Foto: Redd Barna/Janie Barrett JEM
Adam veies på klinikken. Han er flere kilo under det en fireåring burde være, og trenger akutt behandling.

"Adam skiller seg ut i mengden. Jeg møter ham utenfor en overfylt klinikk i byen Maine Soroa i Niger, ved grensen til Nigeria. De fleste av barna her er spedbarn som bæres rundt av mødrene sine. Adam er fire år gammel og står oppreist på egne ben, med broren stående tett ved siden av seg. Jeg får vite at moren deres døde for ti måneder siden, og at det er en gammeltante som har tatt med Adam til klinikken for å bli undersøkt for alvorlig underernæring. Mens Adam står i kø for å bli veid hjelper storebror Ousmane (10) ham. Han holder hånden hans, og tar ham med ett steg fremover for hver gang køen beveger seg og flere barn har vært på vekta.

Noen ganger her i Niger har jeg spurt foreldre hva det var som utløste at de bestemte seg for å ta med barna til undersøkelse. Hvordan visste de at noe var alvorlig galt, når fattigdom og underernæring er noe de lever med hele tiden?

Når det gjelder Adam behøver jeg ikke en gang å spørre. Synet av ham der han står uten å si et ord, han bare ser ut i luften uten å fokusere på noe som helst – er noe jeg vil huske på lenge etter at jeg har forlatt dette landet.

Tydelig underernært

Han venter tålmodig, og ser nesten ikke ut til å legge merke til at Ousmane forsiktig tar av ham t-skjorten før han skal veies. Idet broren hjelper ham å løfte armene vises ribbeina hans tydelig, og når han tar ned armene igjen stikker skulderbladene ut. Jeg er ingen ernæringsekspert, men selv jeg kan se at det ikke er noen tvil: Adam er alvorlig og skremmende underernært.

Når det er hans tur på vekta strekker de lange beina hans seg nesten helt ned til bakken. I motsetning til mange av de andre barna verken gråter eller hyler Adam. Han venter bare på at det skal være overstått.

Ved siden av ham står broren klar til å kle på ham igjen etter at de er ferdig med veiingen. Den bekrefter at han er svært undervektig, med over fire kilo mindre enn en gutt på hans alder burde være. Et kort øyeblikk lurer jeg på hvordan dette kan ha blitt så ille, men så husker jeg det. Moren er død, faren er borte og bestemoren er psykisk syk, og Adam har ingen andre enn bestemorens søster og sin eldre bror til å passe på seg. Og broren er bare ti år gammel.

Et lyspunkt

Foto: Redd Barna/Janie Barrett JEM
Helsepersonell undersøker Adam, og setter i gang behandling med en svært næringsrik peanøttblanding.

Ousmane tar broren i hånden og leder ham til en annen del av klinikken hvor de tester hvordan Adam reagerer på ernæringssupplementet de gir ham. Adam ligger seg stille ned ved siden av broren og gammeltanten. Ousmane ser ned i bakken og lytter til spørsmålene som stilles om familien hans. Han prøver ikke å svare, og det er usikkert hvor mye han og tanten faktisk forstår, siden ikke en gang tolken snakker denne familiens lokale språk.

Når det er Adams tur til å prøve den næringsrike peanøttblandingen Plumpy Nut, er det endelig et lite lyspunkt. Han spiser det uten problemer. Dette betyr at han og broren kan dra hjem, med en stor ladning Plumpy Nut som Adam skal få flere ganger daglig, fram til de skal inn til en ny sjekk uka etter.

Idet den lille familien går fra klinikken blir jeg rørt av å se hvordan Ousmane tar seg av lillebroren sin. Han tar ham forsiktig i hånden og leder ham ut av klinikken og i retning landsbyen deres. Han passer på broren sin så godt han kan – men hvem passer på ham?"