Foto: Redd Barna/Dalia Khamissy
Syriske og jordanske barn leker med læreren sin på ett av redd Barnas sentre.

Annie Foster er Redd Barnas regionaldirektør i Midtøsten og Eurasia.

Her kan du lese hennes blogg om møtet med kvinner og barn som har flyktet fra volden i Syria og over grensen til Jordan:

1000 flyktninger om dagen

”Vi dro fra Jordans hovedstad Amman tidlig om morgenen og kjørte nordover gjennom ørkenen mot grensen til Syria. Vi passerte forbi både kameler og geiteflokker mens vi diskuterte den voksende bølgen av syriske flyktninger som kommer til Jordan. Den siste uken tok rundt 1000 syrere seg over grensen og inn i Jordan hver eneste dag. Det er mer enn en dobling av den daglige tilstrømningen fra forrige uke.

FNs høykommissær for flyktninger beregner at antallet syriske flyktninger i Jordan vil runde 150 000 i løpet av de neste månedene. I dag er tallet 36 000, men mange tror vi allerede har nådd 100 000 flyktninger dersom man regner med alle de som ikke er registrerte. 

Foto: Redd Barna/Annie Foster

Populær sommerskole

Vi skal besøke Redd Barnas programmer for syriske flyktningbarn og mødrene deres i byene Irbid og Mafraq. Første stoppested er en av sommerleirene i Irbid, som Redd Barna driver for til sammen 5500 syriske og jordanske barn.

Når vi ankommer, er nær 100 barn på mellom seks og 14 år – alle iført hvite skyggeluer for å beskytte ansiktene mot den varme sommersola – i full aktivitet. De ler, roper og leker i grupper under nøye oppsyn av frivillige voksne. Det er rockeringer, tautrekking, sanger og klapping.

Ingen skole på månedsvis

Flesteparten av disse barna kommer fra byer rett over andre siden av grensen i Syria. Nå bor de tett sammen i overfylte leiligheter som flere familier deler. De fleste fedrene er igjen i Syria.

Mange av barna har ikke gått på skolen på flere måneder. Her på sommerleiren vet de at de er trygge. Og de har god plass å leke på. Vi arrangerer også spesialklasser der barn som har gått glipp av undervisning på grunn av krigen og livet på flukt kan ta igjen det forsømte. Det store problemet for de frivillige lærerne er hvordan de skal få plass til alle elevene når skolen starter igjen i september.

Foto: Redd Barna/Annie Foster
På en av Redd Barnas sommerleire i byen Irbid i Jordan er nær 100 barn på mellom seks og 14 år – alle iført hvite skyggeluer for å beskytte ansiktene mot den varme sommersola – i full aktivitet når Annie Foster besøker.

Senter for mødre og barn

Senere, i Mafraq, en annen jordansk grenseby oversvømt av syriske flyktninger, besøker vi ett av Redd Barnas sentre der flyktningbarna kan komme for å lære og leke sammen med jevnaldrende under overoppsyn fra spesialtrenede voksne. Her får barna også hjelp til å bearbeide traumer fra krigen og flukten.

Jeg har besøkt hundrevis av slike sentre i den tiden jeg har jobbet i Redd Barna. Det er en av våre spesialiteter i katastrofesituasjoner. Men dette er et uvanlig senter. Mens barna sitter i ett rom og lager masker av fargerik papp, er det her et eget rom for mødrene. Her sitter rundt 20 kvinner – alle kledd i heldekkende avart og skjerf på hodet til tross for varmen – og diskuterer situasjonen de er i.

Under ledelse av Redd Barnas Laila Hussein diskuterer de i dag hvordan barna deres takler situasjonen. En etter en beskriver mødrene hvordan barna deres har endret oppførsel og blitt vanskelige å håndtere etter flukten. Alle barna viser tegn på sinne, redsel, tristhet.

Foto: Redd Barna/Dalia Khamissy
De syriske flyktningbarna Rama (10) og lillebroren Mahmoud (3) tar en pause i lekingen på Redd Barnas aktivitetssenter.

Mennene er i Syria

Et par barn er sammen med kvinnene. De nekter å være sammen med de andre barna og klynger seg i stedet til mødrenes skjørt mens de deltar i diskusjonen. Flesteparten av kvinnene har minst fire barn. En er sjubarnsmor. De snakker om husleiene de må betale her i Jordan: 150 dinarer (1260 kroner) for ett lite rom. En annen betaler 200 dinarer eller knapt 1700 kroner for at hun selv og de fem sønnene skal ha tak over hodet. Ingen av kvinnene i rommet har mennene sine i byen. Ingen av dem tjener noen penger.

Når én begynner å gråte, begynner raskt flere andre også. Laila klarer raskt å flytte gruppens fokus bort fra tristheten og over på mer praktiske ting: om hvor viktig det er å sende barna til skolen og at de ikke bør se volden i Syria på TV med små barn tilstede.

En kvinne forteller at møtene på Redd Barna-senteret to ganger i uken er det eneste hun har å se frem til.

– Jeg våkner opp lykkelig de dagene jeg vet at jeg skal hit, sier hun.”