Utdanning for alle barn innen 2015 er ett av FNs åtte tusenårsmål for å bekjempe fattigdom. Over 40 millioner flere barn har fått skoleplass de siste 15 årene, men framgangen avtok i 2004 og stanset helt opp i 2008. Antallet barn utenfor skolen har vært stabilt på 61 millioner siden da. 

Hva skjedde? Mange av de rikeste landene har løpt fra sin del av avtalen. Etter at utdanning lenge var høyt på utviklingsagendaen, har valg og regjeringsskifter ledet til nye prioriteringer. Ingen utviklingsminister er komfortabel med å overta forgjengerens agenda. Vi har sett det i land som Storbritannia og Nederland- og Norge: Bondevik II regjeringen definerte utdanning som «jobb nr. én» i utviklingspolitikken, men den rød-grønne regjeringen fulgte ikke opp. Den internasjonale finanskrisen har dessuten gjort at stadig flere land kutter i sine bistandsbudsjetter. Sist, men ikke minst, ser vi at fattige land i økonomisk vekst ikke har tilstrekkelig vilje til å bruke penger på kvalitetsutdanning til alle i egen befolkning.
 
Dette er bakteppet når FNs generalsekretær Ban Ki-moon lanserer initiativet «Education first» under FNs generalforsamling 26.9. Med på laget har han fått blant andre Storbritannias forrige statsminister Gordon Brown. Men vi er mange flere som må forplikte oss, hvis vi skal lykkes. Nå er vi glade for å se at Norge varsler en økning på 75 millioner til utdanning i krise i kommende statsbudsjett. Det Norge nå gjør er ikke nok, men det sender et godt signal til andre nasjoner om at man må satse på utdanning.

Mange av barna som ikke får utdanning i dag, lever i konflikt- og kriseutsatte områder. Vi når ikke målet om utdanning for alle uten at vi adresserer dette. I 2005 lanserte Redd Barna kampanjen «ABC redder barna» for å sikre et kvalitativt godt skoletilbud til barn i konfliktutsatte områder. Kampanjen nådde 1, 6 millioner barn som ikke gikk på skolen fra før, og bidro til å heve kvaliteten på opplæringen for over ti millioner barn.
 
Minst like viktig var det for oss å angripe forestillingen om at utdanningsbistand til konfliktberørte land ikke var mulig eller «bortkastet». Det er tvert i mot! I konflikt og kriser trenger barn skolen mer enn noen gang. Skolen kan være en stabiliserende faktor i en kaotisk hverdag. Skolen kan bidra til bedre framtidsutsikter ved at barn tilegner seg kunnskaper de trenger i en gjenoppbyggings- og forsoningsfase. Mange kriser varer i flere tiår. Å nedprioritere utdanning kan bety å gi opp flere generasjoner skolebarn. For Redd Barna er utdanning en rettighet vi ikke kompromisser med. Barn har ikke valgt å vokse opp i krig og konflikt, det er vår plikt som voksne å oppfylle deres rett til utdanning.
 
Sammen med lokale partnere og UNICEF utviklet vi konseptet «Skoler som fredssoner» i Nepal under borgerkrigen. Ett av elementene i konseptet var at de stridende partene måtte respektere skolen og skoleveien som ikke-voldsområde, og man satte opp lokale mekanismer for å overvåke avtalen. Selv om det er noen tilbakeslag, går nå 93 prosent av barna på skole i Nepal. Andre land har latt seg inspirere og søker å utvikle egne varianter av modellen. Gjennom pionervirksomhet som dette får vi erfaringer som kan deles med flere.
 
Alle de ledende utdanningsaktørene globalt, samt utviklingsministre fra Norge og Danmark, går sammen om å arrangere et møte om utdanning i konflikt og kriser i forkant av «Education first» lanseringen.  Mitt budskap under dette møtet er enkelt: Utdanning i konflikt og kriser er ikke et privilegium, men en forutsetning for å nå målet om grunnskole til alle barn. Utdanning kan også vise vei utav konflikten.
 
Redd Barna arbeider med å øke aksepten for at utdanning må være en del av den internasjonale responsen til humanitære kriser. Sammen med UNICEF koordinerer vi den internasjonale nødhjelpsinnsatsen for utdanning. Vi vet at utdanning knapt har vært inkludert i responsen til de pågående krisene i Øst- og Vest Afrika. Dette er områder med lav skoledekning i utgangspunktet. Å svekke dette ytterligere ved ikke å innrømme barna skolegang i en matvarekrise, er ikke bare umoralsk, det er også uklokt. Skolen kan også være en arena for å spre livsviktig informasjon, eller iverksette ernærings- og hygienetiltak. Likevel er det svært vanskelig å få penger til utdanning i nødhjelp. Derfor er utdanning i humanitære situasjoner et prioritert område for Redd Barna nå.
 
Vi ønsker Ban Ki-moon sitt utdanningsinitiativ velkommen, og skal gjøre vårt for å sikre alle barn utdanning. Det gjelder særlig de mest marginaliserte – de trenger det mest. Jeg appellerer til norske myndigheter om å være med. I tillegg til å øke utdanningsbistanden kan Norge delta enda mer aktivt i den globale utdanningsdialogen. Norske statsråder er blant de få i verden som er utdannet i den offentlige skolen og som har egne barn i fellesskolen. I de fleste andre land sender eliten barna sine på privatskoler. Disse lederne vil aldri bli sterke talspersoner for en gratis, inkluderende skole der elevene treffes på tvers av sosial og økonomisk bakgrunn. Jeg skulle ønske at norske politikere viste større stolthet over egne skoletradisjoner og større indignasjon på vegne av barn som ekskluderes fra en god skole. Redd Barna lover å være både en pådriver og en alliert.

Denne kronikken står også på trykk på www.nyemeninger.no