Foto: Redd Barna/Paul Hansen
Daw Win Nyunts eldste sønner dro til Thailand for å jobbe. Tilbake kommer jevnaldrende gutter og forteller grufulle historier fra slavearbeid.

Myanmar er i ferd med å åpne seg opp mot omverden. Men arbeidsledigheten er skyhøy og fattigdommen stor. Derfor har flere millioner myanmarere reist over til nabolandene for å finne arbeid og skape seg en framtid.

- De to eldste guttene mine var 15 og 17 år gamle da de fikk tilbud om godt lønnet arbeid og dro av gårde for to år siden. Etter dette har jeg ikke hørt fra dem. Men jeg vet hvor de er: i en fabrikk like over grensen til Thailand. Der lever de som slavearbeidere under forferdelige forhold.

Væpnede vakter

Daw Win Nyunt har fått kjennskap til fabrikken etter at to andre unge gutter klarte å rømme. De kunne fortelle at sønnene hennes er låst inne på samme fabrikk. Vi møter Daw Win Nyunt og de to rømlingene på et lokalt Redd Barna-senter for barns beskyttelse i Myanmars hovedstad Yangon. Det er en rystende historie de to guttene, Naing Linn og Myo Ko, forteller.

- Fabrikkområdet er stort, innelukket og strengt bevoktet, med syv fabrikker og rundt 1000 arbeidere. Det er væpnede vakter over alt. Prøver du å stikke av, blir du skutt.
Guttene ble satt til å skrelle og legge mango på is fra klokken 15 om ettermiddagen til 8 om morgenen: 17 timers arbeidsdager. Det var kaldt i rommet, og mange ble syke. Da fikk de tabletter som de ikke visste innholdet av.

Arbeiderne sov i sovesaler med 20 andre, både kvinner og menn. Døren var låst, og det var alltid to væpnede vakter på rommet. De arbeidet også med væpnede vakter rundt seg på alle kanter.

”Vi kan skyte deg når som helst, ingen vil vite om du dør her”, var trusselen fra vaktene.
- Orket vi ikke jobbe fordi vi var syke, ble vi slått, forteller de to guttene. De klarte å rømme med syv måneders mellomrom, og bekrefter hverandres historier.

Lønn etter tre år

Som så mange andre myanmarere reiste guttene over til Thailand med hjelp av en kontaktperson som hadde skaffet dem jobb. I dette tilfellet kom en myanmarsk kvinne til bydelen med tilbud om arbeid. De fikk tillit til henne, men fikk ikke vite hvilket arbeid de gikk til, eller hvilken lønn de ville få.

- Jeg reiste til Thailand for å jobbe, ikke for å bli slave, sier Naing Linn.
Da guttene kom til fabrikken kom sannheten på bordet: lønn skulle de få først etter tre år! Og i mellomtiden fikk de ikke forlate fabrikken eller kontakte familien.

- Hva tenkte dere da dere innså at dere var fanget?
- Jeg ble fryktelig lei meg, og gråt da jeg skjønte hva som hadde skjedd. Jeg håpet at jeg skulle få en god lønn, kunne jobbe hardt et år og så reise hjem og kjøpe et stykke jord til familien min. Men andre arbeidere sa at det ikke nytte å rømme. De som prøvde ble skutt og dumpet i elven som ligger like ved, sier Naing Linn.

Nye barn blir rekruttert

Foto: Redd Barna/Paul Hansen
Daw Win Nyunt (48) ser på bilder med sin sønn Thura Soe (11)

Naing Linn orket snart ikke mer av slaveriet. Han fant en fluktvei gjennom søppelfyllinga, stjal klærne til søppelmannen og klarte å komme seg ut av fabrikkområdet uten å bli oppdaget. På den andre siden av fabrikkmurene hadde han hellet med seg og møtte noen gode mennesker som hjalp ham med bussbillett til Myanmar. Her gikk han rett til politiet.

- Dette er nå over to år siden. Ingen ting har skjedd for å stoppe aktiviteten på fabrikken. Fabrikkeieren, en rik mann med stor innflytelse, har gode kontakter og forsetter som før. Både her og i Thailand kan politiet kjøpes. Nye barn blir rekruttert til slavearbeidet.

Redd Barna inne i saken

Et lyspunkt er at kvinnen som formidlet arbeid til dem, ble arrestert og tiltalt for menneskehandel etter at guttene gikk til politiet i hovedstaden Yangon for to år siden. Hun har brukt store summer på bestikkelser, men ble for kort tid siden dømt til 20 års fengsel. Kvinnen har flere sønner som fremdeles er væpnede vakter på fabrikken.

Kvinnen har engasjert en kjent advokat som både har truet dem og lokket de to rømlingene med penger.

- Vi er tilbudt penger for å droppe anklagene og holde munn. Men det kan vi ikke. Vi kan ikke glemme de fryktelige opplevelsene. Vi vil at andre skal slippe å oppleve det samme, og at de som er i fangenskap skal slippe ut.

- Har du hørt om noen som har jobbet på fabrikken i tre år og som har sluppet ut med lønn?
- Nei, aldri.

Historier om slavearbeid er ikke uvanlig i Myanmar og Thailand. Redd Barna i Myanmar ble fort koblet inn i saken gjennom sitt rettighetsarbeid og har jobbet for å bringe den inn for det nyopprettede offisielle organet ” Anti trafficking headquater”. Saken verserte i rettsapparatet i to år, og Redd Barna har støttet og oppmuntret guttene som klarte å rømme og enken som har mistet sønnene sine.

- Jeg savner brødrene mine

Daw Win Nyunt ansikt er herjet av sorg og bekymring. Hun gråter hver dag, og håper og ber om at sønnene skal bli satt fri. Hun får ingen hjelp fra verken politi eller myndigheter på begge siden av grensen.

- Jeg frykter for livene deres. Jeg vet ikke hva de blir utsatt for. Alle som prøver å rømme blir skutt – kanskje er de døde?

Daw Win Nyunt ser seg om i den vesle hytten som hun og 11-åringen bor i. De har nesten ingen eiendeler, men fra en liten kiste tar hun fram et fotoalbum. Det er dette hun har igjen etter sønnene sine: bilder av to flotte tenåringer. De to sønnene skulle være tryggheten hennes i alderdommen. Nå er de borte, og hun sitter igjen med den fryktelige uvissheten om skjebnen deres.

Les hele reportasjen fra Myanmar på www.reddbarna.no/magasinet