Men det var fint.
Som barn likte jeg veldig godt å snakke med de voksne. I voksen alder har jeg lurt på hvorfor, og har kommet fram til at voksne stiller deg spørsmål som får deg til å reflektere.
Mine beste minner fra barndommen er lesestundene med pappa. Vi leste nesten hver kveld, helt til enten jeg eller pappa sovnet.
Altfor mange barn har langt mer alvorlige bekymringer enn lekser i sine syv år gamle liv.
Jeg er født i 1947 og hadde de sentrale årene av min barndom i bydelen Nordnes i Bergen. Jeg bodde i en av de første boligblokkene som ble reist på branntomtene etter annen verdenskrig. Utover 1950-tallet lekte vi bokstavelig talt i krigsruiner.
Å være frivillig for Redd Barna er noe jeg gjør motvillig med glede. La meg forklare.
Da jeg kom til Norge for 24 år siden ble jeg tatt imot med åpne armer. Jeg ble gitt en sjanse. Hvordan er det for barn som kommer til Norge i dag?
Alle barn er like mye verdt. Likevel skjer det en systematisk diskriminering av enkelte, ut ifra hvem de er og hvor de er fra. Det nekter vi å godta, og derfor jobber vi i Redd Barna Oslo hele tiden med å vise at vi er på lag med alle barn.
Regjeringen sin budsjettkonferanse er i gang, og rammene for 2018-budsjettet skal legges. Dette gjøres i en tid hvor verden er i rask endring og preget av uforutsigbarhet. Desto viktigere er det at Norge holder en stø og forutsigbar kurs i utviklingspolitikken med et bistandsbudsjett på 1%, trygt forankret i det verden har blitt enige om: bærekraftmålene og prinsippet om å sette de mest marginaliserte menneskene i sentrum, menneskerettighetene og internasjonale konvensjoner. Verden trenger en stødig hånd.
Når Høyres landsmøte til helgen skal vedta nytt program er ett av forslagene å revurdere norsk bistand til land som nekter å ta imot egne borgere etter avslag på asylsøknaden i Norge. En slik dreining vil gå på tvers av partiets egne mål i bistandspolitikken. Redd Barna oppfordrer Høyre til å skrote forslaget.
«Det er mangelen på utdanning som har fått oss inn i sirkelen av fattigdom og lovløshet, og det er utdanning som skal få oss ut av den.» Dette er ordene til Ibrahim, en fembarnsfar som bor i Maiduguri, en by nordøst i Nigeria.
Det er måten flyktningene blir møtt på som avgjør hvordan det går med dem.
Mobiltelefonen min plinger konstant fra fortvilte mennesker som enten befinner seg i Hellas eller langs Balkan. Flere er fullstendig utsatt for kulda, de bekymrer seg for sine barn og forteller at de må sove utendørs, og har ikke varmt tøy. Andre forteller at de er lei av livet og ønsker ikke å leve mer på grunn av den inhumane behandlingen. En av guttene skriver at han ikke vet hva han skal gjøre av seg og vil heller ta livet sitt fremfor å måtte prostituere seg selv.
Å se barn, gi de trygghet og være der for dem, må og skal være en selvfølge for alle voksne.
Den norske bistandsdebatten er ofte svart-hvit. For eller mot. La oss slutte og spørre om bistand virker, og heller spørre når.
Det er fellesferie. Familien på fire har kjørt rundt om i det ganske land til ulike hoteller, fornøyelsesparker, restauranter og andre trivselsarenaer. Inntrykkene har stått i kø og vi har svampet de til oss. Umettelige har vi vært. Vi har spist like mange is som vi har kjørt mil og vår lille flokk har sikkert økt aksjeverdien til samtlige isleverandører her på bjerget i løpet av vår reise.
Tirsdag 19. juli holdt statsminister Erna Solberg en engasjert tale i FN om planen for hvordan Norge skal nå bærekraftsmålene. Statsministerens engasjement til tross, vi har fortsatt en vei å gå før fattigdomsbekjempelse og utvikling gjennomsyrer norsk politikk hjemme og ute.
Jeg jobbet i Redd Barnas barnevennlige område i flyktningeleiren Moria på Lesbos. Etter avtalen mellom EU og Tyrkia om å returnere flyktninger til Tyrkia, ble alle flyktningene på de greske øyene anholdt av politiet og innestengt i lukkede leire. Den største av disse leirene er Moria som på det meste huset over 4500 flyktninger. Det kunne være opp til 200 barn i det barnevennlige området der jeg jobbet sammen med åtte andre hver dag fra 10 – 16. Jeg jobbet med barn fra Syria, Irak, Afghanistan, Eritrea, Pakistan, Kongo og Palestina. Disse barna. Alle barn har rett til beskyttelse og deres rettigheter skal ikke brytes. Barnekonvensjonen er ikke bare blekk på papir. Vi har alle et ansvar for barn på flukt. Og tusenvis av disse barna er her i Europa. Istedenfor å lukke dem inne i leirer la oss ønske dem velkommen, gi dem muligheten til å føle seg trygge, bli gjenforent med sin familie, tilgang til helsetjenester og ikke minst få gå på skolen. Her er noen av barna jeg møtte i Moria.
Jeg har nettopp kommet tilbake til Norge etter å ha jobbet med flyktningbarn i Aten. ”Aten?” spør mange. ”Er det så mye som skjer der da?” Svaret er ja. Nærmere 50.000 flyktninger er strandet i Hellas etter at Makedonia stengte grensene sine, rundt 10.000 av dem befinner seg i Aten. Men svaret er også nei. Nei, det skjer ikke så mye i Aten. Verdens øyne er rettet mot avtalen mellom EU og Tyrkia, men denne avtalen gjelder ikke flyktningene som allerede befinner seg i Hellas. Nå sitter de der, stille og rolig under uakseptable forhold i flyktningleirer og prøver å få dagene til å gå. Grensen er stengt, Europa er tause. Det skjer ingen ting.
De siste dagene har medier over hele verden skrevet om hvordan enorme summer unndras i skatt og gjemmes unna i skatteparadis. I en rapport fra 2015 viser Redd Barna at tapte skatteinntekter for afrikanske land kunne finansiert 1.8 millioner flere helsearbeidere på kontinentet. Dette er penger som kunne reddet livet til flere hundre tusen mennesker. I Kenya for eksempel ville dette kunne betale for 86 000 flere helsearbeidere, mens det i Mosambik kunne reddet livene til 30 000 barn hvert år.
«Det eneste jeg ønsker meg for de barna som kommer til Norge, er at de får gå på skole». Dette sa 19 år gamle Adib da vi snakket om hvordan han som barn på flukt hadde kommet seg til Norge.
Ahmad Baroudi er internasjonale Redd Barnas kommunikasjonsrådgiver i Syria. Hans bilder av barn som er rammet av den fem år lange krigen har blitt trykket over hele verden. I likhet med tusenvis av syrere flyktet Ahmad til Libanon i 2013 på grunn av volden i hjemlandet. Her forteller han sin gripende historie gjennom ord og bilder.
Jeg har de siste månedene jobbet med barn på flukt i Hellas på oppdrag for internasjonale Redd Barna. Mitt ansvar har i all hovedsak vært å sette opp systemer og strukturer slik sårbare grupper av barn blir ivaretatt, får beskyttelse og støtte. Det betyr blant annet å sette opp trygge lekeområder for barn i leirene, eller å hjelpe barn som er alene på flukt, eller at barn som er etterlatt etter båtulykker blir ivaretatt.
Teknologi gjør det mulig å være en del av verden selv om du vokser opp under bølgeblikk og råtne planker.
Flyet fra Beirut går midt på natten og er fullt av småbarnsfamilier. Ungene er trøtte, sutrer og gråter og snubler ned langs midtgangen, mens foreldrene etter beste evne trøster og forsøker å få alle på plass i setene sine. De hvite posene med blå skrift de alle bærer, viser at de er flyktninger.
På det støvete flatlandet utenfor Erer øst i Etiopia ligger de råtnende likene av kyr, geiter, esler og kameler og steker under den dirrende afrikanske solen. Likene trekker til seg sultne gribber og snikende hyener. Inntil nylig var dette området hjemmet til 40 år gamle Jama og hans familie, slik det hadde vært i generasjoner. Men nylig måtte Jama, kona og de ti barna ta det vanskelige valget og gi opp livet som bønder. Av 450 geiter og kyr de eide før tørken, hadde de kun ti igjen.
Jeg har nylig blitt utplassert i Hellas sammen med Anne Kristine fra Redd Barnas hovedkontor i Oslo. Jeg jobber med å styrke barnevernsarbeidet i Idomeni transittleir ved den makedonske grensen i det nordlige Hellas, der så å si alle migranter og flyktninger som ankommer landet forflytter seg videre nordover i Europa.
Sammen med Malala, Paven og president Barack Obama, sto statsminister Erna Solberg på talerstolen i FN i september. Her forpliktet hun Norge til å ta sin del av oppdraget med å utrydde all ekstrem fattigdom og bidra til en mer rettferdig og trygg verden innen 2030.
Vi har 15 år, eller 180 måneder, på oss å avskaffe ekstrem fattigdom, redusere ekstreme ulikhetene og finne en løsning på klimakrisa. For alle kvinner, menn og barn, hele verden rundt.
59 millioner barn får ikke gå på skole. Tallet er så høyt at jeg ikke helt klarer å forstå. Kanskje prøver jeg ikke heller. Selv jeg, som jobber i Redd Barna og ser dette tallet hver dag, har aldri helt klart å sette meg inn i hva det representerer. Det tror jeg ingen kan.
Bli med til Mirpur-slummen i Dhaka, Bangladesh, der jeg møtte noen av folka som gjør meg mest stolt av å jobbe i Redd Barna.
Om noen måneder skal verdens ledere enes om tidenes mest ambisiøse prosjekt: Avskaffe fattigdom og sikre bærekraftig utvikling. Men fortsatt er det uklart hvem som skal betale.
I dag er det verdens flyktningdag. Det er en dag vi skal og bør tenke på alle de om lag 60 millioner mennesker som er på flukt i verden. Halvparten av disse er barn.
Med to gutter på sju og fire år i heimen er det ikke vanskelig å forestille seg en mammas og pappas verste mareritt – at det ble stille. At ungene ikke fikk vokse opp.
Noen dager på jobb er mer spennende enn andre, sånn er det vel for de fleste. Torsdag og fredag 28. og 29. mai hadde jeg noen spennende dager da 60 stater møttes for å snakke om trygge skoler for barn i krig.
Å «kjempe for barns rettigheter og for at barn skal leve et verdig liv - uansett hvem de er og hvor de bor» gjør at Redd Barna jobber med veldig mange temaer på ulike nivåer. Men hva interesserer deg?
Bli kjent med Redd Barna! Her kan alle engasjerte i barns rettigheter møtes, og du må gjerne komme med innspill i kommentarfeltet.